Moter og trender er et interessant fenomen. I ethvert samfunn vil visse aktører eller grupper av aktører være toneangivende med hensyn til å forme andres smak, verdier og adferdsmønstre.

De har autoritet til å påvirke hvordan omgivelsene ter seg, hva de liker, hvordan de kler seg eller hva de ønsker at frisøren skal gjøre med håret deres. Hvem som oppnår en slik posisjon varierer, men i avanserte samfunn er populærkulturens fremste ikoner særlig viktige. Elvis, Beatles, Madonna og David Beckham har alle bidratt til å forme smaken hos store deler av sine respektive generasjoner.

Slike trender sprer seg altså ved at visse adferds- eller uttrykksformer imiteres av andre, mente sosiologen Gabriel Tarde. Noen oppnår en posisjon som setter dem i stand til å influere hvordan andre kler seg, hvilke verdier de uttrykker og hvilke merkevarer som skal tilkjennes høyest status.

Vi finner lignende mønstre i organisasjonslivet. Slik mang en 12-åring i slutten av 90-årene forlangte penger til å gå til frisøren, slik at han kunne imitere David Beckhams nyeste frisyre, skuler organisasjoner på hverandre for å holde øye med hvilke trender som rører seg når det gjelder organisasjonsform, kommunikasjon av verdier og hvilke begrepsmessige redskaper som er nødvendige eller ønskelige for å gå morgendagen trygt i møte.

I en berømt artikkel kalte Paul DiMaggio og Walter Powell dette for isomorfi, eller strukturlikhet. Stilt overfor økende usikkerhet, vil organisasjoner etterligne hverandres strategier og organisasjonsformer i et forsøk på å lære av hverandre. Ikke minst spiller profesjonene en viktig rolle i slike prosesser. Noen av profesjonene beveger seg også på tvers av organisasjonsfeltet. De formidler gjerne at en virksomhet i sektor A kan lykkes bedre om den lærer av vellykkede virksomheter i sektor B eller C. Representanter for disse profesjonene har kanskje rådgitt de sistnevnte virksomhetene om det samme på et tidligere tidspunkt.

Men, som en kollega skrev i en kommentar til noe jeg la ut om dette på et sosialt medium: Mens moter har sin opplagte plass i samfunnslivet, bør ikke universiteter og høyskoler la seg styre av dem.

Dessverre ser vi imidlertid stadig flere eksempler på at sektoren vår kaster seg på slike motebølger. Det å fange opp og handle på bakgrunn av ofte kortsiktige trender, kommuniserer dynamikk og endringsvillighet.

I forretningslivet kan dette gi en viss mening. Det markedet vil ha i dag, er neppe identisk med hva som etterspørres neste år. Men universitetene forvalter langsiktighet og kompetanse som skal være gyldig i et lengre perspektiv. Det siste vi trenger, er en kultur som imiterer næringslivets aldri hvilende jakt på neste års etterspørselsmønster. Hva elever og studenter bør ha av grunnleggende eller mer avanserte ferdigheter i for eksempel fysikk, er ikke et spørsmål for hverken organisasjonskonsulenter eller trendforskere.

Jeg kjenner at jeg nærmer meg en nokså tynn is når jeg prøver å si noe om for eksempel fysikk. Det var hverken naturfag generelt, eller fysikk og kjemi mer spesielt, som var min sterke side på skolen. Resultatene ble ytterst magre både hvis jeg ble sendt ned i fjæra for å studere flora og fauna, og hvis jeg – mye mot min vilje – prøve meg på ett eller annet fysisk eller kjemisk eksperiment. Jeg var og er såre fornøyd med at det blir lys i rommet dersom jeg trykker på en dertil egnet bryter, uten at jeg noen gang har brydd meg med hvorfor eller hvordan dette skjer.

Men selv om ethvert forsøk på å lære meg naturvitenskap viste seg nokså fåfengt, deler jeg ambisjonen om å løfte realfagenes status i skolen. Som mange andre har jeg ikke bare bekymret meg over at altfor mange unge helst vil bli «noe med media», jeg har også vært bekymret over det angivelig fallende nivået i realfag blant dem som faktisk velger å studere dette. Mange er skeptiske til kompetansen til studenter som kommer inn på naturvitenskapelige studier.

Realfaglig kompetanse er anvendbar i en lang rekke sammenhenger. Men av og til må selv hederskronte og åpenbart viktige fag bryne seg mot tidens motebølger. Nylig leste jeg at fakultetet for naturvitenskap ved NTNU har foreslått å legge ned bachelorprogrammene i fysikk, kjemi og biologi, og erstatte disse med en bachelorgrad i realfag/naturvitenskap, med vekt på bærekraft. Det må understrekes at dette i skrivende stund er et forslag, ikke et vedtak, og at noe av bakgrunnen er den anstrengte økonomiske situasjonen som er i ferd med å ramme de fleste deler av sektoren. Den følgende refleksjonen er derfor ikke en kritikk av viljen til å tenke nytt innenfor rammen av trangere budsjetter. Da hender det jo at det kommer dårlige ideer på bordet, som raskt finner veien til søppelkurven. Dette kan selvsagt være en slik idé.

At noen i det hele tatt har tenkt tanken, er likevel betenkelig uansett. Det illustrerer hvordan behovet for fornyelse og rasjonalisering av studieprogrammer fører til at man mer eller mindre ukritisk adopterer tidens moteord for å sukre den bitre pillen. For tiden er bærekraft på motetoppen. Begrepet kan skrives inn i studieplanrevisjoner uten særlige innholdsmessige endringer for øvrig, og det er i ferd med å bli et uomgjengelig kriterium både i søknader om forskningsmidler og i planleggingen av konferanser og seminarer.

Det er vel knapt noen som har noe ønske om å opptre mindre bærekraftig, heller ikke de som legger opp en bachelorgrad i fysikk, kjemi eller biologi. Men bærekraft er et moteord, og slike ord har lett for å få et vagt begrepsinnhold, hvor enhver aktør kan putte inn noe som passer sånn noenlunde. Det er for eksempel på vei inn i fysioterapiutdanninger. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, selv om det er fristende å antyde at det handler vel så mye om omdømme som om reelle bærekraftshensyn

Det ville vært langt mer produktivt om man tenkte helt annerledes: Det er ikke tvil om at fysikk, kjemi og andre naturvitenskaper er essensielle for å håndtere, og i beste fall løse, noen av de store utfordringene vi står overfor, både på lang og litt kortere sikt. Men for at dette skal fungere, må studentene faktisk lære fysikk, kjemi og biologi, ikke kaste bort energi og tid på det tompratet det er altfor mye av i den industrien som vokser fram i kjølvannet av at alt nå skal handle om bærekraft.

For eksempel holder det kanskje ikke med en bachelorgrad, vi trenger også folk som studerer videre, på master- og PhD-nivå. Men allerede her oppstår det problemer: Det er, ifølge den ovenfor refererte saken, nokså uklart hvorvidt en bachelorgrad som handler litt om fysikk, litt om kjemi og litt om bærekraft, i det hele tatt vil kvalifisere for en mastergrad i enten fysikk eller kjemi.

Akkurat dette forslaget er kanskje for dumt til at det blir realisert. Men det er et symptom på en tendens til at også universitetene rammes av motebølger. I stedet for å insistere på langsiktig faglighet, imiterer de kortsiktige motebegreper initiert av miljøer som ikke primært har faglige mål.

–> Elin Mordal, Arve Hjelseth, Lise Lillebrygfjeld Halse og Mads Langnes skriver fast på fredager i Panorama.