En gang i 90-årene foreslo en studentrepresentant i kollegiet (tenk, den gang het det «kollegiet») ved NHH at studentene burde defineres som kunder.

Tanken var nok at det ville få institusjonen til å legge seg hardere i selen for å tilby best mulig undervisning og oppfølging. Men det er også grunn til å tro at når denne tankefiguren dukket opp så tidlig akkurat ved NHH, har det med den faglig-ideologiske profilen å gjøre: Ved en handelshøyskole er det knapt noen sensasjon at oppmerksomheten rettes mot de typer sosiale relasjoner som direkte eller indirekte handler om kjøp og salg, eller om markeder mer generelt. De siste 30-40 årene har mange økonomer vært fascinert av tanken om at en slik markedsmodell for sosialt liv kan gi mening også på felt som vi ikke umiddelbart tenker på som arenaer for handel (vi kan jo for eksempel uten ironi snakke om ekteskapsmarkedet). Studenten som først lanserte forslaget, er for øvrig senere blitt en kjent politiker.

Sosiologisk sett er dette en interessant diskusjon, fordi det handler om hvilken rolle man har som student ved en utdanningsinstitusjon, eller med andre ord hvilke forventninger en institusjon og en student gjensidig kan stille til hverandre. Bruken av kundebegrepet om studenter, som ennå er et godt stykke unna å være utbredt, kan nok tolkes først og fremst som en lek med ord, men det kan også representere en forskyvning av hva slags krav og forventninger som stilles. Kunden har mer makt enn studenten: kunden har autoritet til å vurdere og kritisere «produktene» som tilbys rett og slett i kraft av å være kunde. At institusjonen i kraft av kompetanse og erfaring har større innsikt i hvordan læring skjer, og dermed hvordan undervisningen bør legges opp, kan av en kunde lettere avfeies som paternalistisk visvas.

Denne noe omstendelige innledningen er ment å minne oss om at hvilke begreper vi bruker, kan påvirke hvordan vi oppfatter både aktører, roller og posisjoner i et sosialt felt. Dette har jeg tenkt stadig oftere over de siste årene, når jeg har hørt hvordan studenter (sic) omtaler studiestedet sitt.

«Jeg skal på Blindern», sa vi i min studietid i Oslo. Blindern er rett nok et strøk i Oslo, men for oss var det selvforklarende: Å være på Blindern var å befinne seg på universitetet, enten man satt bøyd over bøkene eller sølte bort dagen og kvelden i kantina og på puben. Enda tidligere het det at man «lå ved universitetet», både lenge og vel, skriver Gudleiv Forr i en Dagblad-kommentar da Universitetet i Oslo hadde sitt 200-årsjubileum i 2011.

Tilsvarende sier jeg i dag at «jeg skal på Dragvoll», underforstått på kontoret eller til et undervisningsrom (jeg tilbringer mindre tid i kantina enn i studietiden). Men hva sier studentene? De sier at de skal på skolen. Hva mener de egentlig med det? Ok, om de studerer ved en høyskole og ikke ved et universitet, har de kanskje sitt på det tørre rent semantisk, skjønt de undervurderer implikasjonen av prefikset «høy». Men hva slags forventninger skapes av å gå på skole heller enn ved en høyskole eller et universitet? For eksempel slike: Rundt semesterstart støtte jeg på en student som omtalte seg som «elev».

For min generasjon, som ble sosialisert inn i akademia i en tid hvor det hersket nær fullstendig frihet (i en magistergradsløp på tre år tok jeg ingen eksamener og skrev ingen framdriftsrapporter underveis, og da fulgte jeg til og med normert studieløp), fremstår dette som absurd. Jeg husker jo hvor mye jeg så fram til studentrollen da jeg slepte meg gjennom videregående skole, med sine sju obligatoriske timer hver dag.

Dagens studenter ser altså ut til å foretrekke skoleformatet. Kanskje legger vi opp til det. «Kvalitetsreformen» fra 2003 (jeg vil aldri kunne omtale reformen uten å sette anførselstegn rundt navnet) handlet jo om tettere oppfølging, hyppigere øvings- og semesteroppgaver og medførte også for en del studiers del mer obligatorisk undervisning.

Måten også frie studier tilrettelegges på representerer dermed i seg selv en form for «skolifisering», et begrep Margrethe C. Stang bruker i en interessant kommentar i Universitetsavisa. Stang har kommet til erkjennelsen av at frivillig oppmøte for studenter i dag signaliserer at undervisningen ikke er viktig. Med tydeligere krav, både til forberedelser og oppmøte, øker arbeidsinnsatsen. Dessuten skjerper det læreren.

Det kan være delte meninger om hvor presis en slik analyse er, men det inneholder utvilsomt en vesentlig innsikt om viktige endringer i studentrollen. Endringene er nok dels en refleks av tunge trender: med masseuniversitetet har en stadig mindre andel av studentene det indre driv og den selvdisiplin som akademiske studier tradisjonelt har krevd. I erkjennelsen av dette har derfor institusjonene, rett nok i ulik grad, lagt opp til en «skolifisering» av utdanningsinstitusjonene, hvor studentene møter tydelige krav og kan sette opp en mer eller mindre strukturert arbeidsplan gjennom et semester, dag for dag og uke for uke. Dels skyldes endringen derfor også utdanningspolitiske reformer: vi har lagt opp til og ønsket studenter som ikke helt ser forskjell på skole og høyere utdanning.

Her skal jeg så langt som mulig unngå å bli nostalgisk på min egen generasjons vegne: det finnes neppe noen farbar vei tilbake til den berusende (eventuelt skremmende) frihet min generasjon følte da vi entret høyere utdanningsinstitusjoner. At studentene opplever at det stilles krav til dem er naturligvis bra. Likevel bør vi understreke at studier kjennetegnes av en helt annen selvstendighet enn videregående, og vennlig korrigere dem når de kommer i skade for å si at de skal på skolen.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.