Praten på toppen av Haugen har selvsagt vært livlig etter hjemmelagets overbevisende seier over RBK. Gleden har vært påtagelig de siste dagene, og enkelte eldre (og normalt sure) professorer har blitt observert smilende og i godt humør.

Imidlertid skapte en nylig utgave av (NRK-programmet) Folkeopplysningen: «Er klimakrisa en bløff?» vondt blod og uenighet.

Mange med tilbøyeligheter til klimaskepsis ble skuffet over unge Wahls suverene håndtering (enkelte vil muligens bruke et så sterkt uttrykk som slakting) av tre eldre klimaskeptikere med CV-en i orden, mens andre ble skuffet over at hovedproblemet slett ikke ble berørt.

Leserne lurer kanskje på hva hovedproblemet består i etter å ha sett programmet. Både klimaskeptikere og tilhengere fikk jo utfolde seg fritt og uhemmet, og de fleste aspekter ved saken ble diskutert? Eller, kanskje ikke?

I dag er det slett ikke sjelden at jeg kommer i situasjoner der klima og klimakrise blir diskutert. Jeg har få eller ingen meninger om hvorvidt fysikken og klimavitenskapen er rett eller gal oppi dette, eller om det blir varmere, kaldere eller mer eller mindre tordenvær. Kort sagt, jeg bekymrer meg lite om den debatten. Det som derimot bekymrer meg er hvorfor vi har en slik debatt. Jeg bruker av og til å bruke følgende lille lignelse for å fremme mitt synspunkt på hva hovedproblemet er:

La oss i beste «Erasmus Montanske» ånd anta følgende:

 Anta at kreftforskere begynner å nærme seg den endelig løsning på kreftgåten, og at man etterhvert enes om følgende hovedhypotese: Det er menneskets grådighet som utløser kreft. Da er svaret enkelt, vi fjerner grådigheten og dermed kreften. Kort sagt vi lager Homo egalitaerus!

 Dette synes besnærende enkelt og greit, men det er selvsagt et par ting å diskutere. Det forskerne ikke forteller, er at det koster endel (ikke få) forskningsmilliarder å etablere hypotesens sannhet, og ikke minst at det å fjerne grådigheten fra Homo sapiens kanskje ikke har en åpenbar løsning. Enkelte aktører (frimarkedstenkere, liberalister, evolusjonærbiologer og professorer i økonomi) vil kanskje til og med advare om at grådigheten er avgjørende for menneskets eksistens, og ikke minst for eksistensen til professorer i økonomi. Økonomisk teori uten grådighet er som kjent ikke mye, knapt nok noe som helst.

Sammenhengen med klimaproblemet burde være åpenbar. Masse ressurser og forskerflid anvendes på «bevise» at menneskeskapt CO₂ kan lede jorda, og dermed menneskeheten, inn i en mørk framtid. Men hva så, om vi ikke kan konstruere mekanismer som reduserer slikt utslipp tilstrekkelig?  Her er vi ved sakens kjerne.

Det koster nemlig penger å redusere CO₂-utslipp. Det er selvsagt ikke uten grunn at Mr. Trump trakk USA ut av Paris-avtalen. Det er kanskje heller ikke uten grunn at det nærmest er revolusjonære tilstander i Rogaland grunnet noe så prosaisk som noen nye bomstasjoner.

Redusert CO₂-utslipp merkes, det svir på pungen. Det er dermed vanskelig å konkludere særlig annerledes enn at så lenge Homo egalitaerus ennå ikke finnes, vil grådige mennesker raskt oppdage at det går an å tjene penger på å slippe ut den CO₂-en som resten av verden strever sånn med å la være å slippe ut.

På samme måten som vi nordmenn har tjent oss fete på å selge overpriset olje til fattige i Afrika med hjelp av skurkene i kartellet OPEC, vil enkelte land, eller små øyer i Stillehavet, finne det svært lønnsomt å slippe ut uhyrlige mengder med CO₂. Og problemet kan ikke løses. Om vi skal ha håp om å løse det, må vi ha et globalt (overnasjonalt) system med nødvendige lover og sanksjoner som sørger for at «skurkene» (CO₂-utslipperne) blir tatt og straffet. Men, vil vi ha det? Vil vi at alle land i verden skal bli ett, for å løse et eventuelt klimaproblem?

Tja, jeg har ikke svaret, men tenker kanskje at vi heller burde planlegge å flytte Bergen noen 100 meter opp i fjellene enn å bruke nærmest uendelig ressurser på å krangle om en tapt sak.

Huff og huff, dette ble kanskje vel dystert. Fortvil ikke kjære leser, det er heldigvis lys i tunnelen. Ser vi historisk på knapphet i verden, går vi tross alt i riktig retning. Flere og flere får bedre tilgang på mat, helsevesen og mobiltelefoner. Til og med i Afrika får de visst kjøpt mobiltelefoner i dag. Kort sagt: knappheten er på vei nedover.

Og evolusjonens svar er enkelt : Homo egalitaerus, det ikke-grådige mennesket.  Når knappheten forsvinner vil selvsagt evolusjonen sørge for at denne arten oppstår. Kanskje ikke i morgen, men i alle fall til slutt. Da får vi heller bære over med at økonomi-professorene blir sure (og komplett unødvendige).

Heia Molde!

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.