«Hvilket fotball-lag holder du med?» Dette uventede spørsmålet dukket opp i et jobbintervju, og var ment som en liten spøk – men egentlig er det et viktig og alvorlig spørsmål.

I begynnelsen av mim ungdomstid var det Molde FK som kom opp som ei kule i 1. divisjon og tok sølv det første året (det burde vært gull med litt mer kynisme). Molde etablerte tidlig en fotballkultur, og de fikk et stort forsprang på de to andre byene i fylket. Aalesund og CFK/KFK var middelhavsfarere i 3. divisjon med enkelte gjesteopptredener i 2. divisjon – noe også Sunndal og Bergsøy fikk oppleve på 1980-tallet.

Til og med Surnadal smakte på det nest høyeste trinnet for en sesong (1991). Surnadal mot VIF! Talenter var det mange av i hele fylket. Rekrutteringen skjedde lokalt – men lagbygging har alltid vært Molde.

Men den første æraen var det Hødd som hadde på 1960-tallet i høstkamper med vått og gjørmete underlag. Jeg kjenner folk på Nordmøre som ennå heier på Hødd på grunn av den entusiasme Hasund-laget skapte for 55 år siden; altså supporter for resten av livet. De slo nedenfra, og hadde en stor stjerne i Kjetil Hasund. Takket nei til RBK i 1966 og spilte 646 kamper for Hødd – og det er ikke en gang klubbrekord. André Nevstad har flere.

Mange tilhengere holder ut. Den første kjærligheten setter sine spor – og ingen vil vel bli respektert som medgangssupporter. Du skifter ikke lag om det er motgang.

7. januar 1974 landet Joe Hooley i Molde. Det ble et nytt regime, og han ble heller ikke lenge i byen, men impulsene utenfra var viktige den gang. Det samme gjaldt Harry Hestad, som hadde erfaring fra nederlandsk æresdivisjon. Så kunne flokken min betrakte dette nye topplaget fra en pakket ståtribune i Molde mot Raufoss i serieåpningen dette året som også hadde et fotball-VM i Vest-Tyskland å se frem til.

Oppvarmingen til MFK var et syn. Hele stallen var ute på banen. Det var som ei maurtue av aktivitet. Blå treningsdrakter og langt ustelt hår var image; Stål Bjørkly, Polo Brakstad og Bertil Stranden for å ha nevnt de mest ekstreme. Og sølvmanken til den lille, eksentriske engelskmannen lyste opp når han la opp til sin stressende gange ved innbytterbenken. Du måtte hele kampen følge med på Hooleys kroppsspråk. Han var den tolvte mann.

29-åringen Harry Hestad var enormt god på kanten med sine raid langs krittlinja. Motstanderens forsvar hadde en bauta i Svein Grøndalen. I feltet jaktet Odd Berg på nedfallsfrukt, og han var virkelig Der Bomber denne dagen. Seier 2-1 som alle husker, og sjansesløsing og debutnerver fra begynnelse til slutt. Gamle Molde stadion dro publikum fra hele fylket og hadde et lag med lokale navn og ei fenomenal løper-rekke i aksjon.

I vår tid er MFK fortsatt helt i toppen i Norge, og dyktige også ute i Europa, og som i 1974 fortsatt en stor og bred stall, nyklipt sveis med en lokal stjerne i sin midte – og det er attraktivt for unge spillere å gå til Molde, slik Ole Gunnar og Erling Braut Haaland er eksempler på. Via Molde finnes et springbrett ut. Har det ikke alltid vært slik?

At Aalesund skulle følge etter naboen, var forventet – og det gikk mye tid – men lokal storkapital fikk på plass et stadion. De gikk hele veien til cupgull i 2009. De slo MFK med «coaching i verdensklasse».

I baillby’n var det en haug av talenter i alle bydelene, men ikke noe lag – før sparebanken bladde opp gryn til å starte en ny ballklubb og forene lokalpatriotismen i Kristiansund. Siden har Kjetil Thorsen bygget forsiktig og trinnvis – med hjelp av trenere som Erik Brakstad, Erling Moe og låneavtaler med MFK på spillersiden.

I det større bildet er også Solskjær et verktøy i begge byene, og Christian Michelsen er anfører for fortsatt sportslig utvikling. Med sitt statsmanns-navn og offensive smil er han positiv for omdømme og optimisme. Ingen smiler bredere enn ham etter å ha spilt uavgjort.

Det å utvikle lokal kompetanse med egne krefter er en stor fordel for all kultur-bygging. Jeg tror mye av suksessen ligger der. Erling Moe har vært trofast mot MFK i 18 år, litt til og fra med og uten Solskjær, og Erling står støtt på egne bein. Ennå bare en 50-åring som høster nye erfaringer fra Europa.

Det er flott å høre trenerne på sin egen lokale dialekt. Jeg savner ingen svensker som lagleder. Lagerbäck interesserte seg ikke for den norske ligaen. Det er bedre med nabogutten som har gått den lange veien. Jeg synes også kvinnelandslaget kunne fått en norsk landslagstrener. Ingen blir vel overrasket over at jeg mener det.

Når den merkelige sesongen 2020 blir avsluttet samtidig som vi henter frem juletrelysene, er det ikke over. MFK fortsetter. Ute i Europa.

For noen år siden var Hødd, Aalesund, Molde og KBK på vei oppover, samtidig. Det var stor økonomisk oppgang i vårt fylke, mye takket være verft, supply, ilandføring av gass og leveranser til oljeteknologi med service og logistikk. Jeg mener nordvestlandet innførte en kvalitetskultur i næringslivet som la seg på et høyt nivå. Næringslivets krav til nøyaktighet og leveranser smittet over på fotballen også.

Nord-Norge ble holdt utenfor det gode selskap i Norges Fotballforbund helt til midten av 70-tallet. Lag som Glimt, Harstad og Mjølner hadde ikke adgang til opprykk. NFF synes de var for dårlige (i dag synes mange at NFF er for dårlig på det meste).

Og siden hovmod står for fall, snudde alt i 1975 da Bodø/Glimt vant cupen og hentet hjem kongepokalen. De tok sølv i serien i 77 som nyopprykket lag. Den gule horde vant mange venner i distriktene, fordi de spilte god fotball med Harald Berg sentralt i laget etter en proffkarriere med Hestad i ADO Den Haag. Samtidig var Harald Berg også der. Tenk på hva Harry og Harald har betydd for sine lokalsamfunn.

Jeg tror det var alle gode sangene til Glimt som smittet over på de nye medgangssupporterne i 75; «Å, eg veit meg eit land …» klinger bra etter en nordnorsk seier. I tillegg var det tannbørsten i brystlomma som var symbol på laget. Supporterne fulgte laget sitt på lange reiser med kun tannbørste som lett bagasje. Arnulf Bendixen dirigerte supporterkoret med ei gul tannbørste. Det var rørende!

Jeg falt for Glimt, og det var også svaret i jobbintervjuet – Glimt førr evig!

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.