Eksamensperioden nærmer seg slutten, og mange fagansatte er godt i gang med å sensurere eksamensbesvarelser. Etter hvert skal det resultere i klingende mynt i kassa for landets studiepoengfabrikker. Problemet er at vi ikke har kontroll på kvaliteten på de varene fabrikken produserer.
Noen studieprogram kan skryte av høy produksjon av studiepoeng, mens andre sliter med produksjonen som i enkelte tilfeller kan true programmenes eksistens. På studiet hvor jeg underviser har vi de siste årene innført flere obligatoriske evalueringer og krav til oppmøte for å legge til rette for læring og for å øke kvaliteten i studieprogrammet.
Vi har ikke vært så opptatte av den kvantitative dimensjonen av produksjonsperspektivet, men har valgt å fokusere på hva studentene skal lære gjennom sine utdanningsløp, og å få til et sosialt læringsmiljø. Fra et produksjonsperspektiv er dette ikke spesielt smart, i alle fall så lenge det fins alternativer i utdanningsmarkedet som gir studenter akademiske grader uten at de trenger å bevege seg i nærheten av en høyskole eller universitet.
Høgskolen i Molde har tre utdanningsprogram som er helt nettbaserte, som innebærer at samtlige emner i disse studieprogrammene kan gjennomføres som fjernstudent. Det betyr at studentene mottar undervisning og gjennomfører vurderinger som innleveringsoppgaver og eksamen utenfor campus. Ifølge Database for høyere utdanning stod disse i studieåret 2023/24 for nærmere 13 prosent av Høgskolen i Moldes totale studiepoengproduksjon. I tillegg kommer det enkeltemner som er tilrettelagt for fjernstudenter ved de øvrige studieprogrammene.
I et tidligere innlegg pekte jeg på at en i et økonomiske perspektiv kan betrakte slike studier som «cash cows» som kan finansiere studier med lavere studiepoengproduksjon. Dette perspektivet ble tydeliggjort da antall studenter for årets opptak på nettbaserte studier skulle diskuteres på styremøtet i desember i fjor. Her var økonomi det bærende, om ikke eneste, argument i saken om antall studenter på de nettbaserte studiene. Pedagogiske eller andre vurderinger knyttet til kvalitet på studiet glimret med sitt fravær i saksfremlegget.
Finansieringssystemet innen høyere utdanning skiller ikke mellom studiepoeng som er produsert gjennom nettbaserte studier eller de som er produsert på studier med tett oppfølging av studenter, til tross for at det er betydelige forskjeller når det gjelder hvordan undervisningen foregår, og dermed også kostnad per studiepoeng. Det kan ha gitt enkelte institusjoner insentiver for å øke tilbudet på nettbaserte studier for derved å forbedre sin økonomiske situasjon. I forbindelse med lanseringen av den såkalte «Digitaliseringsstrategien» i 2021, ble skalerbarheten i slike program trukket frem som et fortrinn i disse utdanningene. Målet som ble uttalt den gang var å tilby nettbasert bachelorutdanning innen logistikk.
Finansieringssystemet innen høyere utdanning er grunnlaget for at det lønner seg å satse på nettbaserte studier med mange studenter. Dette systemet vokste frem i forbindelse med kvalitetsreformen som kom for 21 år siden, og som markerte et skifte i norsk utdanning. Selv om navnet signaliserte økt kvalitet i sektoren, representerte den i realiteten starten på en utvikling hvor produksjon av studiepoeng har fått en stor betydning for universiteter og høyskoler. Det er en grunn til at denne reformen har blitt kalt en «kvantitetsreform» (Dag O. Hessen (2018), Sannhet til salgs — et forsvar for den frie forskningen).
Samtidig fikk utdanningsinstitusjonene større ansvar og frihet, hvor institusjonene selv kunne bestemme hvordan de organiserte studieprogrammene sine, og tilpasse dette i tråd med studenttilstrømning og det som ble oppfattet som samfunnets behov. NOKUT ble opprettet for å kontrollere kvaliteten på utdanningene. Deres rolle har vært særlig sentral når nye studier er blitt opprettet, i tilfeller hvor institusjonen ikke er akkreditert på et høyere nivå. For programmer som allerede er godkjente, og på områder hvor institusjonene har doktorgrad, har disse i praksis stått ganske fritt til å endre innhold og organisering av sine utdanningsprogram. Nå som omtrent alle institusjonene i Norge kan bli universiteter, kan en forvente at denne friheten blir enda større.
Frihet under ansvar heter det, og ansvaret handler om at utdanningsinstitusjonene selv skal sørge for at utdanningene holder et høyt akademisk nivå og at våre uteksaminerte kandidater får det som så fint kalles «dannelse». Kvalitetssystem, kvalitetsteam, kvalifikasjonsrammeverk og andre formelle konstruksjoner er blitt etablert for å gi et inntrykk av at en har kontroll på utdanningskvalitet. Men det er gjennom de uformelle samhandlinger i fagfellesskap hvor de viktigste dimensjoner av kvalitet blir formet. Det handler om en felles kvalitetskultur som blant annet omfatter «verdier, forpliktelse og engasjement til kvalitet på institusjonsnivå». I det ligger det at oppfattelsen og holdningene til hva som er kvalitet også kan endres over tid.
De akademiske institusjonene skal dermed klare to ting samtidig. De skal produsere så mange studiepoeng som mulig, og samtidig sikre at de uteksaminerte kandidater har den kunnskapen og andre egenskaper som reflekterer den graden de har oppnådd. Kvantitet og kvalitet står i mange sammenhenger i et motsetningsforhold, og det gjelder også her.
På nettbaserte studier er studentene spredt over store geografiske avstander og har begrenset, om noe, kontakt med medstudenter og fagansatte. En kan dermed ikke stole på at studentene blir del av et miljø og en kultur som signaliserer forventning om hva som er riktig og viktig å gjøre i studiesammenheng. Den eneste måten å sikre at studentene likevel tilegner seg den kunnskapen vi krever at de skal få, er ved at de gjennomgår ulike typer evalueringer underveis i studiet, hvor eksamen er den avgjørende sjekken i de fleste emner. Disse evalueringene skjer imidlertid mens studentene befinner seg utenfor campus og dermed utenfor de ansattes fysiske rekkevidde. Det begrenser muligheten for å kunne kontrollere at det er de aktuelle studentene vi tester.
Med inntoget av et stort utvalg av verktøy drevet av store språkmodeller, som Chat-GPT, er veien svært kort til å la en datamaskin utarbeide svar på arbeidskrav og eksamener. Vi har i dag ingen verktøy eller rutiner til å undersøke og forfølge det som i realiteten kan være fuskesaker. Dette innebærer i praksis at vi ikke vet om alle kandidater som går ut fra vår institusjon faktisk har den kompetansen som de skal ha, og som karakterutskriften signaliserer.
Situasjonen hvor en grad kan oppnås både gjennom nettbaserte studier og fysiske studier, kan gi seg interessante utslag. Det har kommet meg for øre at vi allerede har saker hvor studenter velger å gjennomføre hjemmeeksamen i enkeltemner på institusjoner som tilbyr dette, for senere å søke innpass på studier hos oss som har skoleeksamen.
En akademisk grad fungerer som et godkjenningsstempel overfor omgivelsene. Arbeidslivet må kunne stole på at en søker med en akademisk grad har kompetanse og andre egenskaper som korresponderer med graden som står på eksamenspapirene. For å sikre dette, er den umiddelbare og logiske løsningen å slutte med hjemmeeksamen. Det vil trolig utfordre produksjonsregimet på flere måter. Å organisere fysiske eksamener for disse studentene kan representere praktiske kapasitetsutfordringer. Den største utfordringen er dog at det vil kunne føre til at færre studenter velger slike studier, og dermed påvirke institusjonenes produksjon av studiepoeng. På kort sikt har vi imidlertid ikke noe annet valg.
Til vi finner ut av hvordan vi håndterer elefanten i rommet, bør vi i anstendighetens navn føye til en såkalt «disclaimer», et merke på de studier og emner som er nettbaserte og hvor endelig evaluering skjer med hjemmeeksamen.
Jeg presenterte problemstillingen for Chat-GPT og fikk følgende forslag som kan tjene som inspirasjon:
«Dette studieprogrammet er tilrettelagt for fjernstudenter og gjennomføres med hjemmeeksamener. Dette gir studentene fleksibilitet, men vi kan ikke garantere at eksamensbesvarelser ikke er generert ved hjelp av kunstig intelligens (KI).»
–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Mads Langnes skriver fast i Panorama.