Ungdom leser mindre enn voksne gjorde før. Voksne leser dessuten mindre enn før. Omsider har vi begynt å gi dette oppmerksomhet også i akademiske institusjoner.

Siden store deler av sektoren vår er tuftet på lesing, kan man si at det er på tide.

I dag vil vi heller ha bilder enn tekst, og bildene skal helst være levende, som det heter. Radioen erstattet noe av lesingen for hundre år siden. Da TV kom, ble det mindre radiolytting og mindre lesing. Jeg husker det selv. Selve eksistensen av TV gjorde det verdt å se på, nesten uavhengig av hva som ble sendt.

I vår tids populærkultur er det som ikke lar seg formidle på et par minutter, knapt verdt å formidle i det hele tatt. Folk vil ikke henge med så lenge. Situasjonen er langt fra ny, og den kom ikke med sosiale medier. Thomas Hylland Eriksen skrev om dette alt i 2001.

Og vi kan gå enda lenger tilbake. Selv om lesing hadde høyere status i min ungdomstid enn det har i dag, var det også den gang en stadig jakt på alternative former for læring, som kunne frita både folk generelt og studenter mer spesielt fra å måtte sitte bøyd over bøkene i timevis. Jeg vil benytte anledningen til å minnes en av de første gangene jeg kom i berøring med denne måten å tenke på.

I 1989, samtidig som jeg begynte på hovedfag i sosiologi, bestemte jeg meg for å supplere studiene det første året med et grunnfag i historie. Det var særlig to grunner til dette. For det første var jeg interessert i historie. Rett nok skal jeg være den første til å innrømme at estimeringer av produksjonsvolumet i norsk jordbruk på 1500-tallet ikke fenget meg plagsomt mye. Men generelt lærte jeg en hel del. Jeg var nok mer opptatt av de lange linjene enn av nitide studier av konkrete historiske forløp, men det var en frihet jeg kunne ta meg. Jeg leste ikke så målrettet, men jeg leste mye. Ikke minst ble jeg interessert i historisk metode. Det har jeg hatt nytte av som sosiolog.

For det andre ville et fullført grunnfag gjøre meg til cand.mag., som det het. I så fall kunne jeg skifte til en annen og friere hovedfagsordning (magistergraden), noe som tiltalte meg. Vi hadde et tett sosialt miljø blant hovedfagsstudentene, men i faglig forstand satt magistergradsstudentene for seg selv og skrev avhandlingene sine, uten å rapportere om fremdrift – eller mangel på sådan – til andre enn veilederen.

Men nok om det. Jeg vil ikke si jeg fulgte undervisningen i historie tett, for det meste satt jeg for meg selv og leste. Men noen seanser deltok jeg på. Ganske tidlig i studiet ble jeg blant annet med på et todagersseminar på Studenterhytta i Nordmarka, med forelesninger, diskusjoner og ikke minst festligheter. Fra seminaret husker jeg blant annet at en historiker som holdt et innlegg om fagets didaktikk. Hun inviterte til diskusjon om hvorvidt film- og TV-mediet (jeg tror vi omtalte det som «video») kunne supplere eller delvis erstatte bøker som kilde til kunnskap og læring.

Jeg var ung og skråsikker, men allerede den gang gammel i sjel og sinn. Alternative undervisningsformer var ikke helt min greie. Jeg grep ordet og sa noe sånt som at det å se på film («video») for å lære noe sikkert er vel og bra i enkelte sammenhenger. Men det var en misforståelse å tro at studenter lærte mer bare formidlingen framsto som mer underholdende. Jeg hadde alt på det tidspunktet lest Neil Postman. Underteksten i diskusjonen var nemlig hele tiden at film var mer underholdende og engasjerende enn bøker og artikler. Men for å lære noe må man faktisk anstrenge seg, sa jeg. At det er underholdende betyr ikke at det er bra, det kan være tvert imot. Bøker er ofte ganske tørt stoff, men slik må det være. Innsikten i den andre enden kan gi dyp tilfredsstillelse, men det forutsetter at vi ikke er redde for hverken å slite litt eller å kjede oss på veien dit.

Jeg formulerte meg naturligvis ikke akkurat slik, men det oppsummerer essensen i det jeg forsøkte å si. Når jeg tenker tilbake på både dette og andre ting jeg sa i løpet av dette seminaret, kan jeg ennå rødme over hvor skråsikker og umoden jeg var. Men akkurat denne gangen argumenterte jeg på en måte jeg fortsatt er bekjent av, selv om jeg ville formulert meg mer nyansert i dag.

Dette minnet kommer altså til meg når jeg følger diskusjonen om utfordringene med å få studenter til å lese og forstå lengre tekster. Både lesing og leseferdigheter har utvilsomt gått tilbake siden 1989, skjønt noe av forskjellen kanskje kan forklares med at universitetene i dag rekrutterer studenter som i 1980-årene ville valgt en annen vei inn i arbeids- og voksenlivet.

Jeg har for eksempel møtt studenter som finner det vanskelig å lese helt vanlige vitenskapelige artikler, typisk med en lengde på 7-8000 ord. De oppfattes som for lange. Konsentrasjonen svikter. Det må da finnes andre måter å formidle kunnskap på enn tekst, tenker mange. Finnes det ikke en film eller en podcast som kan formidle det samme?

I Khrono skrev nylig to forskere om hvordan problemorientert lesing ikke var noen integrert del av doktorgradsstudiet. Jeg skjønner for så vidt hvor de vil, selv om en del formuleringer ufrivillig er litt komiske midt oppi alvoret. For eksempel skriver de at en doktorgradskandidat forventes både å kunne lese fra før, og å lese på egen hånd. Om jeg skulle være sarkastisk, kunne jeg jo antyde at da jeg gikk på skolen, ble vi forventet å kunne lese – og det på egen hånd – i andre klasse på barneskolen.

Men lest i beste mening er det naturligvis et poeng her. Kanskje vi som underviser skulle brukt mer tid på å arbeide med nærlesing av tekster, særlig i samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. Rett nok burde det i så fall opplagt skje på et langt tidligere tidspunkt enn under doktorgradsstudiet. Men ett sted må man jo starte, og siden alt tydeligvis har sviktet både i skolen og tidligere i studiene, må i hvert fall presumptive PhD-er lære seg å lese.

På mange måter er dette en varslet krise. Selv har jeg i hvert fall i 20 år vært så samarbeidsvillig at jeg har lagt ut forelesningsfiler til studentene. De er langt fra fullgode som lærestoff, men kan sikkert være nyttige i repetisjon og eksamensforberedelser. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at relativt mange studenter nøyer seg med å lese disse slidene, og la pensum være pensum. Salget av pensumlitteratur, som har falt dramatisk de siste ti årene, er i og for seg bevis godt nok på det. Ofte får de jo med seg nok til at de består. Kanskje det er det på tide å tenke gjennom hvor mye det er rimelig å tilrettelegge for at studentene skal slippe å lese.

I tillegg er det tid for å tenke gjennom om ikke alle former for alternativ undervisning og alternative undervisningsressurser, som heies fra av alle de kreftene som bejaer enhver teknologisk revolusjon (se for eksempel denne om AI, men den får jeg heller komme tilbake til), i større grad bør vurderes i lys av om de fremmer eller hemmer lesing.

Ting som kommer i tillegg til lesing kan naturligvis fungere. Det som kommer i stedet for lesing gjør bare dummere.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.