Når regjeringen vil «forenkle» kriteriene for hvorvidt høgskoler kan bli universiteter, et forslag som nå er ute på høring, er det ifølge statsråden et ledd i arbeidet med å avbyråkratisere sektoren:

Kompliserte regler for universitetsakkreditering gir unødvendige administrative kostnader og kan dessuten skape perverse incentiver: Det kan bli etablert dårlig begrunnede doktorgradsutdanninger bare for å møte formelle krav.

Blant alle nokså underlige prioriteringer som har kjennetegnet regjeringens håndtering av forskning og høyere utdanning, er det siste poenget i det minste legitimt. Institusjoner har lett for å tilpasse seg rammebetingelser på strategiske måter som en på forhånd ikke hadde tenkt grundig nok gjennom, og som ikke nødvendigvis samsvarer med hverken samfunnets beste eller med intensjonen bak rammebetingelsene. Hvis et visst antall doktorgradsutdanninger er et krav for å få akkreditering som universitet, er det naturligvis fristende å finne på noe som tilfredsstiller dette kravet, men uten å fylle dette med innhold av særlig interesse og verdi. Poenget bør likevel ikke trekkes for langt. Doktorgradsutdanninger bør jo kvalitetssikres, og en ekstern komité bør være i stand til å evaluere graden med hensyn til både kvalitet og relevans, og dermed avvise dårlig begrunnede studieprogrammer.

I praksis vil de nye kriteriene for akkreditering føre til at vi om få år har omtrent dobbelt så mange universiteter som i dag, og få eller ingen høgskoler. Khrono leker med historien om Ottosen-komiteens utredning i 1960-årene. Denne utredningen initierte etableringen av distriktshøyskoler, og det ble sagt – ofte med en undertone av sarkasme – at Norge ville få en høgskole på hvert nes. Nå blir det universiteter på hvert nes.

Statsråden sier det handler om å tilpasse kartet til terrenget. Den mest fundamentale betydningen av denne metaforen er at man bør gjøre seg kjent med omgivelsene for å navigere i dem. Det vil si at man må utarbeide eller skaffe seg et kart. I praksis betyr det imidlertid ofte å tilpasse seg endrede omstendigheter, omstendigheter som ofte er menneskeskapte. Å navigere etter GPS i ukjente storbyer har begrenset verdi hvis den ikke er oppdatert på enveiskjøringer eller stengninger av gater.

I det sistnevnte tilfellet tilpasser vi kartet fordi noen andre har endret terrenget. Nye kjøremønstre, ofte politisk vedtatt, gjør det påkrevet. Også i UH-sektoren finner vi mange eksempler på slik tilpasning. Kritisk mangel på visse profesjonskompetanser kan skape økt behov for å heve opptaksrammene, eller mindre ungdomskull kan – som vi er i ferd med å erfare med nokså full tyngde – føre til at deler av sektoren er overdimensjonert i en ny virkelighet.

Men når det gjelder de nye kriteriene for universitetsakkreditering, er forholdet et annet: Langt på vei er det myndighetene selv som har skapt terrenget de nå utformer kartet i samsvar med. Først er skillet mellom universiteter og høgskoler gradvis blitt utvisket gjennom en rekke reformer i en periode på over 20 år, deretter sier man at siden forskjellen er så liten, kan vi like gjerne kalle alt for universiteter. Terminologien blir spesielt interessant når det i profesjonsmeldingen samtidig åpnes for det mange har kalt «av-akdemisering» av profesjonsutdanningene.

Spesielt tydelig i så måte var den politisk initierte fusjonsbølgen under den forrige regjeringen, hvor en rekke høgskoler ble integrert i etablerte universiteter. Erfaringene fra denne prosessen er sikkert ulike, men det er liten tvil om at det har bidratt til å gjøre skillet mellom universiteter og høgskoler mindre tydelig. Det må også ha vært en politisk ambisjon: Myndighetene omformet terrenget.

I navnet får vi altså langt flere universiteter. I praksis kan man imidlertid like gjerne beskrive forholdet motsatt: Mens høgskolene offisielt blir til universiteter, er det i virkelighetens verden snarere slik at universitetene får flere av høgskolenes egenskaper.

Mens det tidligere ble operert med et relativt tydelig skille mellom universiteter og høgskoler, fordi institusjonene ivaretok ulike funksjoner eller oppgaver, er skillet i dag i ferd med å bli utvisket. Institusjonene har ulik faglig profil og til dels ulike vektlegging av forskning og undervisning, men grunnleggende sett holder de på med omtrent det samme, og de bør derfor også få samme betegnelse.

Denne prosessen er uttrykk for det jeg tidligere har kalt de-differensiering. Det moderne samfunn er på mange måter et resultat av tiltakende differensiering, hvor ulike institusjoner ivaretar ulike oppgaver, og dermed også bygger på ulike arbeidsmåter og verdsettingslogikker. Det opprinnelige skillet mellom universiteter og distriktshøgskoler er uttrykk for slik differensiering: På 70-tallet var tanken at det krevdes flere med høyere utdanning, men det var ikke nødvendigvis lurt at alle de som skulle studere gjorde det ved universitetet. Kortere, mer yrkesrettede utdanninger var veien å gå, og til det trengtes en ny type institusjoner, som også burde være mer geografisk spredt.

I dag er denne arbeidsdelingen i beste fall meget uklar. Alle studier, til og med et masterstudium i filosofi eller litteraturvitenskap, må kaste bort ressurser på å lage strategier for «arbeidslivsrelevans», som om et slikt studium nærmest er en yrkesutdanning. Både disse endringene og det vedvarende gnålet om relevans er uttrykk for at man enten ikke lenger forstår, eller vil forstå, hvordan universitetene tradisjonelt holdt på med ganske andre ting enn nettopp yrkesrettede utdanninger.

Det er helt legitimt, og høringsrunden kommer neppe til å endre regjeringens forslag, som dermed kommer til å få flertall. Men det er upresist å kalle det en tilpasning av kartet til terrenget. Det er i dette tilfellet myndighetene selv som gjennom mange år, og med skiftende statsråder, har omformet terrenget.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast på fredager i Panorama.