– Det er ingen klisjé – livet er en livslang læreprosess. Det er aldri for sent å studere eller søke ny kunnskap. Det bør vi egentlig gjøre hver eneste dag, sa tidligere HiMolde-student og IT-gründer Bente Sollid Storehaug i sin tale til HiMolde-studentene i Bjørnsonhuset.

Gjestetaler Bente Sollid Storehaugs tale:

«Kjære ordfører, studenter, ansatte og øvrige gjester!

Først av alt; takk til Gerd Marit og takk til Høgskolen for denne
hyggelige invitasjonen om å komme hjem til Molde og til åpningen av dette nye studieåret.

“Man trenger ingen oppskrift på livet”. Det fikk jeg vite av min 11 år
gamle sønn da vi skulle lage amerikanske pannekaker i forrige uke. Jeg var i ferd med å google oppskriften da han kontret tilbake at de beste kokkene ikke følger oppskrifter slavisk. De prøver seg frem og finner ut hva som er best.

Kan ikke vi også gjøre det, mamma?

Så tenkte jeg. Han har selvfølgelig helt rett.

Jeg har heller aldri fulgt en bestemt oppskrift i livet, men som mamma var det plutselig trygt å kunne gi fra seg noe håndfast da Ferdinand skulle lage pannekaker for første gang. Han ga meg en liten påminnelse om at det ikke er best å være låst til en bestemt retning eller en bestemt måte å gjøre tingene på.

Og -dét er det aller viktigste jeg skal fortelle dere i dag. Spesielt til dere som tar fatt på høyere utdanning for første gang.

Jeg har studert flere steder, men dette er den høgskolen som har betydd aller mest for meg og min utvikling. Studiene gikk ikke helt som planlagt – men det har jeg akseptert – det blir slik når man ikke følger en bestemt oppskrift.

Jeg fikk etterhvert mange forhold til denne skolen. Først var jeg student i ulike faser, deretter startet jeg et selskap som var avhengig av de gode informatikk-studentene her ved skolen. Senere satt jeg også et par år i Høgskolestyret. Mitt klare inntrykk er at dere har valgt en god skole for deres høyere utdanning. Gratulerer med valget!

For ett av de viktigste valgene vi tar i livet er å ta utdanning. Dette valget har dere nå tatt. Flere av dere har kommet langt i studiene og har kanskje begynt å orientere dere mot et fremtidig arbeidsmarked.

Allerede i barndommen lærer vi kunsten å ta til oss lærdom. Det er en av de viktigste egenskapene vi har, og evnen til å anvende denne lærdommen har stor innflytelse på hvilket liv vi får.

Jeg husker fortsatt min første studiedag ved Høgskolen i Molde. Den gang var “Distriktshøyskolen” spredt rundt omkring på mange forskjellige lokaler i byen.

Det var nytt, annerledes og spennende. Overgangen fra videregående skole til studier ved en høyskole er stor for mange. Det blir som å starte en ny epoke. For meg var det begynnelsen på et voksent liv hvor livslang læring siden har stått i fokus.

Behovet for faglig påfyll blir ikke mindre med årene. I dag er kunnskap en viktig kilde til inspirasjon, egenutvikling og kreativitet.

Derfor gikk jeg tilbake til BI i fjor og avla eksamen i studiet “Coaching, mentoring og positiv psykologi”. Ikke for moro skyld, men fordi jeg trengte dette påfyllet i forhold til min mentoroppgave i Innovasjon Norge.

Det er et stort privilegium å få lov til å studere. Vi bor i et av verdens
rikeste land og vi tar det nesten som en selvfølge. Slik er det dessverre ikke for alle. Dere har muligheten og investerer i egen utvikling og et rikere liv. En rikdom som ingen kan ta fra dere senere i livet.

Jeg skal fortelle noen historier som røper hvor tilfeldig livet kan være. Mitt liv har vekslet mellom flere valg, tenkepauser og vendepunkter.

Men, mest av alt har det handlet om å gripe de mulighetene som byr seg – der og da.

Mitt første viktige valg tok som 18-åring.

Jeg og kom inn på statsvitenskap ved denne Høgskolen. Dengang var jeg fast bestemt på å bli journalist og hadde fått frilans-jobb i Romsdals Budstikke ved siden av. Jeg hadde både studier og drømmejobben i boks.

Jeg trodde bestemt at min fremtid var staket ut.

Slik skulle det ikke bli.

Det ga en god følelse å kjenne at studievalget var riktig, men samtidig var jobben også veldig spennende. Jeg ble dratt i begge retninger og løp nærmest i skyttel mellom studier og kveldsvakter i avisen.

Da første semester var fullført ble studiene satt på en kraftig prøve. Jeg ble kalt inn på kontoret til redaktør Leif Magne Flemmen som kom med følgende tilbud;

“Vi har kjøpt lokalavisen i din hjemkommune, og jeg vil at du går på jobben som redaktør”.

Jeg var totalt uforberedt.

Jeg var nettopp fyllt 19 år og hadde flere år med studier foran meg.
“Du skal få to dager til å tenke deg om”, sa redaktøren.

Så la han til:

“Og du får ikke lov til å si nei”.

Det gikk som det måtte gå. To dager senere var studiene ved Høgskolen byttet ut med redaktørstolen i en lokalavis med ca 3000 abonnenter. Jeg skal love deg at den to dager lange tenkepausen var heftig.

Burde jeg ikke fullføre studiene?

Jeg visste veldig godt at en redaktørjobb ikke lot seg kombinere med studier. Denne jobben ville kreve mer enn vanlig innsats.
Jeg kjente også på en redsel. Var jeg flink nok? Var det godt nok bare å ha en god penn? Kunne jeg lede andre mennesker?
Hadde jeg det nødvendige nettverket? Ville jeg klare å fylle avisen med godtstoff?

Jeg fant raskt ut at disse spørsmålene hadde jeg ikke svaret på.

Jeg kunne gruble til det uendelige.

Det kokte ned til et stort valg; hadde jeg guts til å satse?

Tok jeg jobben ville jeg bli tidenes yngste medlem av Norsk Redaktørforening.

På 80-tallet besto Redaktørforeningen av eldre men. Kvinnelige forbilder var det lite av.

Jeg skjønte at det ikke kom til å bli en vanlig jobb. Snarere en livsstil.
Joda, jeg ble enig med meg selv; jeg kom til å angre resten av livet om jeg ikke sa ja. Derfor ble redaktør-jobben en god nok grunn til å sette studiene på vent. Selv om jeg bare var 19 år og egentlig burde ha studert.

Jeg begynte å skjønne at livet var fullt av tilfeldigheter, litt flaks og slett ikke så fastlagt som man tror.

Som min 11-årige sønn minnet meg om:

“Vi trenger ingen bruksanvisning for å leve et liv.”

Han har så rett. Noen ganger må man ta usikre valg.

Jeg gikk inn i redaktørjobben med svært liten arbeidserfaring. Jeg fikk den bratteste lærekurven jeg noen gang har hatt. Alt skulle læres. Avisen skulle legges fullstendig om. Jeg hadde verken rutiner eller livserfaring inne. Det eneste jeg kunne kompensere med var ekstra arbeidstimer og vilje til å lære.

Det ble lange dager på jobb. Jeg lærte at erfarne mennesker gjerne deler av sin kunnskap. Særlig om du viser en ydmyk holdning, er spørrende og viser evne til å ta i bruk den kunnskapen de deler. De dyktigste menneskene jeg kjenner er vitebegjærlige. De lærer noe nytt hele tiden. De stiller spørsmål. De deler sin kunnskap og vil gjerne ha andres råd og veiledning.

Som 19 åring er du ikke skodd for en redaktør-jobb. Jeg hadde eiere som var fullstendig klar over det. De så muligens at jeg var en ung spire som var skrivefør, lærenem og samvittighetsfull. Det var nok det viktigste jeg tok med meg inn i den jobben. Jeg er fortsatt stolt av hva vi fikk til i den lille avisen.

Vi møter gjerne to typer mennesker:

Den ene er verdensmesteren som kan alt og som ikke er mottagelig for noen tilbakemeldinger. Disse menneskene gjør sjelden suksess sammen med de  andre. De begrenser sin egen læring ved å ikke ta til seg korrektiver eller andres synspunkter.

Den andre typen mennesker er de som har en god idé, men som gjerne vil bli enda bedre. De stiller spørsmål, ber om råd og viser takknemlighet for gode innspill og tilbakemeldinger. De kommer langt.

Jeg har hatt gleden av å møte en av Norges rikeste menn. En stor gründer som nå er investor. Til tross for sin suksess er han fortsatt undrende og stiller mange spørsmål i en samtale. Han henter ut kunnskap, lærer raskt og anvender det i sine virksomheter. Av denne mannen har jeg lært at selv de smarteste er opptatt av å lære. Han gir ikke inntrykk av å vite noe han ikke vet. Han er et levende eksempel på at livet består av livslang læring.

I sommer fikk jeg også treffe igjen redaktøren som ga meg jobben for 27 år siden. Jeg tror ikke han noen gang har skjønt hvor stor betydning denne jobben fikk for min senere karriere og utvikling.

Det er selvfølgelig en fare ved å bli fanget opp i spennende jobber i
næringslivet for tidlig i livet. Redaktør-jobben kunne ha avsluttet mine studier for godt. Mange gode journalister er nettopp halvstuderte.

Jeg kom meg tilbake til skolebenken, men først skulle jeg gjennom
nok et nytt valg, en ny tenkepause og et nytt stort vendepunkt.

Jeg var 21 år og søkte siviløkonomstudiet ved Handelshøyskolen i Bergen, kom inn og sa opp jobben i Molde og flyttet til Bergen.

Nå var det alvor. Jeg skulle få en formell og trygg utdannelse.

Etter en uke i Bergen ombestemte jeg meg. Jeg hadde begynt å tenke, og fant til min store overraskelse ut at dette ville jeg ikke.

Jeg skal love deg at den tenkepausen var ubehagelig. Jeg hadde det ikke spesielt godt, men – det skal jeg ha – jeg var tøff nok til å ta konsekvensen av min feilvurdering og dro hjem til Molde.

Jeg sto uten jobb, men meldte meg opp for å fullføre studiene i mellomfag i statsvitenskap mens jeg jobbet full tid som tekstforfatter.

Og dette er litt typisk meg; jeg har aldri studert uten full jobb ved siden av.

Hvis dere kan unngå det – så er det helt sikkert en fordel for studiene. For meg ble det likevel et godt valg.

Etter statsvitenskap var jeg klar for den virkelig store avgjørelsen i mitt liv.

Valget var nøye gjennomtenkt, og skulle bli det største vendepunktet i mitt liv noen gang. Jeg hadde lenge skjønt at jeg hadde en entreprenør innabords, og nå ville denne gründeren veldig gjerne dra igang et eget selskap.

Dessuten hadde jeg oppdaget Internett. Året var 1993.

Mitt møte med Internett kan beskrives som kjærlighet ved første blikk. Nettet var langtfra slik vi kjenner det i dag. Det var en stor tekstdatabase uten grafikk og bilder. Likevel traff det meg med en voldsom kraft.

Jeg skjønte at en liten revolusjon var på gang. Internett ville forandre det meste. Valget var enkelt; jeg ville jobbe med Internett.

Igjen ble Høgskolen avgjørende for den suksessen som skulle komme. Jeg rekrutterte flere nyutdannede informatikkstudenter og sammen med disse dyktige guttene – det var faktisk bare gutter – dro vi i gang det som skulle bli Norges ledende Internett-konsulentselskap.

For å gjøre en lang historie kort; Digital Hverdag ble etter mange fusjoner og flere oppkjøp et børsnotert selskap. I dag heter selskapet Bouvet ASA, er notert på Oslo Børs, omsetter for mer enn 1 milliard kroner og tjente i fjor 105 millioner kroner før skatt.

Hvordan kunne vi lykkes med Digital Hverdag fra Molde?

Selvfølgelig så vi en mulighet før mange andre. Vi var det man kaller en “first mover”, men det var også helt avgjørende at vi kunne hente informatikkkompetanse fra Høgskolen og at denne studiekompetansen kunne anvendes og utvikles videre kommersielt. Det er alltid gull for næringslivet.

De guttene som var med på å bygge opp Digital Hverdag på midten av 90tallet sitter alle i ledende posisjoner i dag. Den ene er direktør for VG TV, en annen er teknisk direktør for TV2 Multimedia en er fagansvarlig for Postens utviklingsteam.

Siden har Høgskolen utdanner mange kompetente studenter som hjelper næringslivet å lykkes. Snart er det deres tur.

I en alder av 30 år var jeg administerende direktør og hadde ansvaret for 130  dyktige konsulenter. Jeg ledet Cell Networks virksomhet i Norge da markedsverdien nådde 9 milliarder svenske kroner på børsen i Stockholm.

Som 18-åring var drømmen å bli journalist i Romsdals Budstikke.

Jeg ble ikke det.

Livet tok vendinger jeg ikke hadde forutsett.

Derfor vil jeg si til dere studenter i dag:

Livet kommer til å by på mange valg, mange tenkepauser og mange
vendepunkter – så fremt dere ikke er redde for å gripe muligheter.

Jeg er en halvstudert røver. Det har tatt meg noen år å erkjenne det.

I disse dager vurderer jeg en ny lederstilling. Han som vil ansette meg spør ikke etter vitnemål eller formell utdannelse. Jeg ønskes inn i stillingen på bakgrunn av tidligere resultater, personlige egenskaper, samarbeidsevner og den posisjonen jeg har tatt innenfor IT-bransjen de siste 20 årene.

Jeg har lært mye gjennom å ta utfordringer på strak arm. Jeg har oppsøkt erfarne næringslivsledere og bedt om råd. Slik fikk jeg også dyktige mentorer på min veg. Kompetanseoverføring er like viktig i næringslivet som i en studiesituasjon.

Jeg opptatt av at Norge trenger flere dyktige gründere. Absolutt alle studieretninger her ved Høgskolen kan ledes mot entreprenørskap. Uansett om dere har valgt idrett, IT, juss, logistikk, økonomi, sykepleie eller vernepleie. Studiekompetanse kan brukes til så mangt – også det å starte en egen virksomhet.

Jeg er mentor for flere gründere i regi av Innovasjon Norge. Der møter jeg dyktige og talentfulle unge mennesker. De er alle opptatt av å bli bedre, utvikle seg, fordi de har skjønt at kunnskap er den viktigste formelen for å lykkes.

Dessverre viser det seg at andelen studenter som vil starte egen bedrift blir lavere jo høyere utdannelse studentene tar. Dette kom frem i en undersøkelse som arbeidsorganisasjonen Econa foretok tidligere i år.

Samme undersøkelse viser også at få studenter klarte å beholde gründerdrømmen gjennom studiet.

Jeg synes det er urovekkende at andelen som ønsker å starte egen bedrift blir lavere med økt utdanningslengde. Det burde etter min mening være omvendt.

Skal jeg gi en oppfordring til de ansatte ved Høgskolen i Molde så er det nettopp å legge til rette for entreprenørskap.

Det er viktig å fremme etablererlyst.

Høgskolen i Molde har et bredt studietilbud. Entreprenørskap kan ha utspring fra mange studieprogrammer, selv om det er flest IT-studenter som realiserer drømmen om å starte egen virksomhet.

Gjennom mitt arbeid for Innovasjon Norge møter jeg en positiv
gründerkultur.

Norge trenger gründere som har ambisjoner om å utvikle vekstselskaper og selskaper som kan utvikle seg i et internasjonalt marked og i den globale internett-økonomien.

Det ligger fantastiske muligheter for de som kommer opp med gode idéer.

Samtidig er det tøft å være gründer i et land med lite tilgjengelig risikokapital. Lykkes du, kan oppsiden være større enn alt annet.

Og så en liten betroelse til slutt:

Som dere hørte; jeg ble aldri siviløkonom.

I stedet ble det en eventyrlig reise som gründer. En opptur som skaffet meg et solid fundament i livet.

Likevel går jeg rundt og bærer på et aldri så lite kompleks fordi jeg aldri ble  siviløkonom. Jeg har blitt coachet på problemstillingen. Hun stilt meg spørsmålet:

Angret jeg på mine valg?

Nei, jeg gjør ikke det.

Jeg kunne med fordel ha studert mer enn det jeg har gjort. Men, slik ble det ikke – jeg valgte å prioritere annerledes.

Fjorårets studier på BI ga mersmak. Kanskje tar jeg en ny økt neste år?

Det er ingen klisjé – livet er en livslang læreprosess. Det er aldri for sent å studere eller søke ny kunnskap.

Det bør vi egentlig gjøre hver eneste dag.

Takk for oppmerksomheten alle sammen!»