I sommer stadfestet en innstilling i Stortinget at arbeidslivsrelevans på en eller annen måte skal inngå i den nye finansieringsmodellen for høyere utdanning. Forslaget ble møtt med vantro i store deler av sektoren.
Selv forsøkte jeg også etter beste evne å påpeke det meningsløse i vedtaket, som var utarbeidet i fellesskap av Ap, Sp og Frp.
Men det pushes på fra flere kanter. Utdanninger må bli mer målrettede og svare tydelig til arbeidslivets behov, til tross for at selve begrepet «arbeidslivsrelevans» er høyst uklart. Parallelt med prosessen i Stortinget har nemlig Nokut satt ned en presumptivt sakkyndig komité, som har evaluert arbeidslivsrelevansen til en del disiplinutdanninger som tradisjonelt ikke har vært koblet spesielt tett til arbeidslivet. Både humanistiske, samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige utdanninger har inngått i evalueringen.
Det positive som kan sies om evalueringen, er at den ikke opererer med noe spesielt snevert syn på relevans. Om bachelorgraden i filosofi ved UiB heter det for eksempel at filosofene selv ser på metafysikk som et lite arbeidslivsrelevant emne, mens komiteen tvert imot mener at i den grad metafysikk er viktig for en karriere i forskning og/eller undervisning, er det per definisjon relevant. Komiteen mener kort sagt at en del miljøer har en for snever forståelse av hva som utgjør arbeidslivet.
Konfrontert med kritiske merknader til evalueringen fra det aktuelle miljøet i Bergen, kommenterer utvalgsmedlemmet Torstein Nielsen Hole avvæpnende at et fag som metafysikk kan bidra med mye arbeidslivsrelevant, som for eksempel «å tenke kritisk, å samarbeide, å lære å sette seg inn i komplisert litteratur. Videre bemerker han at innretting mot større relevans ikke innebærer «å radikalt endre opplegget, men kanskje man kan ha litt mer fokus på samarbeid mellom studentene, hvordan man jobber med tekster og lignende».
Det siste er nærmest som jeg skulle sagt det selv. Ved universiteter og høyskoler kaller vi det for «undervisning», og det er noe vi bestreber oss på å gjøre stadig bedre. Vi antar det er ferdigheter fremtidige arbeidsgivere verdsetter, selv om det ikke er disses behov vår virksomhet er innrettet mot. Å studere betyr at studentene lærer å lære. Det er forhåpentligvis relevant for arbeidslivet, men det betyr, som jeg skal prøve å vise, ikke at arbeidslivsrelevans er fyrlykten institusjonene bør styre alle studieprogrammer etter.
For til tross for Holes runde og diplomatiske kommentarer, er komiteens anbefalinger atskillig mer konkrete, og dermed tilsvarende lite gjennomtenkte. Blant annet heter det der at studieprogrammene bør innføre undervisningsopplegg i samarbeid med aktører fra arbeidslivet, at studieprogrammene «formulerer mål og strategier som bidrar til en kvalitetshevning av studieprogrammene gjennom arbeidslivsrelevans» og at «også utdanninger som først og fremst kvalifiserer til videre studier må ha en strategi for arbeidslivsrelevans».
Språket er som man ser nokså ugjennomtrengelig, men preges av ønsket om å forme alle studieprogrammer og alle fag over samme lest: Disiplinfagene bør også late som de tilbyr profesjons- eller yrkesfaglige studier. Det kan også se ut til at arbeidslivsrelevans i seg selv ikke er tilstrekkelig. Vel så viktig er det at institusjonene har en strategi for dette, hva nå det måtte bety. Selv om vi ikke tenker relevans i alt vi gjør, skal tydelig formulerte mål og strategier hvert fall bidra til at det ser slik ut på papiret.
I praksis kan det godt tenkes at dette innebærer at vi kan fortsette omtrent som før, men at vi må bruke mer tid på å synliggjøre, i dertil hørende byråkratiske kanaler, på hvilken måte arbeidslivsrelevans er strategisk ivaretatt. Dokumentasjon er blitt vel så viktig som praksis, slik er det blitt i den moderniserte offentlige sektor.
Problemet med arbeidslivsrelevans som kriterium er naturligvis ikke at det er noe galt med at den kompetansen som skapes i høyere utdanning er anvendbar i arbeidslivet. Men relevansen, det vil si den reelle relevansen og ikke den som beskrives i strategidokumenter, kan bli mindre dersom man prøver for hardt å realisere akkurat dette målet. For disiplinfagenes del – altså utdanninger som gir en bredt orientert kompetanse innen et fagfelt, men uten å peke klart i retning av ett bestemt yrke – kan arbeidslivsrelevans snarere forstås i lys av det Jon Elster i boka Sour Grapes kalte essensielle bi-produkter. Noen tilstander – og arbeidslivsrelevans kan i visse tilfeller være blant dem – oppnår vi lettere ved å prøve mindre, slik det for eksempel er en selvmotsigelse å anstrenge seg for å sove. Mer relevant i vår sammenheng er det når Elster viser til Bourdieu og dennes innsikt i at «in many cases the lack of instrumental calculation is a condition for instrumentally defined success» (s. 69).
Poenget er at om det settes stadig mer energi inn på å realisere målet om økt arbeidslivsrelevans, risikerer vi å miste av syne det som ga slike studier relevans i første omgang. Relevansen var et biprodukt, den var ikke-intendert.
Disiplinfagene har vist seg relevante på en rekke måter i arbeidsmarkedet, de er nettopp bredt orienterte og legger svært godt til rette ikke minst for å lære nye ting. Men det er ikke fordi de strategisk har siktet seg inn på å svare på konkrete behov. I stedet har relevansen kommet som en bivirkning av virksomhet som har hatt andre formål: Læring, kunnskap for kunnskapens egen skyld, faglig nysgjerrighet både blant lærere og studenter.
Det er ingenting som tyder på at folk med mastergrad i for eksempel samfunnsfag har spesielt store utfordringer på arbeidsmarkedet. Kandidatundersøkelsene viser vel stort sett at det går seg til, selv om noen typer kompetanse alltid vil være mer konjunktursensitive enn andre. Det er ikke arrogant å hevde at den form for kompetanse som akademisk kunnskap i disiplinfagene skaper, er og bør være hevet over arbeidslivets kortsiktige behov. Det er slik det er, selv om det kan være vanskelig å tilpasse denne innsikten til ønsket om stadig tydeligere strømlinjeforming av utdanningsløp, stadig tydeligere strategier og ikke minst klarere (og flere!) mål. Svært mye kunnskaps- og kompetanseproduksjon har en mer indirekte enn direkte anvendelse. Det betyr ikke at kunnskapen er irrelevant, men relevansen unndrar seg den type instrumentell beskrivelse som Nokuts nokså spesielle kriterier bygger på og forutsetter.
I tillegg kommer at akademisk kompetanse skal være nyttig i et langt perspektiv, mens «arbeidslivet» – som i praksis betyr arbeidsgiveres mer kortsiktige behov – har en relativt kort tidshorisont. Når akademikere fra disiplinfagene øver opp sine ferdigheter i analytisk og kritisk tenkning og i å skille verdifull kunnskap fra verdiløs støy, setter de seg i stand til å anvende denne kompetansen i en rekke ulike sammenhenger. Hvilke sammenhenger det er snakk om, kan vi uansett ikke vite nå. Det lar seg ikke gjøre å designe – i streng forstand – et utdanningssystem som skal kvalifisere for jobber som ennå ikke finnes. Disiplinfagenes funksjon er i slike tilfeller å oppøve evnen til å lære, analysere og vurdere, mer enn å utvikle helt konkrete ferdigheter.
Dette betyr ikke at disiplinfagene er det rette for alle. Veksten i høyere utdanning viser seg i stor grad å komme i mer profesjons- og yrkesrettede fag, og det er antakelig bra. Den utbredte forventningen hos mange ungdommer om at utdanningen skal lede til en så konkret kompetanse som mulig, er dessuten lett å forstå. At veksten i høyere utdanning kommer andre steder enn i disiplinfagene er derfor rimelig.
Problemet med den utrettelige masingen om relevans er ikke at lærere ikke skal lære å bli lærere, at sykepleiere ikke bør lære å bli nettopp sykepleiere, eller at psykologistudenter ikke bør rette mye av oppmerksomheten mot en fremtid som psykologer.
Problemet er at myndighetenes naive forventninger om relevans kan komme til å endre også disiplinfagenes innhold og retning. Det er dårlig begrunnet og har en rekke negative konsekvenser. En bredt orientert kompetanse basert på interne akademiske kriterier er sin egen begrunnelse, selv om både Stortinget og Nokut stadig sliter med å forstå dette.
–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.
