Jeg glemmer aldri mitt andre år på University of Winnipeg i Canada. Det nærmet seg eksamen, og fristene for innleveringene haglet.
Av KARL McALLISTER, studentprest på Høgskolen i Molde
Studentene var stresset. Stemningen i rommet var til å ta og føle på. Professoren het Carl Ridd (1929–2003), og han var instituttleder for religionsvitenskap. Han var nokså høy – en tidligere olympisk basketspiller for Canada. Han stod der med foldede hender og lett krumme skuldre, og lyttet tålmodig.
Spørsmålene kom som et bombardement: «Hva skal jeg skrive om? Hvor mye veier oppgaven? Hvor mye veier eksamen? Hvor mye nedsatt karakter får man om innleveringen er en dag forsinket? Hva om den er en uke for sent?»
Jeg satt rolig halvveis bak i klasserommet og humret for meg selv. Dette var min andre universitetsgrad og i mitt beste fag, så jeg var ikke spesielt bekymret. Allikevel kunne jeg føle med mine stressede medstudenter.
Da løftet professoren hendene for å stilne spørsmålene, og sa:
«Vær så snill. Dere må ikke tenke «deadline» slik det var under den amerikanske borgerkrigen. Der, i krigsfangeleirene, tegnet soldatene bokstavelig talt en strek i sanden som fangene ikke skulle krysse. Om de gjorde det, ble de skutt. Derfor heter det «deadline». Det er ikke slik her. Ja, du får nedsatt karakter om du leverer for sent. Det er ikke verdens ende. Kanskje får du en litt dårligere karakter enn du håpet på? Kanskje må du ta opp igjen et fag? Hva så?
Jeg vet at dere har et liv utenom skolen. Noen ganger er det å ta en kveld fri med noen kompiser og ta seg en øl akkurat det du trenger midt i eksamenstiden. Av og til er det faktisk viktigere å pleie et kjærlighetsforhold du er litt utrygg på, enn å fullføre en oppgave. Det er kun dette livet vi har. … Og husk, det må være tid for glede!»
Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Tenk å si noe sånt, tenkte jeg. Han hadde nettopp gitt late studenter lov til å slurve på skolen. Noe så uansvarlig … trodde jeg den gangen.
Mange år senere innser jeg at professoren faktisk hadde rett. Livet er så mye mer enn studier, en jobb eller et kjæresteforhold som ryker – selv om det ikke kjennes sånn ut når man står midt oppi det. Han ville hjelpe oss å løfte blikket: se skogen, ikke bare trærne.
De fleste «deadlines» i livet er ikke absolutte. Vi lager dem selv. Samfunnet lager også frister og krav for å få ting til å gå rundt. Mange av dem er nødvendige. Men om du ikke rekker en frist du eller skolen har satt, må du ikke fortvile. «Systemer er lagd for mennesker, ikke mennesker for systemet» – for å parafrasere Jesus. Livet byr på mange uforutsette ting – noen av dem er små katastrofer, andre skjulte velsignelser. Kanskje blir du syk? Kanskje blir du gravid? Kanskje finner du et fag du liker bedre? Kanskje finner du ut at du heller vil jobbe en stund? Det er ikke noe galt med det. Det er bare livet, det.
De aller fleste «deadlines» går det an å forhandle om. Snakk med professoren. Be om hjelp. Og om det ikke går, så går det an å prøve igjen neste år. Kanskje får du en litt dårligere karakter enn du hadde håpet. Kanskje får du ikke komme inn i studiet du ville. Det er ikke verdens ende. Kanskje er det starten på noe nytt.
Når man innser dette, blir stresset rundt frister så mye lettere å bære. Fremfor alt åpner det for å se livet som et eventyr – ikke et ferdigskrevet manus som absolutt må gå etter planen. Mange av de beste tingene i livet er faktisk ikke planlagt. Ikke gå glipp av dem fordi du er for bekymret for å holde en «deadline». Som de sier: You only live once.
Det må være tid for glede.