Steinar Kristoffersen vil at ansatte ved høyskolen skal ta del i samfunnsdebatten, men han liker åpenbart ikke det vi sier. Han har også misforstått adressen for kritikken. 

Av KAI A. OLSEN, professor i informatikk, HIMolde, UiBergen og OsloMet

Det som kritiseres i flere kronikker i Aftenposten og Dagens Næringsliv er det norske og til dels det europeiske undervisningssystemet basert på New Public Management.Her det er antallet som teller – kvaliteten blir skadelidende. Høyskolen har blitt et offer for denne politikken.  Mange av de vi tar opp er ikke kvalifisert for studiet, vi har heller ikke en pedagogikk som er tilpasset studenter med svak bakgrunn, dårlige arbeidsvaner og/eller lav motivasjon. Nå mener rektor at de enkelte foreleserne skal ta ansvar for dette, åpenbart ikke høyskolens ledelse eller Kunnskapsdepartementet.

Om den enkelte foreleser har ansvaret, hva skal hun gjøre om ikke studentene har den nødvendige bakgrunn? Skal hun gå tilbake og forsøke å undervise i det studenten gikk glipp av på ungdomsskolen eller videregående. Kan en enkelt foreleser her på høyskolen forlange tilstedeværelse i undervisningen? Kan vi forlange progresjon? Det kan vi neppe. Da blir vi, akkurat som studentene og høyskolen, også et offer for systemet.

Undervisningsinstitusjonene er låst inn i et system med lav kvalitet. Som jeg viser i et nytt innlegg i Dagens Næringsliv (15.06) vil det bety økonomisk katastrofe for enhver institusjon som forsøker å øke kvaliteten gjennom å begrense opptak og gi undervisning tilpasset dagens studenter, for eksempel satse på problembasert læring i små grupper. Mange utenlandske universiteter gjør det, men de har åpenbart et annerledes insentivsystem.

STEINAR KRISTOFFERSEN: Den ideale fordring?

Later vi som vi underviser? La oss ta et nærliggende bilde for undertegnede. En turleder for en gruppe fjellturister møter opp på parkeringsplassen og legger i vei mot toppen uten å ta hensyn til gruppen. Noen er forsinket og kommer til en tom parkeringsplass. Andre klarer ikke å holde turlederens tempo og blir sittende på stein nede i fjellsiden. Noen snur. Noen kommer på toppen sammen med turleder, andre kommer etter en stund. Spør vi turlederen hvor det ble av alle andre, kan han ikke gi et godt svar. Åpenbart tar ikke denne turlederen jobben alvorlig, han “later som om” han er turleder.

En annen og seriøs turleder passer på at alle er kommet. Han kontrollerer navnelisten og passer på at alle er med. Faller noen bak, gir han en hjelpende hånd. Men jobben startet lenge før. Han har da valgt en topp som han mener at deltakerne vil klare, og han har på forhånd fortalt deltagerne hva det kreves å være med. Han tar altså jobben alvorlig.

Jeg føler at min undervisning, og undervisningen til de jeg kjenner, ligner mest på det første eksempelet. Vi har ingen mulighet til å sette krav til gruppen, verken i starten eller senere. Spør du en foreleser hvordan det ligger an midtveis i semesteret får du kanskje vite at en tredjedel er på forelesning. Hva som har skjedd og skjer med de andre vet vi lite om. Slik er det i mange fag ved høyskolen og slik er det ved mange andre undervisningsinstitusjoner.

Nå kan en selvfølgelig si at dette er høyere undervisning. En gang i tiden, den gang vi hadde flere hundre søkere til et meget begrenset antall studieplasser, og fikk studenter med god faglig bakgrunn, gode arbeidsvaner og høy motivasjon, fungerte modellen godt. I dag bruker vi samme modell på helt andre studenter. Derfor blir det noe underlig når både minister for høyere utdanning, Iselin Nybø, og rektor Steinar Kristoffersen snakker om at vi ikke bare kan undervise eliten.

Vi har et pedagogisk system beregnet på eliten, til tross for at studentene ikke hører til denne gruppen.