Hjemmelaget har, kanskje ikke helt uten grunn, vært mindre ’spalte-behandlet’ denne våren enn det som har vært vanlig. Den omtalte grunnen har vært skuffende prestasjoner, ikke minst spillemessig.

Av HAUGEN, HALVARD ARNTZEN og KNUT PEDER HEEN (medforfattere)

Helgas kamp mot Tromsø var dessverre ikke noe unntak. Riktignok vant MFK 3-0, noe som resultatmessig kan se svært så tilfredsstillende ut, men som alltid, her oppe blant satellitter og aeroplan, ser vi bak resultatene. Sannheten er nok at MFK hadde helt usedvanlig flaks i kampen mot TIL. At ikke unge Ingebrigtsen satte den sjansen der Linde ga retur rett ut i feltet, er fortsatt helt uforståelig for alle her oppe på toppen av Haugen. Legger vi til et par stangskudd og noen andre åpenbare målsjanser for TIL, samt at MFK ikke produserte en eneste målsjanse i første omgang, vil nok de fleste være enige i vår konklusjon – en usedvanlig heldig seier. Når konkurrentene i Eliteserien samtidig roter det til, ser faktisk allikevel ikke tabellsituasjonen håpløs ut. Etter 13 serierunder ligger MFK på 5. plass, kun fem poeng bak Brann og RBK, som ligger som nummer 1 og 2.

Poengfangsten har også vært laber, kun 20 poeng på 13 kamper, et poengsnitt på i overkant av 1.5 – normalt milevis unna et håp om medalje. Men, og det er i alle fall to viktige men. Det første ’men-et’ knytter seg til den sagnomsuste første gullsesongen i 2011. Dette året var også kjennetegnet ved en usedvanlig jevn første halvdel av sesongen. Eksempelvis hadde MFK kun 23 poeng etter 13 kamper, og den poengmessige avstanden mellom nummer 1 og 15 på tabellen var faktisk mindre enn i dag – 15 poeng mot dagens 17.  Slaget er definitivt ikke tapt ennå. Faktisk er mulighetene omtrent like gode for seriegull som i 2011. Da endte som kjent MFK som vinnere.

Det andre ’men-et’ er viktigere, og kanskje noe mer skjult. Vi har tidligere (om enn noe forsiktig) antydet at denne sesongens MFKs tropp kanskje ikke er helt på det nivået vi skulle ønske. Vi har også antydet (se En utspekulert plan) at sommervinduet kan vise seg å bli interessant.

En ting vi verken har antydet eller analysert er kanskje vel så interessant, nemlig Solskjærs valg av spillesystem. Når troppen kanskje ikke er helt det den burde være, blir nemlig trenerens valg av spillere og spillemåte enda mer avgjørende for den hårfine balansen mellom suksess og fiasko. Som de fleste MFK-forståsegpåere nok er vel kjent med, har MFK tradisjonelt vært et 4-3-3-lag. På samme måte som Odd og RBK har hjemmelaget nærmest siden tidenes morgen basert suksess og fiasko på fire forsvarere, tre midtbanespillere og tre angripere. De senere årene, med Solskjærs inntreden på trenersiden, har ting forandret seg. Ole Gunnar, med fortid i Manchester, har snikinnført 4-4-2, og etter hvert også begynt å eksperimentere med 3-5-2. I siste kamp mot TIL spilte MFK 3-5-2, og leflingen med alternative systemer har muligens andre og dypere årsaker enn en skulle tro.

For å kunne belyse denne problemstillingen litt nærmere må vi ta et aldri så lite sidespor inn i kombinatorikkens verden. Kombinatorikk er et ektefødt barn av den såkalte diskrete matematikken og dreier seg om antall mulige måter å plukke ut ting på. Om en for eksempel har interesse av å finne ut hvor mange mulige måter en kan plukke ut en første 11-er av en tropp på 30 spillere på, kan dette beregnes enkelt ved hjelp av binomialkoeffisienten:

Det eksisterer altså ikke mindre enn snaut 55 millioner forskjellige første 11-ere å velge fra. I praksis er heldigvis ikke fotballtrenerens oppgave så formidabel. Vanligvis vil verken keeper eller midtstopper spille spiss eller midtbane, og den normale kategoriseringen kan anvendes: (Keeper, forsvarer, midtbanespiller og angriper). Antar vi som eksempel at MFK-troppen består av 30 spillere totalt, hvorav 3 keepere, og lik fordeling av de øvrige i kategoriene forsvarer, midtbanespiller og angriper får vi følgende regnestykke for antallet mulige første 11-ere om en spiller 4-3-3.

Som regneeksemplet her antyder blir det langt færre mulige lagsammensetninger å velge fra, skjønt godt over 2 millioner er jo fortsatt en ganske omfattende mengde. Nå begynner dette å bli interessant. Hva skjer om vi, som Ole Gunnar går over til 4-4-2 og etter hvert til 3-5-2? Jo, tilsvarende beregninger gir akkurat det svaret vi forventer.  4-4-2 gir 1714608, mens 3-5-2 gir 1143072 muligheter.

Det blir færre muligheter og dermed enklere (i alle fall i teorien) å sette sammen riktig lag. Det dette betyr, er jo at om en velger en helt tilfeldig lagsammensetning er sannsynligheten størst for å treffe der mulighetene er minst. Nå velger forhåpentligvis ikke OGS helt tilfeldig, men kombinatorikken er ubønnhørlig: Med 3-5-2 har vi mer enn halvert antall muligheter – og dermed med enn fordoblet sjansen for å treffe med riktig laguttak – ved å gå fra 4-3-3- til 3-5-2. Solskjær er mao på riktig spor her. Ved å gå vekk fra 4-3-3, og via 4-4-2 ende opp med helgas 3-5-2, er han på riktig kurs. Om troppen kanskje ikke er optimalt sammensatt, må han i alle fall spille på lag med sannsynlighetsteorien, og det gjør han tydeligvis. Har vi tatt maksimalt ut av denne logikken? Svart er nei. Om vi går siste steg ender vi med, ja hva tror en, hva var sannsynlighetsprofet Drillos foretrukne lagoppstilling? Jo, det var 4-5-1. Dette systemet er (av alle normale oppstillinger) det optimale.  Dette gir nemlig kun 428652 mulige første 11-ere, mer enn seks ganger ’bedre’ enn 4-4-3. Det er egentlig ganske forbausende hvor store forskjeller ulike systemer gir. I tabellen nedenfor har vi samlet de vanligst forekommende spillesystemene, beregnet antall muligheter, og dividert antall muligheter på den med færrest (4-5-1):

De mer eksotiske systemene med fire rekker av spillere (utenom keeper) , 4-4-1-1 og 4-3-2-1 krever ekstra forutsetninger om hvilke spillertyper som er aktuelle for de nye leddene, men selv disse gir, som tabellen indikerer, flere muligheter enn 4-5-1. Her har vi for enkelhets skyld forutsatt at de siste to ledd velges blant ni angripere.

Her avsløres Solskjærs intelligente, men allikevel noe fordekte strategi. Han har, som vi, beregnet denne tabellen, og er vel kjent med at 4-5-1 er sannsynlighetsteoretisk overlegent alle andre spillsystemer. Men, for ikke å skape for mye lokal uro har han, i motsetning til Drillo, som slo til med 4-5-1 umiddelbart, rolig og pyntelig gått veien fra 4-3-3 via 4-4-2 og 3-5-2. Nå er det nok bare et spørsmål om tid, kanskje ved starten av høstsesongen, før MFK er trygt loset i havn i 4-5-1. Med en fornuftig strategi i sommervinduet med litt nødvendig påfyll av spillermateriell – i alle fall en keeper og en back – ser vi lyst fram mot slutten av 2017-sesongen. Dette kan meget vel bli gull igjen.

God sommer og heia Molde!

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.