Den ellers værmessig noe grå helga ga en sjelden mulighet til å zoome kameraet inn mot Aker Stadion. Bildet som framkom bærer bud om store prestasjoner. Fargen på lyset kan ikke mistolkes; og undertegnede, som ellers vanligvis er grunnleggende pessimistisk, lar denne gangen optimismen råde.
Denne uka hadde jeg egentlig planer om en dypsindig analyse av Solskjærs vekst og fall i det store utland, men hjemmelagets prestasjon, og ikke minst de nærmeste konkurrentenes mangel på sådanne, ledet tankene i helt andre retninger. Medalje i årets Tippeliga er nemlig, med bakgrunn i helgas resultater sikret.
Som tabellutsnittet ovenfor viser, kan verken LSK eller Strømsgodset passere MFK på den endelige tabellen. 40+18 er som kjent 58, som er mindre enn 59. Det å sikre medaljer seks runder før slutt er en enestående prestasjon. Det samme er selvsagt 59 poeng på 24 kamper. I tillegg er vi kun ett fattig poeng fra å sikre sølvet i samme slengen. (Da under forutsetning om at RBK ikke tar igjen de 29 plussmålene som Molde har per i dag.)
En aldri så liten sammenligning kan ikke skade. I de to øvrige gullsesongene (2011 og 2012) hadde MFK henholdsvis 48 og 49 poeng etter 24 spilte kamper, og poengmessig har altså hjemmelaget prestert mer enn 20% bedre enn begge disse sesongene. Ser vi på RBKs gullalder (etter 1995, det første året hvor det ble spilt mer enn 24 kamper i toppdivisjonen), varierer RBK fra 42 til 60 poeng med ett gjennomsnitt på 52.2 poeng etter spilte 24 kamper. Vi kan m.a.o. trygt slå fast at de blåhvite har prestert svært nær «lokomotivets» prestasjonsnivå i år. Kuriøst nok har eksempelvis gutta fra Aker Stadion allerede sanket mer poeng enn de totalt gjorde i sin første gullsesong i 2011. Som de inngrodde pessimister vi tross alt er, må vi nok skynde oss å legge til at i 2009-sesongen, den sesongen RBK satte poengrekord i 16-lags versjonen av Tippeligaen, lå RBK foran oss med ett poeng på tilsvarende tidspunkt. Dette betyr selvsagt ikke at ikke MFK også kan ta denne skalpen, men vi ligger altså etter RBK her.
Enda mer imponerende enn årets poengfangst var nok spillet mot VIF i helga. Etter å ha spilt Vålerenga av banen i første omgang, slo MFK over på sikre gir, og kun et par slengsjanser på overtid var VIFs beholdning i kampen. Selv om MFK «bare» vant 2-0, var opplevelsen fra toppen av Haugen maksimal. Jeg mener at dette var årets kamp fra hjemmelagets side. Situasjonen var viktig, motstanderne var i presumptivt god form, og bortebanen var tradisjonelt meget vanskelig. På tross av alt dette vant MFK sikkert, mens de nærmeste motstanderne feilet i tur og orden. Mesterlig, spør du meg.
Blir det gull, spør nok de fleste lesere seg. Joda, på tross av klassisk pessimisme – vi tror på gull her på toppen av Haugen. De fleste vil nok anføre at kun tynn teori kan sørge for at Odd passerer de lokale helter denne sesongen. Men, tynn teori er akkurat det, og selv om sannsynligheten for blå-hvitt seriegull antagelig – ifølge Norsk Regnesentral – er umåtelig høy, kan man faktisk fortsatt mislykkes.
Men, og det er vel poenget, selv hele korpset av pessimister på toppen av Haugen er enige nå. Vi tror på gull!
Vi innledet litt om Solskjærs fall i Cardiff. En interessant utvikling, selvsagt. Fra toppen av Haugen har vi nok likevel bitt oss mest merke i KBKs reaksjon på hendelsen. Det utbasuneres i pressen at Solskjær er velkommen og kan velge og vrake posisjon i klubben etter eget forgodtbefinnende om han velger å vende nesen hjem til nordmørsbyen enda en gang. Vi er skeptiske til en slik strategi. KBK har prestert ualminnelig godt i årets førstedivisjon, de slo eksempelvis opprykksfavoritt TIL 1-0 i helga. Hadde jeg vært trener i KBK nå og hett Christian Michelsen (hvilket navn forresten), ville jeg neppe bifalt en sådan desavuering av egen innsats. Sjansene for at KBK skal spille kvalifisering om opprykk om en måneds tid er faktisk mer enn tilstede. Kanskje ender vi opp med Brann som motstander i avgjørende kamp om Tippeligaplass i 2015. Da må selvsagt Michelsen lede laget uten innblanding. Vi kan faktisk ende opp med tre lag fra Møre og Romsdal i Tippeligaen neste år.
Det hadde vært noe det; Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre i edel kappestrid på øverste nivå. Et klart og rungende svar på den smålige fogderidebatten som ellers raser i avisspaltene.
Semifinalen mot Stabæk blir spennende og vanskelig kamp, men hjemmelaget synes sterke nå. Vi har i alle fall tro på en jevn forestilling. La oss håpe at våre hjertebarn drar det lengste strået. Det er lenge siden noen tok «the double» i Norge.
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.