I takt med økt bruk av kunstig intelligens blant studentene, synes bekymringene å ha stilnet. Hvor er det blitt av debatten om hvilke utfordringer som kunstig intelligens representerer i vår sektor?

En samtale ved en norsk akademisk institusjon på Nordvestlandet:

A: «Nå har jeg nok en gang fått innleveringer fra studenter som er generert av KI.»

B: «Hvordan vet du det da?»

A: «Tekstene fremstår som upersonlige og overfladiske. Så har jeg prøvd noen av disse programmene som skal sjekke om det er maskingenerert, og de er enige med meg.»

B: «Men har vi egentlig lov til å mate studenters tekster inn i slike programmer, de er jo ikke offisielle? Vi har jo ikke kontroll på hvordan de bruker disse tekstene? Er det ikke noe personverngreier vi kommer borti?»

A: «Jeg er usikker, men vi har jo ikke noe annet vi kan bruke for å undersøke. Jeg kjenner at jeg begynner å bli lei av å være politi i stedet for å være en formidler og veileder.»

B: «Det er sant, men hva er vitsen med å sjekke egentlig? Vi kan uansett ikke bruke funnene til noe»

A: «Det står på nettsidene våre at det regnes som plagiat, så da må vi vel undersøke, eller?»

Det er nok ikke bare meg som har vært med på slike samtaler, eller har overhørt lignende samtaler. Dette er noe som det snakkes om på kontorer, i små møterom, eller i forbifarta.  Men på overflaten ruller og går tilsynelatende det meste som om ingenting har hendt. Vi måler studenttall og studiepoengsproduksjon, og andre kvantitative mål for hvordan det går med oss. Det er business as usual med det samme opplegget for eksamen, og de samme systemene for kontroll av eksamensbesvarelser som før.

I kjølvannet av at ChatGPT ble lansert i november 2022, var kunstig intelligens (KI) høyt oppe på agendaen. Ganske raskt bredte det seg en krisestemning i akademia, for det var åpenbart at her var det kommet et kraftfullt verktøy som truet eksisterende eksamensformer. Den åpenbare utfordringen med inntoget av stadig bedre KI-baserte chatboter er at noen studenter kan falle for fristelsen å la denne gjøre jobben for dem. Veien til det som fremstår som gode tekster med minimal anstrengelse, er lekende lett og kort.

Med en chatbot ved sin side slipper en å lese og skrive lange tekster på egen hånd. Med en KI-assistent i lomma er det alltid noen som umiddelbart kan gi svar på saker en tidligere gikk og funderte på. Slutt er tiden da underbevisstheten jobbet i timevis med vanskelige spørsmål, hvorpå en kunne våkne opp mitt på natten fordi hjernen plutselig hadde sett lyset. Eureka!

Vi som undervisere har fått vite at det er veldig viktig å bruke tid på å sette oss inn i verktøyene og trene studentene i hvordan de kan spørre chatbotene på en riktig måte for å få gode og korrekte svar, såkalt «promt engineering». Det er blitt hevdet at gapet mellom KI-kompetansen mellom undervisere og studenter skal løses ved å øke KI-kompetansen til førstnevnte gruppe.

Signalene som sendes til studentene er uklare. På den ene siden oppmuntres de til å bruke KI, på den annen side får de vite at bruk av KI kan medføre fusk. Noen undervisere har sett KI-lyset, mens andre er skeptiske. Og hva er nå egentlig «riktig» bruk av KI?

Argumentene for å satse for fullt på KI i akademia har vært mange, som at vi må forberede studenten til jobber etter endt utdanning som er, eller kommer til å bli, fullstendig dominert av KI. For KI kommer visst til å effektivisere samfunnet slik at vi kan bruke tiden på noe som er mye mer verdifullt enn det vi driver på med nå. Hva det nå er.  Selve kronargumentet er at vi ikke kan stoppe utviklingen, vi må bare henge med og omfavne det som kommer.

Det har vært en rivende utvikling når det gjelder tilbudet og kvaliteten på ulike KI-baserte verktøy. Selv har jeg hatt gleden av å være med på et emne ved Høgskulen på Vestlandet som heter «Kunstig intelligens i utdanning». I et rasende tempo har den store gjengen som har fulgt emnet digitalt fått kjennskap til ulike KI-verktøy. Selv har jeg lagt ned utallige timer på å teste ut verktøy i det som fremstår som en skog av slike. Jeg har slått meg løs og «utforsket mulighetsrommet», som vi ble oppfordret til i kurset: «Innlem generativ kunstig intelligens i din hverdag!» Her gjelder det å være kreativ!

Vi har fått innblikk i at KI kan brukes til det meste av det vi holder på med som akademikere: Finne forskningsideer, lage presentasjoner, skrive prosjektsøknader- og rapporter, utarbeide litteraturoversikter, hvor relevante referanser hentes automatisk, og analysere data, for å nevne noe. På en av forelesningen i emnet ble det sågar hevdet at KI-verktøy er bedre til å lage intervjudata enn det en får ut av å intervjue virkelige personer. Det var flere som hoppet i kontorstolene sine og ytret forundring i breakout-rommet etterpå. Jeg tenkte at foreleseren var spot on. For det er dette vi faktisk må deale med fremover.

Ja, det er lett å la seg imponere når en bare ved å laste opp noen artikler får KI til å analysere tekstene, lage sammendrag, og høre på en spennende podcast med to tillitsvekkende amerikanere som sludrer av gårde om temaene i artiklene. Eller når jeg ser min avatar (det vil si meg) snakke flytende spansk på en KI-generert videopresentasjon. Fascinerende, og kanskje litt skremmende da jeg vekket til liv en ung versjon av min oldefar, som jeg aldri har møtt. Han virker som en kjekk kar. Og for ikke å snakke om alle de fantastiske bildene jeg har laget! Mulighetene synes uendelige.

Etter hvert har jeg begynt å miste oversikten over alle verktøyene jeg hadde testet ut, med tilsvarende antall brukerkontoer. Den første sprøyta er som regel gratis, så må en betale et månedlig beløp for å få mer. Men det fins noen gratisverktøy. «There ain’t no free lunch», sies det. Facebook og YouTube var også gratis og reklamefrie en periode i starten.

Entusiasmen når det gjelder KIs muligheter har vært stor i de siste årene.  I det offentlige rommet har samtalene vært dominert av hvor viktig det er å bruke teknologien, og at Norge skal bli ledende innenfor feltet. Digitaliseringsministeren har annonsert at 80 prosent av offentlig sektor skal bruke kunstig intelligens.

Teknologioptimistene mener at vi i akademia bør se på KI som en mulighet og tilpasse våre utdanninger den nye virkeligheten. Men hva innebærer egentlig dette? Hvordan kan kunstig intelligens bidra til læring? Er det gitt at interaksjon med kunstig intelligens representerer læring? I så fall hvilken type interaksjon? Og hva er de langsiktige konsekvenser med hensyn til kunnskapsutvikling og innovasjon?

For å svare på disse spørsmålene er det ikke tilstrekkelig å sette fagansatte på skolebenken for å lære om de mange KI-baserte verktøyene som finnes, selv om det kan være både underholdende og gi et innblikk i mulighetsrommet. Det blir som å starte med en hammer og lete etter en spiker vi kan bruke den på. Mulighetene som KI representerer krever at vi starter med spikeren, og da må vi gå langt dypere til verks.

Inntoget av kunstig intelligens presser oss til å reflektere over hva vi legger i begrepene «utdanning» og «kunnskap», og hva det betyr å ha en bachelor- eller mastergrad. Dette går rett inn i kjernen av virksomheten vår.

Kunstig intelligens er blitt den store elefanten i utdanningsrommet. Det er på høy tid at vi begynner å ta den på alvor.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Mads Langnes skriver fast i Panorama.