Tiden er i ferd med å renne ut sier FN’s klimapanel. De sier at vi må begrense oppvarming av kloden, men også planlegge for en «villere, våtere og varmere verden».

Verdenssamfunnet synes enig om at vi må skynde oss for å forebygge klimaendringene, og flere land har forpliktet seg til å gjøre ganske mye.

Før klimatoppmøtet i Egypt i 2022, meldte Norge til og med inn et forsterket klimamål til FN, hvor det nye målet var å redusere klimagassutslippene med minst 55 prosent fra 1990 innen 2030. Diskusjonen i Norge går høyt om hvor radikale tiltakene skal være.

Skal vi sette en stopp for oljeutvinning, eller skal vi fortsette med olje og gass og heller satse på elektrifisering av sokkelen og elbiler for å møte våre klimaforpliktelser?

Men hva om vi bare gir opp? La klimaet bli som det blir, og heller forberede oss på det som eventuelt måtte komme. Det er sjelden å høre andre enn klimaskeptikere argumentere for passitivitet i denne presserende saken, kanskje fordi det fremstår som ganske umusikalsk i en situasjon som ifølge klimaforskere og sentrale politikere nasjonalt og internasjonalt, krever rask handling.

Det er nok derfor jeg og andre ble en smule overrasket da en god kollega og hennes medforfatter argumenterte for akkurat dette i kronikken «Klimatilpasning er viktigere enn å stoppe endringene», som ble publisert i forbindelse med Forskningsdagene. Professorene Soltani og Hofstad argumenterer for å stoppe tiltakene. For det er nytteløst. Dessuten er tiltakene altfor dyre og lite effektive. Det ligger en slags realisme i luften her, samtidig som en trist resignasjon, tenkte jeg da jeg leste innlegget.

Er det virkelig bare å gi opp? En kronikk fra kunnskapens høyborg må jo tas på alvor.

Mens jeg grublet over dette, kom jeg over en interessant artikkel som adressererer nettopp denne typen ståsted, eller diskurser. Her beskriver forfatterne diskurser som argumenterer for å gjøre lite eller ingenting for å forebygge global oppvarming. Disse går under fellesbetegnelsen «dicourses of climate delay» (Lamb et al., 2020). Artikkelen presenterer fire hovedtyper av slike diskurser: 1) Omdirigere ansvar, 2) fokusere på nedsidene, 3) overgivelse, og 4) pushe ikke-transformerende løsninger.

Et eksempel på den første diskursen, omdirigere ansvar, er å rette ansvaret for klimautslipp mot enkeltindivider, for eksempel konsumenter. I dette perspektivet vil ikke oljeprodusenter ha ansvar, men konsumentene som kjøper fossil energi. En annen måte å omdirigere ansvar på, er å hevde at enkeltlands karbonavtrykk er så lite sammenlignet med andre, så det er ingen vits at i gjør noe uansett (whataboutism). Et argument er også at en reduksjon i klimagassutslipp vil svekke ens eget lands konkurransekraft sammenlignet med stater som ikke gjør noe. Særlig USA under Trump har brukt denne typen argumentasjon. Ifølge ham er Paris-avtalen “less about the climate and more about other countries gaining a financial advantage over the United States».

Diskursen som fokuserer på nedsidene ved klimapolitikk, peker på kostnadene ved å begrense klimaendringene. Spesielt fremheves de store belastningene som påføres samfunnet ved å handle. Klimapolitikk vil kunne føre til arbeidsledighet, reduserte muligheter for vårt viktige forbruk, og en generell svekkelse av velstand. Denne diskursen fokuserer gjerne på kostnadene ved å innføre tiltakene på kort sikt, men tar ikke med seg de langsiktige kostnadene for samfunnet ved å ikke innføre tiltak.

Diskursen som handler om overgivelse, reiser tvil om det i hele tatt er mulig å redusere klimaendringer. Det hevdes her at en for sterk klimapolitikk er dømt til å mislykkes på grunn av uoverkommelige hindringer. I stedet for å finne en måte å håndtere klimaendringer, argumenteres det for å gi opp og heller tilpasse seg til klimaendringene. En variant av denne diskursen argumenterer for at vi allerede er dømt, uansett hva vi gjør (doomism). I denne diskursen er den eneste mulige respons å tilpasse seg det som kommer. I en mer religiøs versjon kan dette uttrykkes ved at vi legger skjebnen vår i «Guds hender».

Den fjerde og siste diskursen handler om å promotere ineffektive løsninger for å dra oppmerksomheten vekk fra mer effektive og grunnleggende tiltak. Det handler om teknologioptimisme (fremtidig teknologi kommer til å løse problemet), å snakke mye om bærekraft uten at noe faktisk skjer, og å se fossile energikilder som en del av løsningen. Det høres velkjent ut.

I innlegget til Soltani og Hofstad finner vi elementer fra flere av disse forsinkelsesdiskursene. Hovedlinjen i deres argumentasjon kan knyttes til «overgivelse», at klimatiltakene ikke nytter. For å begrunne dette viser de blant annet til historikk. Historien viser at vi i Norge i liten grad har klart redusere klimagassutslipp. Dette koples til argumenter fra diskursen som fokuserer på nedsidene ved klimapolitikk. I kronikken slås det fast at «de fleste norske tiltak for å bekjempe klimaendringene er dyre og lite effektive».  Senere i innlegget vises det til tiltak som «ser ut til å bli temmelig dyre, f.eks. subsidierte elbiler, vindparker til havs, elektrifisering av sokkelen osv.».

Det nevnes imidlertid ikke noe om hvilke tiltak som har ført til de svake historiske tallene på utslipp, ei heller kostnadene forbundet med disse. Det nevnes heller ikke noe om eventuell fremtidig reduksjon i klimagassutslipp som en kan forvente om disse tiltakene skulle bli implementert. I kronikken mer enn antydes det at de svært kostbare fremtidige tiltak ikke vil ha noen virkning, siden vi tidligere ikke har klart å redusere klimagassutslipp noe særlig. Denne sammenblandingen av fortid og fremtid og uklar årsak og virkning, representerer en brist i argumentasjonen.

Kronikken sier ikke noe om den langsiktige kostnaden forbundet med å la være å forebygge klimaendringene, men det kan synes som en antar at konsekvensene av klimaendringer ikke er større enn at en kan klare å forebygge konsekvensene med ulike tiltak som nevnes i kronikken. Her hadde det unektelig vært fint med litt dokumentasjon som danner grunnlaget for antakelsene som er bærende for konklusjonen i kronikken.

Kronikken inneholder også elementer av diskursen «omdirigere ansvar» (whataboutism). Det påstås at «det vi kan gjøre i lille Norge har svært liten effekt». Det antydes at selv om de store økonomiene reduserer sine klimautslipp betydelig, vil det ikke monne når fattige land økter sine utslipp. Nå står vestlige lands utslipp for en betydelig del av de globale utslippene, både internt i disse regionene, men også utslipp som følge av importerte varer fra fattige land. USA og EU er i gang med å redusere sine utslipp, men i tråd med «overgivelsesdiskursen er målene til EU og Norge ifølge kronikkforfatterne «urealistiske» og klimatiltakene bør derfor «nedskaleres». I alle fall i Norge.

Hva er så konsekvensene hvis ingen gjør noe? Figuren ovenfor er hentet fra boka til Bjørn Samset (2021, s. 110), og viser ulike scenarier for samfunnsendring i årene frem til 2100, som kalles «Shared Socioeconomic Pathways» (SSPs). Den øverste grafen viser et scenario (SSP5) som kalles «fossil utvikling» som representerer en fremtid med både høye utslipp og rask teknologisk utvikling. Dette er fremtiden forskere predikerer om vi fortsetter som før, «hvor vi tar klima- og naturutfordringene etter hvert som de kommer, snarere enn å forsøke å forebygge dem» (Samset 2021, s. 267). Grafen viser at vi i år 2050 vil passere 2,2 grader global temperaturendring, i 2100 godt over 4 grader.

Dette er et ekstremscenario, men det er også et realistisk scenario om vi velger å forlate de klimamålene som en har blitt enige om å følge. Ifølge forskere vil en slik scenario få ekstreme konsekvenser som er godt beskrevet i en stor mengde vitenskapelige publikasjoner, og oppsummert i den sjette hovedrapporten fra FNs klimapanel, Delrapport 2 (IPCC, 2022). Rapporten slår ettertrykkelig fast at klimaendringene truer selve livsgrunnlaget til menneskene på vår jord.

I lys av all den kunnskapen vi sitter på om konsekvensene av klimaendringene, sliter jeg å forstå diskurser som handler om å forsinke eller unnlate å forebygge klimaendringer. Jeg gremmes over argumenter om at vi, siden vi er en liten del av den store verden, bare kan fortsette som før. At vi skal fokusere kun på hjelpe oss selv ved å bygge demninger, flytte på innbyggere som bor i rasutsatte områder, lage større avløpsrør og bygge matlagre. Vi som sitter her oppe i nord, på den grønneste grena i verden.

For vi er en del av noe større, av verdenssamfunnet. Vår økonomi er avhengig av et globalt handelssystem, hvor mye av maten vi spiser, teknologi, redskaper og ting vi omgir oss med er stort sett importert fra andre land. I vår åpne økonomi er vi også avhengige av inntekter fra eksport til samfunn som fungerer. Om ikke annet, så er det i vår egeninteresse å ta en lederrolle i klima- og naturkampen.

Den moralske siden ved dette spørsmålet er likevel den viktigste. Om rike Norge skulle lene seg tilfreds tilbake uten å gjøre noe, hvordan kan vi da forvente at andre land skal gjøre noe for at vi skal unngå konsekvensene som klimaendringer og miljøødelegger fører med seg? Konsekvenser som kommer til å ramme fattige land hardest. Vi, som har bygd en stor del av vår velstand på fossil energi, har et særlig ansvar å bidra i denne store oppgaven vi står ovenfor. Å stoppe oljeutvinning hadde gitt et tydelig signal om at vi mener alvor.

Klimatilpasning må definitivt til, men det absolutt viktigste er å stoppe klimaendringene.

Referanser:

IPCC. (2022). Climate Change 2022: Impacts, Adaptation, and Vulnerability.  (Contribution of Working Group II to the Sixth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change Issue.  U. a. N. Y. Cambridge University Press. Cambridge, NY, USA.

Lamb, W. F., Mattioli, G., Levi, S., Roberts, J. T., Capstick, S., Creutzig, F., Minx, J. C., Müller-Hansen, F., Culhane, T. & Steinberger, J. K. (2020). Discourses of climate delay. Global Sustainability, 3, E17.

Samset, B. H. (2021). 2070 : alt du lurer på om klimakrisen, og hvordan vi kan komme oss forbi den (1. utgave. utg.). Cappelen Damm.

–> Elin Mordal, Arve Hjelseth, Lise Lillebrygfjeld Halse og Mads Langnes skriver fast på fredager i Panorama.