Det brukes i 2014 ca. 29 milliarder statlige kroner på universiteter og høgskoler i Norge. Med bakgrunn i dette beløpet er det rimelig at de som forvalter disse pengene, våre folkevalgte, spør seg om de brukes på best mulig måte.
Kan Norge få mer kvalitet for disse kronene? Kan din utdanning bli bedre? Din undervisning? Din forskning? Kan næringslivets konkurranseevne og det offentliges tjenester bli bedre?
De fleste er sikkert enige om at dette er spørsmål vi må stille. Nærmest kontinuerlig. Ikke minst når nye partier og mennesker inntar Kunnskapsdepartementet, så er det forventet at slike spørsmål stilles. Det gjør også den nye statsråden, Røe Isaksen, i form av SAKS (som jeg skal komme tilbake til hva er).
Ideologisk dreier den såkalte rød-blå aksen i politikken seg om det er staten eller markedet som gir den mest effektive styringen av samfunnet. Røde partier vil at staten skal ha en sentral rolle når samfunnsutfordringene skal løses. Her tror man at statlig fordeling og kontroll både gir god ressursutnyttelse og like muligheter for alle.
Blå partier vil gi staten en tilbaketrukket rolle. Disse tror på konkurransens velsignelse. Der det konkurreres får man også innovasjon, altså smartere og mer kostnadseffektive løsninger. Og selv om konkurranse skaper ulikheter, tror man også at den skaper en større kake som alle vil ha glede av.
Politikk for høyere utdanning og forskning kan også analyseres i dette perspektivet. F.eks. kan kanskje «Høgskolen i Molde» ses på som resultat av en rød politikk. Og «Vitenskapelig høgskole i logistikk» som et resultat av blå politikk?
I årene 1969 til 1986 opprettet staten 15 distriktshøgskoler. Dette var nye institusjoner som skulle gi korte og yrkesrettede utdanninger som et alternativ til de lange studiene ved universitetene. Møre og Romsdal Distriktshøgskole i Molde var en av de tre første som ble opprettet med prøvedrift i 1969. Altså for 45 år siden.
På slutten av 1980-tallet var det om lag 200 høgskoler i Norge. En av disse var Sykepleierhøgskolen i Molde, som ble etablert i 1958. Da denne ble slått sammen med distriktshøgskolen i Molde i 1994 var det som resultat av Høgskolereformen, regissert av Arbeiderpartistatsråden Gudmund Hernes. Han gjennomførte politikken Hernes-utvalget (1988) hadde utformet noen år tidligere. Gjennom denne reformen ble 98 regionale høgskoler slått sammen til 26. De ble kategorisert som statlige høgskoler. Høgskolen i Molde var en av disse.
Gjennom Høgskolereformen ville staten skape bedre oversikt og styre sektoren bedre. Samtidig så Hernes det som nødvendig at staten bidro til å skape en integrert struktur med samarbeid og arbeidsdeling mellom institusjonene. I dette «Norgesnettet» skulle universitetene og høgskolene spesialisere seg, ikke konkurrere. Staten skulle styre sektoren.
Senere regjeringer ønsket mindre statlig styring og mer konkurranse. Gradvis fra 1997, med en borgerlig – og blåere – regjering, og Kvalitetsreformen fra 2003, fikk institusjonene større selvstyre. Hvilke studietilbud vi som høgskoler skulle få tilby skulle ikke lenger avgjøres av departementet. Inntil tre års studier kunne opprettes fritt, uten å gå veien om departementet. Dermed ble det en åpnere konkurranse om studentene.
Etablering av studier på master- og doktorgradsnivå skulle heller ikke lenger avgjøres av departementet (i gavnet), men av et uavhengig faglig råd, Norgesnettrådet. Her skulle høgskolene få vurdert kvaliteten på søknadene. Var vi gode nok, kunne vi også få master- og doktorgradsutdanninger.
Gjennom denne faglige konkurransearenaen har Høgskolen i Molde oppnådd både mastergrader og doktorgradene i logistikk (i 2003) og i helse og sosialfag (i 2014 sammen med Høgskolen i Volda). Da Norgesnettrådet ble etterfulgt av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) i 2003 ble det også åpnet for at statlige høgskoler kunne bli universitet eller vitenskapelige høgskoler. Høgskolene i Agder, Nordland og Stavanger har som kjent blitt universitet, mens Høgskolen i Molde i 2010 kvalifiserte seg til status som vitenskapelig høgskole.
Innføring av et resultatbasert system var en del av omleggingen. Produksjon skulle betale seg. Mens vi før ble finansiert for å ta imot et visst antall studenter, har deler av tildelingen over statsbudsjettet, ca. 30 prosent, blitt knyttet til hvor mange poeng studentene tar, hvor mange bøker og artikler de ansatte publiserer, hvor mange doktorgradsstudenter man får utdannet osv.
Etter hvert har imidlertid politikerne og deres rådgivere fått kalde føtter av hvordan konkurransemekanismene virker. Høgskolene blir kritisert for å være vel kreative med å finne opp «nye» studier bare for å tiltrekke seg studenter, og mange misliker høgskolenes ambisjoner om å tilby doktorgrader og få universitetsstatus.
Både den forrige og den nåværende regjeringen viser til diagnosen til Stjernø-utvalget (2008) om at ressursene spres for tynt ut på for mange høgskoler. Likevel fikk ikke forslaget til SV-politikeren Stjernø om å gå tilbake til sterkere politisk styring à la Hernes, bl.a. gjennom en storstilt sammenslåing av høgskoler og universiteter, politisk oppslutning. Heller ikke i Arbeiderpartiet.
De siste årene har politikken på området vært preget av «ja takk, begge deler». Politikerne vil gjerne styre ressursene mer, men de vil samtidig ikke kvitte seg med den resultatbaserte finansieringen, konkurransemekanismene. Den forrige regjeringen etablerte SAK (Samarbeid, Arbeidsdeling, Konsentrasjon) med gulrøtter som skulle stimulere til frivillig samarbeid (og sammenslåing) og mindre konkurranse mellom institusjonene. Den nåværende blå-blå regjeringen deler åpenbart tidligere regjerings ønske om SAK, men truer med SAKS. Den siste S’en står for Sammenslåing. Institusjoner som ikke bidrar til SAK, slik departementet vurderer det, kan altså få pisken svingt over seg.
Vi har altså fått en blå regjering som kan komme til å gå lenger i politisk styring enn den rødgrønne forgjengeren. For å kompensere for et slikt inntrykk kan imidlertid Røe Isaksen komme til å innføre flere tellekanter og mer konkurranse samtidig. Historien om blå og rød, marked og politisk styring, er i praksis ikke så enkel som jeg innledet med.
Denne regjeringen har gått høyt på banen med at den vil heve kvaliteten i høyere utdanning og forskning. SAKS må følgelig forstås som en måte å skape høyere kvalitet på. Med tilføyelse av enda en S og løfte om en strukturmelding neste vår har iallfall regjeringen greid å holde strukturdiskusjonene i gang.
Det store spørsmålet er likevel om SAKS i seg selv skaper den kvaliteten myndighetene ønsker seg? Og som vi som institusjon også ønsker. Skapes det bedre fagmiljøer av å slå sammen to gamle? Hvilke prosesser settes i gang innad i institusjonene? Og utenfor? Kan ulike fagmiljøer limes sammen bare ved strukturendringer? Fører det til mer robuste fagmiljø? Til bedre undervisning? Til mer og bedre forskning? På kort og lang sikt?
Dette er spørsmål som har en tendens til å havne i bakgrunnen i den offentlige debatten. Det er rart. Ja, nesten mystisk. Men som ledere har vi plikt til å navigere slik at virkemidlene vi bruker tar oss dit vi vil. I disse dager er det antydet i enkelte medier at høgskolene i Midt-Norge kan bli en del av NTNU. Eller at vi skal fusjoneres med Høgskolen i Ålesund (HiÅ-rektorMarianne Synnes i Sunnmørsposten). Andre tar til orde for at vi må bevare regionen gjennom å skape en høgskole i fylket (Fylkesvaraordfører Gunn Berit Gjerde i Sunnmørsposten). Det viktige spørsmålet er hvordan slike strukturelle grep eventuelt skaper undervisning og forskning som er bedre enn dagens.
For et par uker siden fikk vi sammen med Høgskulen i Volda akkreditert en doktorgradsutdanning i helse- og sosialfag. Etterprøvingen fra NOKUT og deres fagkomite av professorer konkluderte med at disse to høgskolene har et (!) fagmiljø som på forsvarlig vis kan drive en etterspurt doktorgradsutdanning i årene som kommer. Når vi greide å stille et samlet fagmiljø bak dette så var det fordi det kom nedenfra, fra engasjerte fagpersoner i de to høgskolene som hadde funnet sammen og som kunne mobilisere innad. NOKUT kalte det et eksempel til etterfølgelse.
Et interessant spørsmål er om vi kunne oppnådd en slik god- og anerkjennelse nå om «noen» på forhånd hadde slått sammen de tre høgskolene i fylket? Rett nok kunne vi da ha laget en felles helse- og sosialavdeling. Vi hadde kunnet vise til et tallmessig større fagmiljø. Men sannsynligheten er vel stor for at tre fagmiljø ville måtte bruke mye energi og tid på å bli en avdeling? Og ville vi ha greid det? Eller ville det skapt sår som hadde hindret den konstruktive prosessen som førte fram til den vellykkede søknaden til NOKUT? Kanskje hadde vi greid det likevel, men kostnadene for samfunnet hadde sannsynligvis blitt større.
Eksemplet ovenfor viser et viktig trekk ved akademiske institusjoner: Vi er perforerte. De formelle organisasjonsgrensene hindrer ikke at fagfolk skaper utdanningstilbud og forskning på tvers. Slikt samarbeid på tvers av institusjoner og landegrenser er svært vanlig, og mye av undervisningen også hos oss gis av personer som er tilsatt ved andre universiteter og høgskoler, i inn- og utland.
Det er her den egentlige kraften i akademisk kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling ligger. Eventuelle strukturelle endringer må styrke denne kraften, ikke hemme den.
I høst skal vi sammen med Høgskolen i Ålesund gjøre et forsøk på å dels rydde i utdanningstilbudene (arbeidsdeling og konsentrasjon), dels stimulere hverandre til å profilere tilbudene slik at disse to høgskolene kan gi bedre og mer attraktive utdanninger (samarbeid). Ledelsen ved de to høgskolene mener vi med dette svarer på helt betimelige spørsmål fra myndighetene. Vår største oppgave er likevel å få «fotfolket» til å se mulighetene, mobilisere og kjenne gleden ved å skape noe nytt og bedre. Det er først da vi kan være innovative og bedre kvaliteten.
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.