I disse tider er det vanskelig å skrive denne spalten uten å kommentere spørsmålet om framtidig struktur for høgskolen vår. Alle lurer på dette, både innad på høgskolen, i byen og nasjonalt. Og mange er spente på utfallet.

Grunnen til at høgskole- og universitetssektoren har havnet i denne situasjonen er at den blåblå regjeringens våpendragere på dette feltet har plukket fram analysen til det såkalte Stjernø-utvalget som vinteren 2008 foreslo å slå sammen universiteter og høgskoler til åtte-ti landsdelsuniversiteter. Mantraet denne regjeringen har brukt det siste året om at det er for mange små og fragmenterte fagmiljøer, er hentet fra Stjernø-utvalgets over sju år gamle analyse.

Opprinnelig sa regjeringen at den ikke delte Stjernø-utvalgets konklusjon når det gjaldt struktur. Likevel kan resultatet bli omtrent som det Stjernø foreslo. Dermed forsvinner høgskolene. Stjernø-utvalget fikk i sin tid massiv motbør, også fra Høyres daværende talskvinne Ine Eriksen Søreide som uttalte følgende til Aftenposten 22. januar 2008: «Hovedmålet, som er å heve det faglige nivået, blir ikke lettere med større institusjoner.»

Sju år senere mener Høyre i regjering noe annet.

LES MER: Frykter at UH-sektoren i fylket blir filialisert

Har det skjedd noe? Neppe. Det er vanskelig å finne faglig grunnlag for strukturreformen. I fagbladet Forskningspolitikk fra desember 2014 publiserer NIFU-forskerne Piro og Aksnes artikkelen «Myter og fakta om kritisk masse i forskning og høyere utdanning». Ingressen til artikkelen sier det meste: «Kritisk masse er et begrep som ofte og ukritisk brukes innenfor forskning og høyere utdanning som argument for at større institusjoner og organisasjonsenheter gir høyere produktivitet og kvalitet og lavere driftskostnader. Denne artikkelen oppsummerer kunnskapsstatus og presenterer resultater fra en analyse av norske institutter. Den finner ikke belegg for at kritisk masse har betydning på institusjons- og instituttnivå, men at det kan gjelde for forskergrupper.»

I politikken er man som kjent noe lemfeldig med faglighet. Politikere velger det som passer inn i deres politiske ambisjoner, enten disse er ideologisk fundamentert eller ikke. Og stort-er-godt-trenden er sterk. Sett innenfra er det merkelig hvordan ideer sprer seg og danner grunnlag for like handlinger. Og visker ut ideologier. «Jeg er ikke sosialdemokrat», sier kunnskapsminister Røe Isaksen i Aftenposten 23. februar. Mon det. Han følger iallfall SV-eren Stjernøs kunnskapspolitikk.

I den kognitive varianten av nyinstitusjonell organisasjonsteori forklarte man dette med trendslaveri med at når ideer blir populære, gjerne fordi de forbindes med suksesser, blir de hevet over kritikk. Det blir rasjonaliserte myter, myter vi tror på fordi de forveksles med fornuft og framskritt.

Jeg tror litt mindre på denne tesen nå. Jeg har møtt få kollegaer som ukritisk tror på stordrift i vår sektor. For hvor er stordriftssuksessene? Definitivt ikke å se. Nei, det er mistroen som dominerer. Når kritikken ikke høres er det følelsen av maktesløshet som er forklaringen. Ikke den ukritiske troen på myten. Da heller troen på mytens ubendige kraft. Troen på at det ikke hjelper å argumentere, eller protestere. Vi får bare finne vår plass.

Så er det kanskje ikke små institusjoner som er det største problemet med norsk akademia, men at det ikke er flere som holder den faglig fanen høyt og minner politikerne på at det ikke finnes noe solid kunnskapsgrunnlag for denne reformen? Hvorfor bevilger de penger til forskning hvis de ikke bruker den?

Det er mye vi kan rose denne regjeringen for når det gjelder satsing på høyere utdanning og forskning. Nå sist opptrappingen av studentboliger som også våre studenter vil nyte godt av. Satsingen på rekrutteringsstillinger er også flott, selv om vi ikke har blitt tilgodesett så langt. Hos oss har vi også økt satsingen på forskning og søkningen på forskningsmidler, mye på grunn av at vi ikke har vært fornøyd med utviklingen vi har hatt de siste par årene på dette feltet.

Spørsmålet om struktur har derimot blitt en langt større og mer effektiv tidstyv enn de regjeringen ba oss angi. Det er beklagelig. Som påpekt ovenfor: Det oppleves ikke som meningsfull politikk fordi vi tvinges til å gjøre valg som ikke er meningsfulle. Samtidig er det som er galt ofte også godt for noe. Prosessen tvinger oss til å tenke igjennom hvem vi er, hva vi kan bli og hvem vi kan skape sammen med.

Det er gledelig at Børge Gjeldvik mener noe om dette i Panorama. Panorama skal åpne for slik debatt og inkludere samfunnet rundt oss. Børge har lykkes med å bygge opp Axess på imponerende vis, så hans tankegang er gründerens. Og han har omsorg for de lokale bedriftenes behov for kompetanse. Hans syn er at HiMs muligheter ligger hos NTNU. NTNU kan være med å bidra til at HiM forsterker det vi er best på, og avvikler det vi ikke bør satse på, sier han.

LES MER: Slå sammen Høgskolen i Molde med NTNU

Børge setter fingeren på områder vi ikke er gode nok på. Greit nok. Men han overser de forpliktelsene, insentivene og ikke minst ambisjonene vi har når det gjelder utdanning og internasjonal publisering. Hovedjobben til de faglig ansatte er å undervise, veilede, og drive forskning som fører til publikasjoner. Noen, hos oss så vel som hos NTNU, greier å arbeide med lokale FoU-prosjekter i tillegg.

Det er ikke riktig at HiM ikke vet hva vi vil. Vi vil helst fortsette den gode utviklingen vi har hatt de siste 20 årene, til beste for molderegionen, og lengre enn det. Akkurat slik Axess ønsker å bygge videre. HiM har i løpet av 15 år fått akkreditering til å gi flere masterstudier og to PhD-programmer, samt blitt godkjent som vitenskapelig høgskole. Alt dette er resultater av ekstern evaluering av institusjonens kompetansenivå, som igjen er tuftet på en målbevisst satsing på å utvikle stab og programmer. Tellekantene som vi måles etter er uløselig knyttet til undervisningskvalitet og internasjonal publisering. Evne til å drive forskning på internasjonalt nivå er helt nødvendig for å få innpass i Forskningsrådets programmer der lokalt og regionalt næringsliv deltar. Skal man drive forskning på internasjonalt nivå, så må man også ha et nettverk der ute. Eksempelvis tiltrekker masterprogrammet i logistikk rundt 20 internasjonale forskere på høyt nivå, der hver av dem gir et ukeseminar for våre studenter gjennom hvert eneste høstsemester.

Skal vi gi dette fra oss til NTNU? Hvordan kan Børge vite at NTNU virkelig vil forsterke HiM. Hvordan kan vi vite at NTNU vil satse i Molde? Hvordan kan vi vite at NTNU vil satse på det vår region trenger? Ikke bare de nærmeste fem årene, men de nærmeste 10, 15 og 30 årene?

HiM har bygd seg opp gjennom strategisk samarbeid med institusjoner i inn- og utland gjennom en årrekke. Dette inkluderer NTNU. Behovet for fusjon har aldri vært på agendaen, simpelthen fordi akademias lange tradisjoner for samarbeid – der partnerne har et gjensidig utbytte – er sterke. HiM ønsker å videreutvikle seg som en selvstendig institusjon langs disse aksene, og ikke stille oss slik at vi kan ende som en filial. Vil det være et gode for byen og regionen?

Strukturreformen som nå foregår kan utslette høgskolene. Vi og andre kan ende som filialer under store universiteter. Som produksjonsenheter. Uten særlig magnetkraft. Som kun trekker til seg de studentene som ikke reiser fra fylket eller som ikke kommer inn i Bergen, Oslo eller Trondheim. Det har selvfølgelig betydning for hvordan kompetansemiljøet kan utvikles i vår region. Og for vår evne til å tiltrekke oss kompetanse, og kompensere for flyttetap, bl.a. av kvinner.

Den regionale spredningen av høgskolene i Norge har vært en suksess. Senest i fjor fikk vi i to rapporter dokumentert hvordan studentene på Vestlandet absorberes av det regionale arbeidslivet. Høgskolene har gitt et helt avgjørende bidrag til vår høye produktivitet, og til at vi har kunnet utvikle en kunnskapsintensiv industri langs kysten, ikke bare mht. teknologi, men også ledelse, juss, økonomi osv. De har også gitt et avgjørende bidrag til demokratisering og siviliserte forhold i og utenfor arbeidslivet.

Det er mye som kan sies om høgskolenes rolle, men evnen til å utvikle utdanninger og forskning som universitetene ikke tok, er en av dem. Det er nettopp derfor logistikk, i ulike avskygninger, er et sterkt miljø ved HiM. Serviceinnovasjon ved Høgskolen i Lillehammer. Datasikkerhet ved Høgskolen i Gjøvik. Og hvorfor skulle det være et problem at vi og Høgskolen i Volda utvikler en doktorgrad rettet mot helse- og sosialfaglige behov som vi har sett rikelig dokumentert i lokalavisen i det siste? Hvis en slik utdanning heller burde ligge i Trondheim, hvorfor gjorde de det ikke der?