De siste ti årene har jeg brukt en god del av min arbeidskraft på å forske på fotball og på fotballens publikum. Ett av de spørsmålene som har rammet inn nysgjerrigheten, er hvorfor fotballen er så populær og skaper så mye engasjement, nesten i hele verden.   

Det trengte jo ikke å være sånn. Saklig sett er jo de fleste fotballkamper en orgie i feilpasninger, offsideplasserte spillere som ødelegger ellers lovende angrepsmuligheter, lure løp som ender i ingenting, og ikke minst innkast. Fotball er en oppvisning i ikke å få til det man prøver på.

Den britiske fotballforskeren Rogan Taylor sa en gang at fotball er strukturert på en annen måte enn de fleste andre underholdningstilbud. Går vi for eksempel på sirkus, noe jeg for øvrig ikke gjør, forventer vi jo at akrobatene klarer det de har planlagt. Ser vi på idretter som basketball og håndball, regner vi med at lagene har en plan for hva de skal gjøre med ballen, og at denne planen er gjennomførbar, slik at de fleste angrepene i det minste ender i skuddforsøk. Det hender at håndballspillere roter ballen ut over sidelinjen, men det er kuriøse unntak. I fotball skjer slikt hele tiden. Dette sitter altså folk og ser på, i mye større grad enn tilfellet er for håndball.

I gjennomsnitt ender omtrent ett av hundre angrep i fotball med scoring. Men plutselig er det noe som lykkes. Fotballtilskueren aksepterer mange hjelpeløse forsøk for å få se skuddet fra 25 meter som går rett i krysset (såfremt spilleren som lykkes har riktig drakt, vel å merke). Om ikke i dag, så kanskje neste helg.  Det kan skje når som helst, skjønt det kan gå uker og måneder mellom hver gang. Og får vi ingen mål å glede oss over, får vi i det minste en omstridt dommeravgjørelse som vi kan bruke den kommende uka på å diskutere og irritere oss over. Fotball er en blanding av kortvarige gledesutbrudd, vedvarende venting og bortimot kronisk frustrasjon.

For å illustrere noen av disse tankene, tenkte jeg å ta utgangspunkt i fire av fotballkampene jeg har sett (på TV) de siste ukene. Det er disse:

Norge-Kroatia 2-0

Fenerbahce-Molde 1-3

St. Etienne-Rosenborg 2-2

Chelsea-Arsenal 2-0

Med unntak av det norske landslaget, hvor min entusiasme dessuten har en tendens til å variere med resultatene, har ingen av mine favorittlag vært involvert i disse kampene, så jeg har stort sett kunnet se dem med en viss distanse.

De tre første resultatene må betegnes som større eller mindre overraskelser. Det norske landslaget har jo vært i en ganske dyp bølgedal, som det heter. Håpet om å slå Kroatia virket ikke umiddelbart realistisk, spesielt ikke på bakgrunn av den negativiteten som har omgitt landslaget i det siste. For bare et par måneder siden var det mange som mente at norsk fotball måtte starte på bunnen, bygge opp en toppfotballkultur og sikte seg inn mot mesterskap tidligst når dagens smågutter kommer til skjels år og alder. Hvis det da ikke hadde vært for at dagens smågutter trener helt feil, for å gjengi en av de vanligste innvendingene mot den norske idrettsmodellen.

Enda verre har det vært stelt med klubbfotballen. Det har jo hendt også de siste årene at et norsk lag har nådd gruppespillet i Europaligaen, men det vi minnes er pinlige tap mot lag fra land og steder knapt noen hadde hørt om på forhånd, som da Quarabag, visstnok hjemmehørende i Aserbajdsjan, slo ut Rosenborg i 2009.

Hva får ting til å snu? Hva var det som gjorde at både det norske landslaget, Rosenborg og Molde plutselig spilte med selvtillit og ferdigheter?

I fotball er flaks en sterkt undervurdert komponent. Det scores så sjelden at ett enkelt mål kan avgjøre enhver kamp, og et slikt mål kan godt komme av en tilfeldighet. Flaksens betydning for idrettens evne til å fascinere er tvetydig. Jeg kjenner folk som liker idrett, men som ikke er så begeistret for fotball. En av grunnene til at fotball ikke faller i smak er nettopp at det beste laget utmerket godt kan tape. Hvis man mener idrettens logikk er å gi et uomtvistelig svar på hvem som er best, bør man i stedet velge idretter som avgjøres av tideler eller centimetere.

Å være interessert i fotball er å hengi seg til flaks og uflaks. Det heter at det jevner seg ut over tid, men det gjelder bare for svært lange tidsserier. Slik en kortspiller kan erfare at han sitter i flaks en hel kveld, kan et fotballag en sjelden gang oppleve at skuddene går stolpe inn i kamp etter kamp. Eller at de går stolpe ut, igjen og igjen. I en jevn liga kan tilfeldighetene både bestemme vinner og nedrykk.

Men det var ikke flaks at Norge og Molde vant, og at Rosenborg tok et sterkt poeng. De imponerte. Man følte seg midlertidig hensatt til 90-årene, da Rosenborg og landslaget regelmessig trosset fotballens tyngdelover og valset opp med motstand som på papiret var langt sterkere. Det som lenge hadde virket umulig, ble plutselig en selvfølge. Moldes forsvarsspillere, ukjente for det meste av verden, hadde ingen synderlige problemer med å håndtere den – for anledningen – fallerte verdensstjernen Robbie van Persie. På landslaget strålte plutselig Jo Inge Berget mer enn Luka Modric. Merkelige greier, og i seg selv en mulig forklaring på at fotballen fascinerer. Hvordan er det mulig at ting snur så fort? Man går nesten aldri uten håp inn stadionportene, for plutselig begynner spillet å gli, og om det ikke glir, kan vi likevel ha flaks og vinne.

Det er ikke alltid den antatt beste som vinner i fotball. Men for mange er poenget nettopp uforutsigbarheten. Sportsøkonomene kaller det konkurransebalanse. For at noe skal være attraktivt å se på over tid, må det være usikkerhet om utfallet. Fotball tilfredsstiller dette kravet, selv om Barcelona de siste årene har gjort sitt beste for å motbevise det.

Den observante leser vil ha merket seg at jeg i oversikten over fotballkamper også nevnte en fjerde kamp, nemlig den mellom Chelsea og Arsenal. Den satte i sving tanker om en annen mulig inngang til å forstå fotballens popularitet. Det lar seg jo ikke nekte at fotball både for spillernes og tilskuernes del er en idrett som appellerer til følelsene, kritikere vil kanskje si til de mindre polerte delene av bevisstheten. Blodet kan begynne å koke selv hos den mest sindige. Ikke minst den nylig avviklede bataljen mellom Molde og Rosenborg illustrerer dette.

I kampen mellom Chelsea og Arsenal klarte hjemmelagets stjernespiss Diego Costa å provosere fram et rødt kort til Arsenals Gabriel rett før pause. De fleste mente Costa også burde blitt sendt av banen, men det skal vi la ligge her. Poenget er det engasjementet som kom til uttrykk i og etter situasjonen: på banen, på tribunen, på sosiale medier og sikkert foran mang en TV-skjerm.

I sekundene fra Costa påberoper seg å ha fått et spark av Gabriel, og frem til dommeren trekker opp det røde kortet, svermer flere spillere rundt dommeren. Dette er helt vanlig. I kontroversielle situasjoner har dommeren et svare strev med å holde spillerne unna.

Svermingen rundt dommeren illustrerer spillernes engasjement (og kanskje at pipeblåseren trenger enda mer autoritet), men har også en bieffekt: den kommuniserer til publikum at her er det drama. Publikum blir like engasjert, og mange gir sitt besyv med. Selv i VIP-boksene skyver man for en stakket stund rekesmørbrødene og champagnen til side, for å se hva som skjer. Det kan være fascinasjon over dramaet i seg selv, eller utfallet av kampen kan være minst like viktig som for enhver spiller.

Egentlig er det jo denne svermingen rundt dommeren latterlig, eller utålelig, eller begge deler. Hvorfor skal en dommer, banens høyeste og ubestridte autoritet, finne seg i at spillerne kjefter ham opp i trynet på denne måten? Det er en smal sak å få slutt på det: Gult kort til alle som omkranser dommeren i forbindelse med kontroversielle situasjoner, dersom det ikke er snakk om kapteinen, og dersom de ikke er direkte involvert i hendelsen.

Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken på at spillernes spontane, men forutsigbare, reaksjoner på nesten enhver dommeravgjørelse som går dem i mot, like mye er en styrke som et problem for fotballen. Publikum blir mer engasjert, det blir kort sagt mer drama av det. Av og til tipper det over, både for spillere og publikum, men det er en viktig grunn til at fotball blir diskutert så mye, også etter at det hele er over.

I for eksempel håndball er det svært strenge regler for protester mot dommeravgjørelser. Norges keeper kastet ballen irritert rett ned i gulvet under EM i desember, som følge av det hun mente var en feilaktig avgjørelse. Hun fikk to minutters utvisning. Av og til tenker jeg at spillernes spontane reaksjon godt kunne fått utløp også i håndball. Å la følelsene ta overhånd fører sjelden til noe godt sportslig resultat, men det øker interessen, også kommersielt. Derfor var John McEnroe en enda større attraksjon for TV-kanaler og sponsorer enn Björn Borg.

Til sammen tegner dette et bilde av fotballen som en uforutsigbar idrett, som slett ikke alltid kårer den rettferdige vinneren. Og av en atmosfære preget av intensitet, emosjonell energi og tidvis frustrasjon. At folk som ikke er interessert i fotball synes oppmerksomheten fotballen får er en smule overdrevet, skjønner jeg godt. Selv ble jeg imidlertid fanget inn så tidlig at det aldri var noen vei tilbake.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.