I sommer fikk nordmenn noen sjeldne anledninger til å føle seg som ett folk. Basert på inntrykkene fra Norges VM-kamper trakk enkelte fram leirbål-metaforen. 

Svært mange av oss rettet under Norges kamper oppmerksomheten mot én ting, og de fleste ønsket dessuten veldig sterkt å oppleve kampene sammen med andre.

En stakket stund følte vi oss som en del av noe større, enten det var fordi vi legitimt kunne klemme ukjente uten at det var pinlig, eller om det skyldtes at mange — kanskje noe forundret over sin egen iver — kastet seg ut i et høyst besynderlig ro-ritual.

Når folk møttes på kontoret eller på nabolagskafeen dagen etter, hadde de for en gangs skyld noen felles erfaringer fra kvelden før å diskutere. Medierevolusjonen har gjort dette til en sjeldenhet. Kultur- og underholdningskonsumet er blitt stadig mer fragmentert, men under VM ble det for en kort periode gjenskapt. Fellesskapene og atmosfæren som oppsto, var så tiltrekkende at mange ønsket å delta også om de ikke var interessert i fotball, og mange kommer til å snakke om dette i lange tider.

Vår tid byr på færre slike erfaringer enn før. Det er lenge siden mandagsfilmen på NRK var temaet for lunsjsamtalen på arbeidsplasser på tirsdag. Og selv om mange hadde sett filmen, uansett om den var god eller dårlig, hadde de jo ikke sett den sammen. Under VM ønsket som nevnt ikke folk bare å se kampen, de ønsket å se den på steder mange var samlet. Å se kampen for seg selv i sin egen stue var et mindreverdig alternativ. Det ville bli en nokså matt erfaring sammenlignet med den som ble skapt ute i gatene.

Hverken mandagsfilmen eller fjernsynsteaterets forestillinger på tirsdager var påfallende populære i NRK-monopolets tid. Når folk så på, var det vel ofte fordi det ikke fantes noen alternativer. Det varierte nok derfor en god del hvor godt utgangspunkt de var for lunsjsamtalen dagen etter. Vår tids mest populære serier — ofte de som konsumeres via diverse strømmetjenester — har tidvis like mange seere, i hvert fall seere av den mer begeistrede typen. Men folk følger ikke seriene synkront. Å gjøre dem til gjenstand for samtaler med andre er derfor utfordrende. Man vil jo ikke avsløre handlingsforløpet overfor folk som ligger en sesong eller to bak.

I dag er det derfor først og fremst sport som kan skape denne typen leirbål-følelse. Sport fungerer alltid best som ferskvare. Det konsumeres på et tidspunkt hvor alle — inkludert utøverne selv — er usikre på hva utfallet blir. Dette er opplagt den viktigste forklaringen på sportens særegne attraktivitet.

Men temaet for den følgende refleksjonen er ikke sport, men hvordan vi i høyere utdanning formidler lærestoff i undervisningssituasjoner. I slike tilfeller er målet gjerne å sette relativt abstrakt stoff i kontakt med studenters erfaringer fra hverdags- eller organisasjonsliv. Gjør fragmenterte medievaner dette mer utfordrende enn før?

Jeg har undervist ved universiteter og høgskoler i rundt 35 år, helt siden jeg tok mine første famlende undervisningsskritt som seminarleder for ferske sosiologistudenter ved Universitetet i Oslo i 1991. Jeg tror nok at mer erfaring alt i alt har gjort meg til en bedre underviser med årene. Men etter hvert som jeg blir eldre, er jeg på den annen side mindre på bølgelengde med studentenes erfaringsverden. Jeg ser helt andre filmer og TV-serier enn dem, i den grad jeg ser på slikt i det hele tatt, og hvilken musikk og hvilke sosiale medier de bruker tid på, vet jeg lite eller ingenting om.

Rent faglig har det hendt at jeg har undervist i emner hvor kompetansen min bare så vidt strekker til, men normalt kan jeg stoffet relativt godt. Utfordringen er hvordan budskap og kunnskap best kan nå fram til studentene. Ofte er jo lærestoffet relativt abstrakt. Noen få studenter kan fascineres av selve abstraksjonsnivået, men for flertallet er det som regel et spørsmål om å synliggjøre relevansen og aktualiteten.

Hvis jeg for eksempel prøver å formidle innsikter fra Pierre Bourdieus eller Anthony Giddens’ sosiologi, er det nærliggende å ta en liten prat om studentenes vei fram mot studiet de har valgt. Målet er da å få fram spenningen mellom utdanningsvalg som frie og autonome, samtidig som de er forankret i deres egen bakgrunn. Kanskje kan jeg i tillegg bidra med noen nennsomt utvalgte glimt fra mine egne funderinger i så måte, en gang for veldig lenge siden, det vil si før og under mitt eget studieløp. Årene rundt 1990 er naturligvis svært fjerne for dagens unge, men slike forskjeller kan i beste fall kaste lys over hvordan samfunnsendringer har påvirket ulike generasjoners rammebetingelser.

Men likevel: Jo eldre jeg blir, jo mer fremmed blir naturligvis min erfaringsverden for vår tids 20-åringer. Like fremmed er jeg overfor deres erfaringsverden.

En annen mulighet er å bruke eksempler fra kulturen; fra litteratur, TV-serier, film, teater eller musikk, eller fra idretten. I motsetning til lunsjsamtalens konversasjon om gårsdagens fotballkamp (eller i gamle dager: om gårsdagens mandagsfilm), vil en del populærkulturelle fenomener være såpass allment kjent at det kan betraktes som felles tankegods.

Generelt er det imidlertid mer utfordrende enn før å vite hva slags kulturell ballast som kan tenkes på som felles. Jeg har tidligere vært innom kunnskapsministerens forslag om en felles kanon i grunnskolen for litteratur, sanger og historiske begivenheter. Kanskje sommerens VM kan være til hjelp i så måte. Hvor mange kan om 20 år gjøre rede for hvor de var og hva de tenkte da Norge slo Brasil i VM-sammenheng for andre gang?

Så lenge skolen formidlet en bestemt kulturell tradisjon, kunne man lene seg på deler av dette også i høyere utdanning. De første årene jeg underviste i sosiologi, var for eksempel Ibsen — kanskje spesielt Et dukkehjem — på mitt repertoar av eksempler. Jeg antok at det fortsatt var en del av den felles referanserammen som studenter født i første halvdel av 1970-årene hadde med seg i bagasjen. Selv om de ikke hadde lest eller sett stykket, regnet jeg med at de i løpet av oppveksten var i berøring med Nora Helmers store valg.

I dag går neppe dette. Likevel vil jeg tro det fortsatt finnes filmer, artister eller TV-konsepter som slår an en streng hos de fleste. Og gjør de ikke det, kan man jo ta utgangspunkt i den virkeligheten de ellers står i, med TikTok, Instagram og andre ting som fyller manges liv.

I mitt tilfelle er problemet at jeg ikke kan relatere meg til noe av dette, helt ukjent som jeg er med alt av vår tids TV-serier på diverse strømmeplattformer, og tilsvarende fremmed overfor det meste av sosiale medier. Det lengste jeg kan strekke meg er sannsynligvis at jeg er relativt fortrolig med komiserien Friends. Men den hadde for ordens skyld sin storhetstid en god stund før dagens studenter ble født. Kort sagt står jeg på utsiden av det meste som måtte finnes av leirbål rundt omkring.

Det sies at vi lever i en tid som hyller ungdom, dynamikk og endringsvilje, og som setter dette høyere enn solide, grunnfestede erfaringer. At ungdom er mer opptatt av sosiale medier enn av Ibsen, har konsekvenser for hva slags eksempler og referanserammer som fungerer i undervisningssituasjoner. For oss gamlinger blir det dermed stadig mer utfordrende å vise til ting som resonnerer med studentenes erfaringer. Jeg kjenner naturligvis til folk rundt min egen alder som så godt de kan prøver å følge med i tiden, men i mitt tilfelle ville det utgjøre et altfor dramatisk brudd med min egen habitus.

Derfor er det godt jeg i det minste har idretten.

–> Arve Hjelseth og Karl McAllister skriver fast i Panorama.