I møte med en aldrende befolkning og et økende press på velferdstjenestene, har diskusjonen om hva det vil si å bli gammel fått ny aktualitet. Det berører naturligvis sterkt omsorgspolitikken og den bredere velferdspolitikken i kommunene våre.
Innenfor både politikk og forskning har to motstridende perspektiver dominert: 1) Aldring som tilbaketrekning og tap, og 2) Aldring som aktiv deltakelse og produktivitet. Begge disse perspektivene har sine røtter i klassisk sosiologisk teori, og begge risikerer å redusere aldring til en lineær prosess med (motsatte) normative forventninger.
Jeg har tidligere foreslått et alternativt perspektiv, nærmere bestemt en forståelse av mennesker, liv og aldring som komplekse responderende prosesser (CRP). Dette perspektivet åpner for en annen og mer differensiert, relasjonell og meningsskapende forståelse av aldring. Og nettopp med viktige implikasjoner for velferdspolitikken/omsorgspolitikken. Dette siste framstår som påtrengende viktig i dag, ikke minst når vi erfarer at høgskolens vertskommune er i ferd med å «outsource» ansvaret for investeringer for flere milliarder nettopp på dette feltet.
«Eldrebølgen» – og tilbaketrekningen
Gjennom mange år har den såkalte «eldreomsorgen» vært preget av allmenne forståelser av aldring primært som tilbaketrekning og tap. Tilbaketrekningsteorien, utviklet av Cumming og Henry på 1960-tallet, tilsier at aldring (ut fra naturgitte biologiske og fysiologiske prosesser) innebærer en naturlig og gradvis tilbaketrekning fra det sosiale livet, noe både individet og samfunnet tjener på. Aktivitetsteorien, derimot, medfører at eldre har det best når de er og forblir aktive og engasjerte — fysisk, sosialt og psykologisk/mentalt. Alder forstås da bare som et tall — det er aktiviteten, viljen og treningen som betyr noe.
Begge disse tenkemåtene/teoriene har altså preget velferdspolitikken og omsorgspolitikken i Norge. Tilbaketrekningsteorien legitimerer institusjonalisering og passiv omsorg. Begrepet «eldrebølgen» med tilhørende truende forestillinger om en bølge av eldre som skyller over en allerede overbelastet velferdsstat kan absolutt sies å høre hjemme her. Aktivitetsteorien derimot ligger til grunn for mer positive «sunn aldring» — kampanjer, aktiv fritid, frivillighetsprogrammer og økt deltakelse for eldre i arbeids- og samfunnslivet.
Felles for de to teoriene er at de tilbyr normative idealer: Enten skal (bør) man trekke seg tilbake med verdighet, eller — alternativt — holde seg i full gang for å bevare verdighet. På mange måter har tilbaketrekningsteorien preget praksis (f.eks. ved utforming av tilbudet ved mange norske sykehjem), mens aktivitetsteorien har fått en dominerende plass ideologisk (f.eks. i nyere nasjonalt planverk og andre initiativer).
Den reviderte «eldrebølgen»: «Eldrekraften»
«Eldrekraften» er et regjeringinitiert partnerskap som skal mobilisere eldre til frivillig arbeid og samfunnsinnsats. Eldrekraften ble lansert i mai 2026 av helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre. Eldrekraften er en del av regjeringens «Eldreløftet» — igangsatt nettopp for å snu perspektivet fra en utfordrende «eldrebølge» til en ressurssterk og samfunnsnyttig «eldrekraft». Initiativet er et samarbeid mellom regjeringen, KS og flere frivillige organisasjoner. Aktivitetsteorien har her altså for fullt slått inn i regjeringens politikk, i alle fall ideologisk. Det er naturligvis interessant, men hva det vil bety praktisk er foreløpig vanskelig å si. Det er ikke mulig å finne noe vesentlig info om prosjektet etter oppstarten i mai/juni i år.
Selv om intensjonen bak initiativet er positiv, finnes det tunge motargumenter både ideologisk og praktisk-politisk.
Innvendinger mot «Eldrekraften»
For det første kan vi innvende at dette kan medføre en individualisering av strukturelle problemer — i tråd med nyliberalistisk tankegods. Det kan hevdes at staten med dette skyver ansvaret for en verdig alderdom over på den enkelte. Hvis trening, aktivitet og frivillighet blir normen for en «vellykket» alderdom, risikerer man at de som blir syke og ikke greier å leve opp til aktivitetskravene føler skyld eller blir sett på som en belastning. Eldrekraften kan oppleves som et ideologisk press om at man aldri blir «ferdig» med å yte for samfunnet. Initiativet risikerer også å redusere eldres verdi til hva de kan gjøre og produsere for samfunnet, i stedet for hvem de er. Det utfordrer ideen om pensjonisttilværelsen som en velfortjent, betingelsesløs rettighet etter et langt yrkesliv.
Det kan også innvendes at et slikt initiativ kan føre med seg sosial ulikhet i helse. Eldre er ingen homogen gruppe. De som har hatt fysisk harde yrker eller sliter med kronisk sykdom, har ikke den samme «eldrekraften» som ressurssterke akademikere med god helse. Initiativet kan forsterke sosiale forskjeller, der de friskeste får status som «aktive og positive seniorer», mens de svakeste marginaliseres ytterligere.
Fra et fagforenings- og venstresideperspektiv er det en konstant frykt for at gratis, frivillig arbeid over tid vil bli brukt til å tette hullene i en underfinansiert eldreomsorg. Selv om det sies at det skal komme i tillegg til velferdsstatens ordinære ytelser, kan grenseoppgangene i praksis bli svært vanskelige. Og når staten nå går inn og skal «mobilisere» og systematisere frivilligheten ovenfra og ned, risikerer man å kvele det som gjør frivilligheten unik: At den nettopp er frivillig, autonom, organisk og drevet av lyst og vilje, ikke av statlige måltall eller kommunale behov sett fra toppen av hierarkiet. Dessuten: Å koordinere, registrere, trygge og følge opp frivillige krever betydelige administrative ressurser i kommuner som allerede står i en økonomisk spagat.
Kommunenes politikk på området
Kommunenes politikk på dette området har i beste fall vært tvetydig. De har slik sett reflektert tvetydigheten i den statlige politikken: 1) Ideologi om aktivitet – praksis som passivitet/tilbaketrekning, kfr. blant annet mye passiv omsorg og forsømmelser ved norske sykehjem, og 2) Store forskjeller i tilbud — mange gode og aktive tilbud i mange kommuner, skapt av lokale kreative og engasjerte fagfolk og ledere.
Et problem i og for mange kommuner når det gjelder planlegging og iverksetting av eldrepolitikken eller omsorgspolitikken er utfordringene med å tenke og planlegge langsiktig og differensiert. Dette reflekteres i planleggingen i Molde kommune fram mot 2040 — herunder planen om et nytt helsehus m.m. — trolig i samarbeid med Kjell Inge Røkkes selskaper. Disse vanskene skyldes flere forhold, men jeg vil her peke særlig på to sammenvevde utfordringer:
1) Man baserer seg på ganske lineære framskrivinger av den eldre befolkningen behov — ut fra normtall/brukerfrekvenser (antall sykehjemsplasser, antall heldøgns plasser for pleie og omsorg) — dermed mener man å kunne planlegge/framskrive behovet for mange år framover (mot 2040) og 2) Man står da i fare for å ikke ta inn over seg viktige kvalitative samfunnsendringer som allerede er i gang. Jeg tenker her særlig på at den eldre befolkningens helse blir bedre, noe som kommer fram blant annet gjennom økt forventet levealder og faktisk kraftig reduserte brukerfrekvenser. Her kommer også dette med brukernes ønsker om autonomi og individuell frihet inn.
Flere spørsmål til debatt
Her er det flere viktige spørsmål som bør diskuteres, både i Molde kommune og ellers. Jeg vil her særlig peke på 3 spørsmål:
1) Antall heldøgns institusjonsplasser. Trenger eldre personer (bl.a. i Molde) virkelig alle disse heldøgns institusjonsplassene fram mot 2040? Er det den kvalitativt beste løsningen? Og hva med de omfattende kostnadene? Disse spørsmålene er reist, bl.a. av samfunnsøkonom Steinar Juel i Civita i et ganske ferskt notat om saken. Kan det være at man i større grad heller burde organisere hjelpen ut fra den enkeltes hjem/leilighet, altså som hjemmebaserte tjenester? Vil ikke det skape rimeligere, mer fleksible og bedre differensierte tjenester — ut fra den enkeltes behov? Denne diskusjonen inngår også i den langt større debatten om problemer med kvalitet og velferd i heldøgns institusjonsomsorg — for ulike grupper.
2) Røkke rir igjen. Bør ikke kommunen selv utvikle og stå for utformingen av tilbudet, i samarbeid med brukerorganisasjonene og den enkelte som skal motta tjenester? Jeg er redd for at kommunen nå står i fare for å forplikte seg for mye når det gjelde langsiktige leieutgifter — til et bestemt privat eid tjenestetilbud man kanskje ikke fullt ut trenger. Og — uavhengig av Røkkes gode hensikter: Bør virkelig en privat investor få bli så dominerende innen kommunale velferdstjenester (i tillegg til dominansen på andre områder som idrett og hotell) i kommunen vår?
3) Sentralisering og gettoisering? Bør man virkelig samle eller sentralisere så mange institusjonsplasser og eldre mennesker i Molde på et relativt lite geografisk område? Det bør absolutt diskuteres hvorvidt man skal samle så mye tjenester på ett sted. Det kan tenkes at det blir billigere, men det er slett ikke sikkert. Det kan også være at man får former for «gettoer» av tjenester og omsorgstrengende mennesker. Gettoisering betyr at en bestemt befolkningsgruppe blir isolert eller samlet i et avgrenset geografisk område, ofte basert på økonomi, religion, alder eller etnisitet. Det handler om en utvikling der et område blir mer ensartet og skilt fra resten av samfunnet — og kan stå i motstrid til verdier som normalisering integrering og inkludering.
Avslutning
Jeg mener at debatt, diskusjon, motstand og kritikk er vesentlig når det gjelder planlegging og gjennomføring av slike omfattende investeringer i bygninger og tjenester. Det fører som oftest til bedre kvalitet, og utgjør vesentlige verdier i et demokrati. Alle sider av saken bør diskuteres – ikke bare de sidene jeg har tatt opp her.
Slike sider kan for eksempel være: Tempo og framdrift, kostnader, langsiktige behov, konsekvenser for tilbudet distriktene, eller mulige koplinger til andre sektorer. I denne debatten er det avgjørende viktig at vi også får fram de kvalitative sidene av saken, herunder hvordan vi ser på de eldre innbyggerne og hvilke livsbetingelser de skal tilbys i kommunen vår.