Sakset fra DH-posten nr. 9 – 1974.

«i margen»

fester vi i dag oppmerksomheten på Stortingsmeldinga om den høgre utdanning. I det bildet den tegner av fremtidens studieinstitusjoner, har distriktshøgskolene fått en fremtredende plass. Hvert fylke – med to unntak – vil få sin distriktshøgskole, som blir fellesbetgnelsen på for alle høgre undervisningsinstitusjoner i fylket. De vil bli samler under et felles styre, men med høy grad av selvstyre for den enkelte institusjon. De nåværende DH-skolene blir kalt studiesentra. I Møre og Romsdal vil lærerskolen i Volda og teknisk skole i Ålesund bli nye spiler i paraplyen. Når det gjelder de to DH-skoleavdelingene, kunne uttalelser tyde på at Volda var tiltenkt en overordnet funksjon, men det tilsiktes ikke å gå bort fra det mønster som er lagt opp. Det blir fylkets egen sak hvordan den framtidige utfordringen skal bli. I alle fall skulle det være duket for atskillig hard debatt.

«I FOKUS» 

(…)

Når det gjelder antall studieplasser, så har det vært sagt mye i de 5 år skolen har eksistert. 1000 studieplasser har vært antydet. Andre har ment at 700 – 800 må være maksimalt, og skolens styre har i budsjettsammenheng hevdet 500 – 600 i 1977. Debatten bør nå intensiveres med tanke på planlegging av fysisk utbygging av skolen.

Helt siden 1967-68 har Molde kommune satt av tomteareal på Kvam med tanke på distriktshøgskoleutbygging og dette er fortsatt et aktuelt område. Det er imidlertid også flere andre aktuelle steder som skulle passe godt for et ettergymnasialt studiesenter. Sentrumsløsninger må klarlegges.

De interne organer ved avdelingen må drøfte disse utbyggingsalternativene. Skolen har lovt Molde kommune å komme med sitt syn i løpet av 1974 og det vi har lovt må vi holde.

Derfor: Hvor stor ønsker vi at skolen skal bli og hvor i Molde ønsker vi at skolen skal plasseres?

R.M.

 

«Takk for turen!»

(…)

Første stopp bortsett fra de 2 fergene vi benyttet var på loppemarked i Åndalsnes. Her gjorde en viss Herr Linnestad dagens røverkjøp: Et prakteksemplar av en smoking med tversover og det hele. Samme Herre prøvet selvsagt overnevnte kostyme med det samme, og ble så begeistret over resultatet, at han beholdt det på mesteparten av turen, til enorm begeistring for sine reisefeller.

Etter dette muntre innslag besøkte man så Norwegian Contractors anlegg på stedet. Dette store industri anlegget imponerte med sine voldsomme dimensjoner. Store tall svirret rundt oss i luften, de fleste gikk hus forbi, dette var omviseren antagelig klar over, så vi fikk utlevert en brosjyre med alle data.

Neste stopp var ved foten av det majestetiske fjell Romsdalshorn. Her ble kraftanlegget i Grytten viet stor oppmerksomhet, og man diskuterte kraftutbygging både teknisk og miljømessig. Det hører med til historien at omviseren ble så forvirret av alle «intelligente» spørsmål, at han trodde vi kom fra Ålesund. (Det siste skal ikke kommenteres nærmere).

Trollveggen – fjellklatrernes paradis (eller helvete, alt etter som man ser det) ble også beskuet. Det ble ikke gjort noe forsøk på tindebestigelse fra turdeltakernes side, da man manglet det nødvendige antrekk og utstyr. (Bortsett fra den forannevnte Herr Linnestad da, som hadde et brukbart telt i sin ellers så stilige smoking bukse.)

Siste etappe på en interessant tur var den berømt samt svingete Trollstigen, 11 svinger i alt fikk vi meddelt av vår utmerkede guide Lillehagen. (Han skal vi komme tilbake til)

Halvveis oppe i fjellsiden fikk bussen trøbbel, den ble for varm og rød i knollen og trengte til avkjøling. Som en kuriositet kan bare nevnes at turdeltakerne var vekselvis lyse-grønne og likbleke, alt etter hvor de befant seg i bussen. Vi takket så Trollstigen og den ellers så vakre og ville naturen der farvel, og begav oss på hjemtur.

Vi nådde dessverre ikke fergen i Vikebukt, det resulterte i ventetid på ca. en time. Dette gav turdeltakerne tid til å tenke på Den deriverte, Giffen paradokset, transitoriske poster og andre (u)hyggelige ting. Så humøret avtok raskt, og annet var vel ikke å vente, når slike spøkelser dukker frem i tankene.