Prorektor Solfrid Vatne har her i Panorama stilt noen spørsmål om organisering av rektoratet ved HiMolde.
Av HALLGEIR GAMMELSÆTER, rektor ved HiMolde
Hun viser til utpekingen av viserektorer både for forskning og utdanning (VFF og VFU) og en reduksjon av stillingsandelen for prorektor til 25 prosent som endringer som er foretatt de siste tre årene. Spørsmålet er, hva betyr disse endringene?
Debatt
Saker som rektor (eller direktør) initierer blir vanligvis diskutert i ledermøtene. Unntaksvis kan det være at saker direktøren forbereder til styret (direktøren har innstillingsrett) ikke er tatt opp som sak, men direktøren har som regel god dialog med dekanene og de som berøres, så jeg har til gode å oppleve at saker som legges fram for styret er tatt «ut av det blå».
Solfrid har rett i at rektoratets struktur som sådan ikke har vært bredt debattert i organisasjonen, altså som prinsipp. En slik debatt ønsker jeg velkommen, gjerne her i Panorama. Panorama ble etablert bl.a. for å stimulere til slike debatter. Derfor finner jeg det hensiktsmessig å svare her.
LES VATNES LESERBREV: Har Høgskolen i Molde behov for demokratisk valgt prorektor?
Når strukturen ikke er bredt debattert så betyr likevel ikke det at modellen vi nå har ikke har vært diskutert. Da VFF ble utpekt var også VFU diskutert. Allerede da ønsket jeg som rektor å styrke begge disse områdene, og dette var diskutert innad i ledelsen. På det tidspunktet var det likevel kun på forskning jeg (og de jeg konsulterte, daværende prorektor, dekanene, direktøren, og studiesjefen) så personer internt som både tilfredsstilte kravene og som kunne disponeres for en slik funksjon. Slik sett er det langt på overtid at VFU har blitt utpekt. I mangel av gode kandidater var det likevel ikke veldig hensiktsmessig å diskutere modellen videre for 2,5 år siden.
Når det gjaldt VFF ble det imidlertid laget en sak som ble diskutert både i ledermøtet og i forskningsutvalget. Og som til slutt gikk til styret, som delegerte utpekingen til rektor. VFU var også diskutert i styret, med referanse til modellen for VFF. Den debatten var prorektor med på. Slik sett har styret gitt sin tilslutning til modellen.
Når det gjelder bred diskusjon så forutsettes det at dekanene tar saker fra ledermøtene videre til avdelingsstyrene og personalmøtene. Det er ikke, rimelig nok, rektor som skriver saklisten til avdelingsstyrene. Til gjengjeld er styresakene tilgjengelig, så hvis noe hadde ønsket å starte en debatt om denne saken så har muligheten ligget der.
Funksjon og mandat
Som Solfrid erkjenner har det tidligere vært vanskelig å få til god ledelse av både studie- og forskningsutvalget. Da jeg tok over som rektor hadde ikke prorektor ansvaret for noen av disse utvalgene og han ønsket det heller ikke. Når jeg har ønsket en annen modell er det nettopp fordi en valgt prorektor ikke nødvendigvis verken har spesiell interesse eller spesielle egenskaper som gjør vedkommende til en god leder av disse viktige utvalgene. Det samme kan selvfølgelig sies om rektor. Studieutvalget var inntil nylig ledet av dekanen på LOG, som også har 50 prosent som førsteamanuensis. I en slik situasjon er det ikke lett å prioritere utvalgsarbeidet, og dekanen støttet da også endringen.
Det er også en kjensgjerning at kravene til oss på både forskning og utdanning har økt kraftig. En kuriositet: Vi hadde nylig besøk av SIU, Senter for internasjonalisering i utdanning, og fikk vite at bare det kontoret hadde økt fra 1 til nesten 100 ansatte siden 1991. Det sier seg selv at kravene til oss øker når organer som SIU, NOKUT og Forskningsrådet får enda flere oppgaver og stillinger. Da må vi svare med større oppmerksomhet og bedre ledelse av disse utvalgene. Sett i det lyset er det vi har gjort lite.
Solfrid er også inne på mandatet til viserektorene. Hun er ikke fornøyd med at dette er det samme som for sektorutvalgene de leder. I tillegg til at de har møte- og talerett i andre utvalg, VFF i doktorgradsutvalgene og tilsettingsutvalget og VFU i læringsmiljøutvalget og tilsettingsutvalget. Jeg ser det som problematisk å ha et annet mandat for VFF enn for forskningsutvalget, og et annet mandat for VFU enn for studieutvalget. Hva skulle det være? At disse mandatene kan tas opp til vurdering er en annen sak.
Toppstyring?
Solfrid mener også at utpeking av to viserektorer, med delegering av faglig myndighet, og med rektor som styreleder, fører til maktsentrering. Jeg har litt vanskelig for å se at det å fordele makt på fire i stedet for to innebærer sentralisering. Kanskje er det like mye desentralisering? Som rektor deltar jeg meget sjelden i forsknings- og studieutvalgene. Jeg har selvfølgelig tillit til at viserektorene oppfyller funksjonene. Jeg møter altså viserektorene kun i ledermøtene der de rapporterer om det som skjer på deres felt. Det er også et viktig element for meg at funksjonene er 50 prosent. Viserektorene fortsetter dermed med undervisning og forsking. De er fysisk plassert i sine fagmiljøer slik at de har tett kontakt med primærvirksomheten.
Ellers har ledelsen to lederfora, som møtes vekselvis hver mandag. Et av faglig karakter, og i det andre deltar alle administrative avdelingssjefer. Rektor, prorektor, direktør, dekanene, studiesjefen og EUV-leder er med i begge. Viserektor kan møte i begge, men det normale har vært at viserektor for forskning (VFF) kun deltar på det faglige møtet. Viserektor for utdanning (VFU) vil kanskje ha et større behov for å møte de administrative lederne siden disse jobber mye med studierelaterte spørsmål.
Det har hittil ikke vært holdt noe møte kun for rektoratet, og jeg har heller ikke sett behov for noe slikt. Slik denne strukturen er i dag er prorektor med i alle de samme møtene som rektor. Dette inkluderer også styremøtet. Dekanene er med i begge ledermøtene, mens iallfall VFF er med bare i ett av dem. Derimot møter dekanene viserektorene i henholdsvis forskningsutvalget og studieutvalget. Rektor og viserektorer møtes altså ikke spesielt ofte.
Prorektorrollen
Som sagt «overtok» jeg i 2013 en prorektor som ikke ledet noe fast utvalg, i 50 prosents funksjon. Tidligere prorektor ledet noen ad hoc-utvalg, og satt i styrene for Møreforsking og Høgskolesenteret i Kristiansund. Utover dette besto funksjonen i å delta i de samme møtene som er omtalt ovenfor, altså de samme som dagens prorektor deltar i. Allerede den gang var stillingsandelen et tema, og daværende prorektor mente så vidt jeg husker at funksjonen godt kunne reduseres. Det er det som nå er blitt foreslått og vedtatt.
Hva gjenstår da som prorektors funksjon? Prorektor deltar i alle ledermøter og dermed også i de strategiske diskusjonene på institusjonsnivå. Prorektor er også stedfortreder for rektor, herunder i styret, og deltar av og til på møter eller konferanser der rektor ikke kan møte. Rektors reiseaktivitet påvirker naturligvis omfanget av prorektors stedfortrederrolle. Med vår styringsordning er stedfortrederrollen i styret en funksjon viserektorene ikke kan ta, siden de ikke er valgt.
Liten administrasjon
Det er rett at modellen med viserektorer har økt ledelsesfunksjonene tilsvarende 0,75 prosent stilling. Jeg mener likevel vi har en meget nøktern administrasjon, og ledere som på tross av små ressurser ivaretar både faglige og administrative hensyn på en god måte. Det er funksjoner som krever stor arbeidskapasitet og et stort hjerte for høgskolen. Det vil likevel alltid være rom for forbedringer, og, håper jeg, rom for debatt om strukturene våre.