I regjeringens politikk for høyere utdanning er kvalitet lansert som det store stikkordet over alle.

«Det er kvaliteten i universitets- og høyskolesektoren som avgjør hvor godt vi lykkes», sa statsråden da han i januar lanserte den blåblå regjeringens politikk på området. Og på departementets hjemmeside er foredragets overskrift, «Kvalitet først og fremst».

Lanseringen avfødte ingen fyrop. Hvem er mot kvalitet? Det eneste vi vet om kvalitet er vel at det er godt. Ingen er mot det som er godt. Ikke studenter. Ikke ansatte. Ikke politikere. Ingen.

Så oppdager vi nok etter hvert at vi ikke vet hva det er som er godt. Hva slags godteri er kvalitet? I høyere utdanning og forskning? Vil alle like det sukkertøyet regjeringen byr på? Eller vil det være for surt for noen?

Statsrådens godtepose var ikke åpen, men litt gjennomsiktig var den. Vi fikk se at den inneholdt uferdige utredninger, planer og meldinger, og at gjennombruddsforskning («Norge skal ha flere forskningsmiljø i verdensklasse!»), forskning som kan løse vår tids store utfordringer og forskning gjennom EU skal prioriteres. Vi så altså litt sjokolade, lakris, skum- og vingummi i posen, men smake fikk vi ikke. Mange syntes nok likevel å kjenne lukten av akademisk kvalitet, prioritering av akademiske meritter og mer satsing på spissmiljøer.

Norges mest næringsrelevante høgskole

Et halvår før Røe Isaksen kom til makten lanserte Møre og Romsdal fylkeskommune sin regionale høgskolepolitikk. Fylkeskommunen vil som kjent slå sammen de tre høgskolene og skape «den mest næringsrelevante høgskulen i landet».

Dette fordi vi her, ifølge fylkesordføreren har «eit unikt fortrinn med nærleik til eit ekspansivt næringsliv i verdsklasse». Slik fylkeskommunen ser det er høgskolene avgjørende for at næringslivet i fylket kan fortsette å være i front internasjonalt. De maritime og marine næringene nevnes spesielt.

Fylkeskommunens godtepose er heller ikke åpen. Hva er en næringsrelevant høgskole? Hvilken høgskole er Norges mest næringsrelevante i dag? Hvem skal vi slå? Og hvordan blir man næringsrelevant?

Min rektorkollega i Ålesund, Marianne Synnes, slo også nylig et slag for relevans. Hun ser også ut til å frykte at for sterk vekt på akademia fører til mangel på relevans.

Og oppmerksomhet om næringslivsrelevans kan kanskje også brukes som et forsvar for at Høgskolene i Molde og Ålesund har inngått i en samarbeidsprosess uten Høgskolen i Volda?

Dette siste bekymrer imidlertid fylkeskommunen. Som svar på Synnes sitt utspill advarer fylkesvaraordføreren om sprik mellom de tre høgskolene. Hun vil ha bare en høgskole i fylket.

Samtidig sier hun at «ein raud tråd i ein ny høgskule for heile Møre og Romsdal, vil vere samarbeidet med næringslivet og fag som spelar på vår nye framtid, nemleg havet. Med andre ord ein høgskule med matnyttige fag som gjer at ein kan utdanne studentar med kompetanse som næringslivet har bruk for.»

Teori og praksis

Forsøket på å skille mellom 1) akademisk kvalitet og 2) forsking og utdanning som er relevant  – eller matnyttig – for arbeids- eller næringslivet, koker vel ned til det konstruerte skillet mellom teori og praksis. Altfor mange tror at teorier er noe som bare finnes i akademiske sirkler. Mens praksis er det som driver produksjon, markedsføring og salg. Og praktisk politikk for den del. Derfor må vi for all del ikke få høgskoler som er for teoretiske og akademiske – og dermed upraktiske og irrelevante.

Problemet er bare at all praksis har rot i teorier. En teori er jo ikke noe annet enn en forestilling om hvordan noe henger sammen. Hvor ofte ser vi ikke personer uttale at «min teori er at …». Basert på egne erfaringer lager vi oss teorier om hvordan ting fungerer. I primitive kulturer oppstår og formidles teorier kun gjennom erfaringer, altså praksis, og de gis ofte en religiøs forklaring. Teorier brukes som bare det, men de er ikke vitenskapelig testet eller drøftet, kanskje ikke en gang nedskrevet noe sted.

I moderne kunnskapssamfunn tror vi at vitenskapelig teorier danner grunnlaget for praksis og vår evne til å bygge avanserte samfunn. Dette er teorier som er framsatt, diskutert og testet etter vitenskapelige prinsipper. På konferanser, i tidsskrifter og fagbøker. Av akademikere. Om vi ser rundt oss er det vanskelig å oppdage noe som helst som ikke er vitenskapelig analysert. Teknologien vi bruker, husene vi beveger oss i, maten vi spiser, medisinen vi tar, tjenestene vi mottar, sjøen vi ser ned på, himmelen over oss osv.

Det samme gjelder samfunnet vi lever i. Hvordan skaper vi samfunn folk kan trives i? Hvordan kan vi få til innovasjon og regional utvikling? Disse analysene, utført av akademikere, får konsekvenser ikke bare for praksis, men for hvordan vi tenker og omtaler vår praksis. Hvilke industriledere snakket om maritime og marine klynger for 20 år siden?

Vi ser også at teknologisk vitenskap og samfunnsvitenskap knyttes sammen. Det er vel ingen av oss som med sikkerhet har sett klimaendringene, men de omtales stadig og har fått følger for hvordan vi praktisk ordner samfunnet vårt. F.eks. for hvordan miljøavgifter utformes, og dermed for industriens prioriteringer og produksjon.

Men også i moderne samfunn finnes det primitive teorier. Teorier som ikke tilfredsstiller vitenskapelige krav. Så også i politikken. Som forestillingen om at man gjennom å slå sammen tre høgskoler skal få Norges mest næringsrelevante høgskole.

Et første vitenskapelig bud er at begreper defineres tydelig. Teorien må f.eks. fortelle oss forskjellen på næringslivsrelevant og næringsirrelevant, på matnyttige fag og matunyttige fag. Hvis ikke gir ikke teorien praktisk veiledning. Da kan den ikke svare på hvilke fag den konstruerte Høgskolen i Møre og Romsdal skal satse på.

Er 1) drama/teater, musikk, kunst/handverk, 2) helse- og sosialfag, 3) historie, kultur, samfunn og religion, 4) idrett og friluftsliv, 5) lærerutdanninger, 6) matkultur og helse, 7) mediefag og språk og litteratur matnyttige og næringsrelevante fag? Hvis ikke, hvordan skal Høgskolen i Volda, som i dag gir disse studietilbudene, kunne identifisere seg med den konstruerte høgskolen? Men siden varafylkesordføreren advarer så sterkt mot å utelate Volda fra en fusjon, må vel dette være innenfor kategoriene matnyttig og næringsrelevant? I så fall, siden de fleste av oss intuitivt vil hevde at fagprofilene ved høgskolene i Molde og Ålesund er vel så næringsrettede som i Volda, så må vel logikken bli at Møre og Romsdal allerede har tre næringsrelevante høgskoler?

Som vi ser, hvis teorien til fylkespolitikerne skal kunne ta steget fra å være primitiv til å basere seg på en viss vitenskapelig kvalitet, så må flere spørsmål besvares mer presist enn i dag. Hvorfor er det bedre med en enn med tre næringsrelevante høgskoler? Hvordan blir de tre Norges mest næringsrelevante hvis de slås sammen? Hvilke prosesser og mekanismer vil skape mer matnytte og større næringsrelevans? Hvilke prosesser og mekanismer kan true en slik utvikling? Osv.

Frykten for akademia

Om vi skal styrke høgskolemiljø(ene) i fylket trenger vi teorier som hviler på det vi har av vitenskapelig kunnskap. Velfunderte teorier om hvordan god kunnskapsutvikling skapes. Kvaliteten som regjeringen vil styrke. Jakten på relevans som noe annet enn akademisk kunnskapsutvikling er åpenbart en skivebom.  Er ikke akademisk kunnskap godt nok i Møre og Romsdal? Slik det er det i California og Silicon Valley?

Det er en kjent sak at akademikere anklages for ikke å formidle kunnskapen sin effektivt til nærings- og arbeidsliv. Dermed oppfattes akademia ofte som irrelevant, og den seiglivete forestillingen om forskjeller mellom teoretikere og praktikere lever videre.

«It takes two to tango,» sies det. I et land der vitenskapelig kunnskap skal være et internasjonalt konkurransefortrinn er det ikke bare akademikere som må lære seg å samhandle med nærings- og arbeidslivet. Ledere i nærings- og arbeidslivet må også lære seg å samhandle med akademia. I alle fall dersom en vil være verdensledende. Dette er definitivt utfordrende fordi det er snakk om ulike grupper som lever med ulike forventninger og betingelser. Næringslivet skal levere i morgen. Doktorgradskandidaten om fire år.  Likevel finnes det flere gode eksempler på at man får det til, også i vårt fylke. En av grunnene er jo at også arbeidslivet akademiseres.

Hvis høgskolemiljøene i fylket skal være relevante for verdensledende industribedrifter, så må også forskerne våre være oppdatert på den verdensledende forskningen. Dette er umulig om man ikke selv driver akademisk forskning. I norsk akademia har man lenge operert med prinsippet om forskningsbasert undervisning. Dette er et godt prinsipp fordi det krever at læreren kjenner forskingen og fronten i fagfeltet gjennom egen forskning. Ved høgskolen i Molde har vi mye av dette! Men vi trenger mer, og vil utvikle oss videre. I akademisk retning. Det gjør oss ikke mindre, men mer relevante.

Lukten av akademisk kvalitet i statsrådens godtepose bør ikke skremme. Tvert imot, høgskolene våre – om det i framtiden blir en, to eller tre – bør støttes til å følge den akademiske veien. Akademisk kunnskap er i det lange løp det eneste som er relevant for nærings- og arbeidsliv!

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.