Denne dagen var det uvanlig mye folk på toppen av Haugen. Det summet og sydet på mange språk, og de fleste var overordentlig imponert over utsikten.

Årsaken til denne uvanlige aktiviteten var knyttet til den senere tids dopingavsløringer, som toppet seg med nettavisens intervju med den danske doperen Rasmussen og hans dårlig skjulte antydninger om Johaugs troverdighet, se Michael «Kyllingen» Rasmussen: – Jeg mobbet ikke Johaug i Nettavisen, og ikke minst Wadas astmaanlyser i Dagbladet – Astmastatistikk forbauser.

I lys av alt som har skjedd innen dette – akk så viktige – problemområdet for oss idrettsinteresserte, så vi oss faktisk nødt til å arrangere et kjapt dopingseminar. Dette var bakgrunnen for situasjonsbeskrivelsen over: en rekke internasjonalt kjente eksperter var samlet for å diskutere den siste tids utvikling – selvsagt med siktemål om nye løsninger.

Jeg ser meg rundt i lokalet og drar kjensel på et par tidligere rektorer ved den eneste internasjonalt anerkjente norske institusjonen, en vitenskapelig høgskole i sør-øst, samt en rekke kjente italienske, ungarske, og amerikanske forskere. Jeg tar meg i å tenke at bare det å ha fått denne gjengen til Molde er en prestasjon i seg selv. Det faktum at de også – åpenbart dyptfølt – skryter av utsikten, gjør meg også litt barnslig glad.

Innholdet i konferansen var derimot ikke mye å skryte av. Slike seanser går slik de pleier, der de samme personene snakker om det samme; sine eldgamle kjepphester, eller som de selv gjerne utrykker det – sin forskning. Klok av skade hadde jeg derfor gardert meg. Jeg har et triplet av utenlandske studenter – en svensk og en finsk jente, samt en finne av hankjønn – som all tre er engasjert i et mastergradsprosjekt med den noe vidløftige arbeidstittelen: «New an innovative ways of identifying and fighting abuse of performance enhancing drugs.» Jeg må nok innrømme at jeg som vanlig ikke hadde fulgt studentene godt nok opp, og sånn sett var svært i tvil om hva de kom til å presentere, men jeg følte meg i alle fall rimelig trygg på at presentasjonen i det minste vill skape litt uro i lokalet.

Det var den svenske jenta om føre ordet i presentasjonen. Jeg husker jeg tenkte i mitt stille sinn at det var slett ikke dumt. Jeg hadde muligens ikke fulgt opp studentene særlig bra, men jeg hadde i alle fall fått med meg at språkkunnskapene til de to finnene var av det ymse slaget.

Den svenske jenta startet med å vise følgende tabell:

Fra: Female: 100 biggest gap between first and second rank (30K)

Hun supplerte med å fortelle at de tre hadde tenkt vel og lenge, og studert all tilgjengelig litteratur om doping, og funnet ut at det var forbausende lite i doping-litteraturen som har forsøkt å koble forekomst av doping og faktiske sportslige prestasjoner. Hun argumenterte videre (overbevisende nok):

«Hensikten med doping er å forbedre sportslige prestasjoner for å vinne, og burde en ikke da bite seg merke i de utøverne som historisk har prestert eksepsjonelt godt. Burde ikke det gi skjellig grunn til mistanke?»

Den svenske jenta begynte å bli varm i trøya nå:

«På denne lista, som altså inneholder de kvinnelige langrenns-utøverne som i verdenscup-løp har vunnet med størst margin til nummer to, finner vi kun sju navn – tre norske, to russiske og to italienske. Per i dag er tre navn avslørt i doping; Johaug, Lazutina og Tchepalova.

Jeg hørte litt misnøye blant publikum når Johaugs navn ble nevnt i en sådan forbindelse, men bestemte meg for å overse dette.

Hun fortsatte ufortrødent:

«Manuela Di Centa har i ettertid vært under sterk dopingmistanke, og mange har også stilt spørsmål ved Stefania Belmondos prestasjoner.»

Nå begynte det virkelig å bli temperatur. Hun snakket nå både på inn- og utpust:

«Marit Bjørgens navn har høyest forekomst. Hun okkuperer ikke mindre enn seks av 15 plasser på lista – 40 prosent! Etter nylig å ha observert Bjørgen i NM, der hun vant med nesten fem minutter til nummer to, må vi med grunnlag i det foreliggende materialet konkludere med at det er rimelig grunn til dopingmistanke. Da står vi igjen med ett navn, Bente Skari, som vi verken kjenner eller har hørt om. Men, vi trenger vel ikke flere indisier?»

Fra: Male: 100 biggest gap between frist and second rank (50K)

Hun dro nå fram sitt endelig trumfkort (se tabellen over):

«Ser vi på en tilsvarende liste – femmila for menn – kjenner vi vel alle igjen navnet på ’vinneren’.»

Finnen i gruppa hadde tydeligvis fått ansvaret for å avslutte, og han fikk (tydelig nervøs) stotret fram på et lettere gebrekkelig engelsk:

«Takk for oppmerksomheten (Thank you for your attention).»

Han stotret også litt videre på sitt uklare engelsk, noe som kunne minne om «Doping is the devil’s work».

Jeg hadde vel forsøkt å lære dem at en forelesning uten en skikkelig konklusjon kan en bare droppe, men stemningen i salen antydet at dette kanskje var unntaket som bekreftet regelen. Hendene spratt til værs både her og der, og i motsetning til den noe sedate reaksjonen et faglig foredrag av normaltypen gjerne får, var engasjement her mer enn tydelig. Jeg skal ikke trette leseren med alle de (forventede) reaksjonene som kom. Det dreide seg om indisier og indikasjoner, bevis og manglende sådan, og selvsagt alle mulig avarter i mer eller mindre fiendtlige utgaver.

Et motinnlegg, som kanskje egentlig var det motsatte bør kanskje nevnes. Professor Kai A. Olsen hadde forvillet seg inn på konferansen denne dagen, muligens litt tilfeldig. Men Kai er en bestemt person med meninger om det meste og gjerne en viss hang til personlige eksempler. Så også denne gangen. Jeg gjengir Kais innlegg etter hukommelsen:

Han sa:

«I dag var jeg hos legen for en rutineundersøkelse av lungene mine. Det første legen spurte om var om jeg har astma. Jeg svarte bestemt og kort: Nei. Undersøkelsene gikk sin gang, og da vi skulle avslutte sa legen at vi tross alt måtte komme fram til en diagnose på regningsskjemaet. Legen sa: ‘Jeg tenker vi krysser av for astma.’ Egentlig er det ikke noe galt i det,» avsluttet Kai, «astma er en samlediagnose og kan brukes på svært mye.»

Kai sa ikke mer, og faktisk så stoppet dette innlegget hele den opprømte diskusjonen. En kan jo lure på hvorfor.

Enkelte lesere er kanskje forvirret over dette innlegget. Hva er poenget? Hvor i himmelens navn vil Haugen med denne? Svaret er som alltid: Tenk sjøl!

Og hei for all del på MFK i den viktige kampen mot RBK på lørdag.

Heia Molde!