Fra informerte kilder har fra toppen av Haugen-redaksjonen fått nyss om det mest berømte slagordet i Finansdepartementet: «Vi har mange vinduer i FD, og det spiller ingen rolle hvilket vindu vi hiver pengene ut av». I dagens spalte imøtegår vi denne påstanden og slår et slag for en offentlig opprusting av norsk fotball.

Som de flest nok har observert, står det ikke så bra til med norsk fotball i sin alminnelighet. For å sitere en nær kollega i en nær avis: «Klubbene feiler i Europa. Norske spillere feiler i Europa. Norske trenere feiler i Europa. Tilskuertallene har bare gått nedover siden 2007. TV-avtalen har vært en katastrofe.»

Det er mulig våre kjære rektor framstiller virkeligheten vel pessimistisk her, men utsagnet reflekterer utvilsomt viktige realitetsobservasjoner. Fra toppen av Haugen er vi selvsagt mer regionalt og lokalt fokusert, og vi kunne ikke unngå å irritere oss noe over hjemmelagets Europa-exit forleden.

Det faktum at ingen norske lag deltar i europeiske gruppespill denne sesongen gjør selvsagt ikke saken bedre. Hva er problemet? spør kanskje noen. Problemet er at norske fotballag rett og slett er dårligere enn sine europeiske konkurrenter, og ettersom både trenere og øvrig infrastruktur etter alle solemerker er mer enn godt nok, er – i alle fall vår mening at – det rett og slett er spillermateriellet som er for dårlig. Det faktum at vi både har for få og (relativt sett) for dårlige norske fotballspillere, har vi allerede diskutert i denne spalten (se Langrennsdød eller Brasil) og det er derfor ikke tema her. Klubblagene har imidlertid en kjempefordel i forhold til landslaget. De kan (i prinsippet) kjøpe utenlandske spillere og (igjen i prinsippet) fra øverste hylle. Det er riktignok noen regler som begrenser en slik adgang, men i praksis burde ikke disse reglene forhindre klare muligheter for signifikant å øke kvaliteten på norske klubblag. Tar vi en kjapp titt på de utlendingene som faktisk spiller i Norge, ser vi relativt raskt at kvaliteten på disse dessverre ikke er det den burde. Skal en hevde seg sånn noenlunde i europeisk konkurranse må en nok opp noen nivå.

Det begrensede innslag av «norske» spillere i sommerens VM mer enn antyder at utenlandske spillere i Norge slettes ikke holder det nivået som kan heve norsk klubbfotball til nødvendig konkurransedyktig nivå.

Ja vel, sier kanskje enkelte lesere. Hva gjør vi så med dette? Jo, mulighetene er mange. Det private markedet har etter hvert vist seg gjerrig, kanskje med rette etter utallige redningsaksjoner opp gjennom åra. Enkelte eliteserielag (VIF og LSK) har ikke engang skaffet hovedsponsor midtveis i 2014-sesongen.  Sånn sett synes ikke utsiktene særlig lyse for å kryste noen ekstra milliarder ut av dette markedssegmentet.

Hva med offentlige penger? Debatten går som kjent friskt knyttet til et eventuelt vinter-OL i Oslo i 2022. Herligheten skal koste rundt 30 milliarder og kommer etter alle solemerker til å koste minst 50. Enkelte politiske aktører hevder at dette er for dyrt, og at vi har mye bedre anvendelse for slike summer. Fra toppen av Haugen er hjertens enige i slike påstander, men kanskje ikke like enig i hva som er beste alternativanvendelser. Vi kan ikke fri oss fra tanken på hva 30 (eller 50) milliarder kunne gjort med kvaliteten på norske klubblag. Tar vi for enkelhets skyld og fordeler 50 milliarder blant 50 norske klubber blir det en milliard på hver. På tross av prisnivået på gode fotballspillere, kunne slike penger åpenbart gitt kvalitetsheving i spillermateriellet – antagelig til et mer konkurransedyktig nivå.

Joda, vi hører innvendingene. Dette blir både urettferdig, dyrt og – om rettferdighet skal gjelde – må jo alle klubbene få. Og om alle klubbene får, blir det så lite igjen at virkningen forsvinner. Det er tross alt langt mer enn 50 fotballklubber i Norge.

Fra toppen av Haugen har som vanlig godt utsyn, og innser nok at slike argumenter tross alt er tungtveiende nok til å kullkaste en plan som antagelig er vel luftig. Noen av oss tenker imidlertid gjennom sakene, og denne gangen har disse noen tenkt hardt og lenge på jakt etter løsninger. Hva med oljefondet? Her snakker vi mer enn 50 milliarder – langt mer. Etter sigende eier Norge nå både gater i London og Paris og forretningsbygg i Brussel. Hva hadde vært så galt om denne investeringsporteføljen også kunne inneholde noen internasjonalt meritterte fotballspillere? Kunne vi ikke slått litt på stortromma og åpnet for at staten (det er vel vi) kunne kjøpt et par tusen gode fotballspillere og fordelt disse (gjerne på omgang eller etter årlig loddtrekning for å tekkes de som er opptatt av rettferdighet) slik at vi stod litt bedre rustet til den årlige CL- og EL-kvalifiseringen. Fra toppen av Haugen har vi alvorlige problemer med å se at slike investeringer skulle bryte med noen av fondets hardt prøvde etiske regler. Kjøp av fotballspillere vil i alle fall verken føre til mer CO₂-utslipp eller mer våpen til verken arabere eller israelere. En annen hyggelig bieffekt av en slik strategi ville selvsagt vært at disse spillerne hadde tilhørt folket. De hadde vært VÅRE spillere.

Tenk å kunne eid en andel i Lionel Messi – det hadde vært kult det! I tillegg kunne vi stoppet munnen på Finansdepartementet, ettersom disse pengene åpenbart ikke kan karakteriseres som å havne utenfor vinduet. Eierskap til fotballtalent er kanskje verken den sikreste eller mest profitable investering vi kan finne, men det skal en ikke ubetydelig investering i analyser til for å bevise det motsatte.

Vi har nok av penger, så vi kan unne oss både pose og sekk. OL i Oslo kan gå som planlagt – eller avlyses av gledesdrepende politikere – og norske lag kan igjen gjøre oss stolte i Europa. Det snakkes så mye om Norge som verdens rikeste land. Har vi ikke engang råd til å holde oss med gode nok fotballag, så kan vi etter min mening like godt gi bort pengene. Skal vi virkelig sitte her og se på at svensker, dansker og andre fattigland gjentatte ganger slår oss i denne edleste av alle idretter? Svaret mitt er et rungende NEI. La oss gjenreise norsk fotball – koste hva det koste vil.

Heia Norge!

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.