Kulturpolitikk er som regel langt nede på oppmerksomhetsskalaen i mediebildet. Som kulturinteressert borger griper jeg derfor enhver sjanse som dukker opp, så også i denne førjulsteksten.
Denne gangen er det nyheten om at Høyres Haagen Poppe har foreslått å utarbeide en såkalt kulturkanon; en mer eller mindre autorisert oversikt over de viktigste frembringelsene på kunst- og kulturfeltet i Norge, som er utgangspunkt for en refleksjon. Et slikt prosjekt skal være til hjelp både for nye landsmenn og – får vi tro – alle oss andre.
Forslaget har med ujevne mellomrom blitt diskutert også tidligere, og en slik kanon er blitt utarbeidet både i Sverige og Danmark. Motviljen er imidlertid stor, selv om Poppe tror det er mulig å skaffe flertall. For eksempel går kulturministeren klart imot forslaget.
En viktig grunn til å være skeptisk er at en kulturkanon dypest sett innebærer å tenke på kultur som noe statisk heller enn noe dynamisk. For å ta det kulturfeltet jeg selv kjenner best, nemlig litteraturen: Selv om jeg mener Dag Solstad er den viktigste norske forfatteren i etterkrigstiden, har jeg ingen innflytelse på om eller hvordan han blir lest om 50 år. Kanskje løper tiden fra ham. Om en av bøkene hans skulle bli kanonisert, kan det rett nok bidra til at litt flere leser akkurat den boka i neste generasjon, men det kan like gjerne bli en kuriositet. Det er nok av forfattere som ville hørt hjemme i en kanon anno 1940 som i dag knapt blir lest, selv blant kultureliten. Kanskje er det også med god grunn at de ikke blir det. Vi kan ikke vite hva som betraktes som viktig, eller hva som bør betraktes som viktig, om 30 eller 50 år.
En annen, beslektet grunn til at forslaget blir møtt med skepsis, er at det ligger noe klamt, konservativt og tilbakeskuende i selve tenkemåten. Poppe sier til NRK at vi trenger noen ankere, noen felles referansepunkter i en kaotisk tid. Nå vil vel noen innvende at god kunst kan bidra til å oppløse sammenhenger like mye som å befeste dem, men som jeg skal komme tilbake til, kan det likevel være noe i dette. Det er dessuten ikke tilfeldig at forslaget kommer fra Høyre, og det er sannsynlig at de får støtte fra Frp, som naturligvis har sin egen agenda her. Høyrefolk har jo med ujevne mellomrom og med vekslende hell også tidligere forsøkt å løfte fram elementer i en særegent norsk identitet, som da kulturminister Linda Hofstad Helleland for ni år siden i en julehilsen identifiserte blant annet brunost og Kvikk Lunsj som viktige norske tradisjoner. Det hviler noe konserverende over dette. Kanskje vil de selv heller kalle det tidløst.
Selv om Poppe er klar på at en norsk kulturkanon helt sikkert vil inneholde mye som er et stykke unna de kulturelle uttrykksformer han selv setter mest pris på, har nok likevel litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen rett når han sier til NRK at de estetiske ambisjonene til en kanon-komité fort vil bli moderert av politiske hensyn knyttet både til ideologi og mangfold. Kvinnelige kunstnere må være godt representert, det samme må naturligvis minoriteter av ulike avskygninger. En passende andel må oppfattes som både konservative og radikale, etc, og det må være en passe blanding av eldre og nyere verk.
For undertegnede, som ikke er påfallende nasjonalromantisk og aldri kunne drømme om å iføre meg for eksempel bunad, er det naturligvis noe klamt over dette prosjektet. Tanken om at vi som land snarest mulig bør etablere en kulturell identitet basert på kunst, litteratur og musikk for å ivareta vår egenart, er på grensen til ubehagelig i en situasjon hvor nasjonalismen i store deler av Europa er på bekymringsfull frammarsj. Det er kanskje mer interessant å finne ut hva som forener oss enn hva som skiller oss fra hverandre, kan jeg tenke.
Som politisk prosjekt er derfor kanon en lite tiltalende idé, særlig i dagens situasjon, og kanskje særlig dersom det er staten som skal autorisere utvalget. Men det kan være andre grunner til at det likevel har noe for seg. Ett eksempel er situasjonen i skolen, hvor det ikke er mitt inntrykk at hverken Snorre eller Ibsen er plagsomt populære, hverken blant lærere eller elever. Og mens kulturminister Lubna Jaffery som nevnt avviser Høyres forslag, har hennes partifelle, kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, tidligere år tatt til orde for en felles kanon i grunnskolen for litteratur, sanger og historiske begivenheter i skolen. Den er vel en arena der det er gode argumenter for å introdusere noen felles referanser.
I så fall åpner man for en atskillig mer interessant diskusjon, selv om det naturligvis også her vil bli betydelig debatt om hva som skal inngå i utvalget. Må for eksempel referansene i så fall være spesifikt norske? Som forfatter Maria Kjos Fonn pekte på i en kommentar til Klassekampen, er det ikke opplagt at norsk kultur skal ha noen særskilt status i en slik kanon. Det er ikke gitt at Grieg er viktigere enn Bach og Beethoven, eller at Ibsen er viktigere enn Shakespeare og Goethe. Vi kan trenge en kulturkanon som kulturelt forsvar mot dagens tanketomme og markedsbaserte populærkultur, like mye som vi trenger kanon som nasjonalt forsvar mot identitets- og rotløshet.
Når det er sagt, er det selvsagt ikke urimelig at Ibsen spiller en viktigere rolle i Norge enn i andre land. Selv om hans syn på fedrelandet ikke alltid var like lystelig, var norsk språket han uttrykte seg på, og han var naturligvis også på andre måter preget av norsk kultur. Kjennskap til Ibsen, Munch og Grieg bør være obligatorisk i Norge. Ikke først og fremst for å se deres verk som varige uttrykk for Norges sjel, men for å gå i dialog med dem.
Jeg tror derfor dette er noe som godt kan vurderes på en eller annen måte. Ikke fordi det er et viktig prosjekt å løfte fram norsk kultur som noe særegent som vi nordmenn bør begeistres ekstra for, men for å definere kulturelle frambringelser som kan fungere som motvekt mot all den forflatende og fordummende populærkulturen som ellers dominerer alle flater. Det vil bli masse kritikk mot utvalget som gjøres, men slik diskusjon er i seg selv potensielt verdifull.
–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.