«Vi vet hva vi vil», svarer Hallgeir Gammelsæter på Børge Gjeldviks innlegg i Panorama og Romsdals Budstikke i forrige uke. Frem til nylig har dette vært relativt tydelig for ansatte og for høgskolens omgivelser.
Av LISE LILLEBRYGFJELD HALSE, førsteamanuensis
Selvstendighet har vært veien å gå og argumentene har vært gode. Røe Isaksens trusler om at «Ingen skal stå alene» har prellet av som vannet på den berømte gåsa. For vi vet jo hva som er best, og kan til og med støtte oss på forskningsbasert kunnskap på feltet. De signalene vi har gitt – og fortsatt gir til våre omgivelser – minner meg om gallerne som stolt holder stand mot romerne, og er illustrert ved Romsdals Budstikkes omtale av Hallgeir Gammelsæter som «General» og Odd Tore Finnøys uttalelse om at vi har «Sittet litt på vår høye hest». Hvordan vi blir oppfattet av våre omgivelser mener jeg at vi må ta inn over oss.
Hallgeir Gammelsæter påpeker at vi blir målt på å undervise, veilede, og drive forskning som fører til publikasjoner, og at noen av oss «greier å arbeide med lokale FoU-prosjekter i tillegg». Det å drive FoU-prosjekter med næringslivet er mulig å kombinere med undervisning og forskning, det kan til og med være en fordel.
LES MER: Vi vet hva vil vil
Jeg mener at vi må øke vårt FoU-samarbeide med industrien, slik at vi spiller en sterkere regional rolle enn det vi har gjort hittil. Dette vil også styrke undervisning og forskning, og vil også føre til at våre kandidater vil bli mer næringsrettet. HiMolde har bygd opp et tungt miljø blant annet innenfor logistikk. Dette fagområdet er relevant for vårt næringsliv, noe som blant annet er synliggjort ved at det er ett av iKuben tre strategiske områder. Vi forsker og underviser innenfor områder som er svært næringsrelevante. For å få til en god klyngeutvikling i moldeområdet trenger vi en høgskole som er på banen og som kan tilby næringslivet kunnskap på forskningsfronten innen utvalgte felt. At HiMolde satser på å fylle en slik rolle mener jeg vil være en garanti for en fremtidig eksistens for høgskolen.
En økt satsing på tunge FoU-prosjekter mot næringslivet fordrer at vi samarbeider med andre fagmiljø. Eksempelvis har Høgskolen i Ålesund klart å få status som SFI (Senter for Forskningsrettet innovasjon), i samarbeide med NTNU, Marintek og SINTEF. FoU-samarbeide med andre forskningspartnere er – som også Gammelsæter påpeker – mulig uten at vi slår oss sammen med andre.
LES MER: Slå sammen Høgskolen i Molde med NTNU
Men når vi står overfor en situasjon hvor signalene fra vår eier lenge har vært entydig i retning av fusjon, er det det helt sentralt at vi i denne prosessen inkluderer argumenter knyttet til fremtidig FoU-aktiviteter mot regionalt næringsliv og offentlig sektor. I et slikt perspektiv fremstår NTNU som en svært aktuell partner.
Gammelsæter sier at det vi vil, er å fortsette den gode utviklingen som vi har hatt de siste 20 åra. Spørsmålet er om nye rammebetingelser gjør det mulig å fortsette denne utviklingen alene eller med andre utdanningsinstitusjoner som vårt næringsliv ikke ser nytten av. Gammelsæter sier videre at denne prosessen tvinger oss til å tenkte gjennom hvem vi er, hva vi kan bli, og hvem vi skal skape sammen med.
Da må vi lytte til våre omgivelser.
Er spent å høre hva general Gammelsæter vil svare
Ettersom «general» Gammelsæter ligger nede med sykdom får vel sersjant Haugen si et par ord. Gratulerer med et godt innlegg Lise. Hovedhensikten med Panoramaa-konstruksjonen var nettopp å skape rom for innlegg som går på tvers (og kryss) av ledelsens strategier. Det er gjennom debatt vi vokser og det var jammen meg på tide at andre enn ledelsen ytret sine meninger i denne saken.
Ledelsen mener nok at å vokse sammen med andre sikkert kan være like fruktbart som å vokse alene, men sammenvokst krever jevnbyrdighet. Principal/agent-relasjoner kan være utfordrende og uforutsigbare, Samtidig innebærer selvsagt også alenegang risiko. Avveiningen her er åpenbart ikke triviell. Men, det å være herre i eget hus med tro på egne ferdigheter mener vi fortsatt er en forutsetning for å realisere våre kjære hjeminstitusjons mål.
La debatten runge videre helt til Tippeligastarten, det er heldigvis ikke altfor lenge igjen. Da vil nok min bedre halvdel på toppen av Haugen kanskje ytre seg med sedvanllig skarpslipt ironi om saken.
Det er bra sersjanten stiller opp (var forresten ikke klar over at generalen lå nede for telling) Forstår principal/agent-argumentet, men i et landskap der Høgskolene blir marginalisert er selvstendighetslinjen en høyst usikker vei å gå.Se forøvrig http://www.universitetsavisa.no/politikk/article48269.ece
Vedrørende jammen på tide at andre enn ledelsen ytrer seg så er det sikkert ikke like lett for alle å gjøre det ettersom vi ledes av en general og en sersjant, da skal vi vel i utgangspunktet være lydige? Når du nevner det å «realisere vår kjære hjeminstitujons mål» innebærer det at sersjanten er enig med generalen som «vet hva vi vil» og at dere dermed ser bort i fra poengene som Lise påpeker?
Du antyder lydighet som fotsoldat mot både sersjant og general. Da er du vel også klar over myndighetsrelasjonen mellom sersjant og general? Når det er sagt: Jeg er usedvanlig enig med generalen her, og jeg vet utmerket godt hva jeg vil i denne saken. Det betyr derimot slett ikke at vi ser bort i fra poengene som Lise nevner, snarere tvert i mot. Men, det betyr at vi har vurdert de aller fleste sidene av denne saken, og gjort våre avveninger, avveininger som har resultert i den strategien som du og flere øynensynlig ikke er 100% enige i. Da er det jo bra at dette debatteres og at Panorama kan fungere slik meningen var, nettopp som et forum for å bryne organisasjonens strategiske valg.
For egen del så motiveres man ikke så veldig til å «bryne organisasjonens strategiske valg» mer – forumet her blir mer for å debattere for debattens skyld (som selvsagt kan være artig i seg selv). Har deltatt i mange ulike forum tilrettelagt for ansatte hvor hensikten er at ansatte skal få si sin mening og ha «innflytelse» uten at det noen gang har blitt opplevd som at det man har sagt har endret ledelsens forutinntatte syn på saken en eneste tomme – dessverre. Heldigvis er det en forsvarsjef Isaksen som bestemmer over sersjanten og generalen
Pussig at du nevner forsvarssjef Isaksen. Såvidt meg bekjent er det helt andre aktører som tar over stafettpinnen med det aller første: http://www.universitetsavisa.no/politikk/article48393.ece. Kanskje alt faller i fisk? (takk til Harald Hjelle for den:-))
Når dere ønsker å få opp aktiviteten i debatten på Panorama så bør dere vel heller oppmuntre fenrik Hjelle til å hive seg inn i den på egenhånd? Nå er det jo mange som mener at viseforsvarssjef Haugstad er selve arkitekten bak strukturprosessen. Så hvem som trer inn som «formell» sjef midlertidig tror jeg har tilnærmet null påvirkning på prosessen. Men ordspill liker vi
Usikker på min rang her (Lotte?), men det er uansett viktig med en åpen debatt som muligens har kommet for sent i gang. Sersjanten skal ha honnør for at han oppmuntrer til den åpne debatt. Men da han samtidig skriver «at vi har vurdert de aller fleste sidene av denne saken, og gjort våre avveininger, avveininger som har resultert i den strategien», kan det oppleves som et signal om at en slik debatt er overflødig. Denne grundigheten i avveining av alternativer synes svakt kommunisert internt, og har etter min mening omfattet trusselvurderinger snarere enn mulighetssøking (i alle fall i forhold til NTNU – men ikke Lillehammer/Volda).
Vi har fått kjønnsnøytral verneplikt så rang har du da selvsagt Lise, som ferdig disputert stipendiat så tror jeg vi kan regne deg som korporal Ja, du uttrykker mye av det samme som jeg ga uttrykk for ovenfor. Debatten er nok dessverre overflødig for ledelsen hadde bestemt seg på forhånd hvilken strategi man skulle ha. Så har man lagt opp til noen «allmøter» for å gi opplevelsen av at vår mening skulle tas inn i betraktning. Men den samme «hakk i plata» om at HiMolde på død og liv må stå alene, selv om vi nå blir bokstavelig omringet av NTNU nå fra alle kanter, er det eneste budskapet ledelsen har argumentert for både innad og utad. Skulle ønske man evnet å se muligheter og ikke bare trusselvurderinger i ledelsen. Jeg er da som regel optimist av sinnelag, så jeg velger nå å tro at en fusjon med NTNU kunne skapt grobunn for fruktbar utvikling av HiMolde både med tanke på studentattraktivitet og vitenskapelig rekruttering – og som du påpeker større attraktivitet for næringslivet rundt til å ville inngå samarbeid med høgskolen.
Gardist Hjelle får melde seg på (selv om det er 30 år siden paradeuniformen var på). Veldig postitivt at Lise og Morten utfordrer ledelsen her. Jeg får vel regne meg som en del av ledelsen her, selv om jeg også er 50% menig.
Jeg har i de senere år hatt ulike lederverv ved høgskolen, og er det en ting jeg har lært, så er det at det ikke er lett å få til god intern kommunikasjon. Jeg tror de som har tiltrådt i ledende stillinger har hatt gode og store ambisjoner når det gjelder dette, og så blir man fort innhentet av en hverdag hvor dette viser seg å bli mer krevende enn man har trodd. Men det forsøkes, dels gjennom formelle kanaler (avdelingsstyrer, fagforeninger og diverse utvalg), og dels gjennom allmøter, nyhetsbrev og Panorama. Når det gjelder struktursaken har det forundret meg at det har vært så få motforestillinger å hente f.eks. på allmøtene. Oppleves det som skummelt å ytre seg om vår strategi i slike sammenhenger?
Morten antyder at dette skyldes at ledelsen ikke lar seg rikke en millimeter, og at det derfor er formålsløst å melde motforestillinger her. Det tror jeg blir en for enkel konklusjon. Dersom forventningen er at ledelsen skal velge strategi ut fra enkeltpersoners ytringer blir det feil. Jeg velger å tro at dersom det hadde kommet fram at store deler av fagmiljøet ønsket en annen retning i SAK-prosessene, så ville ledelsen ha tillagt dette vesentlig vekt. Når ledelsen over mange år med strategiprosesser (med skiftende ledelser) har valgt en selvstendighetslinje, har jeg ikke oppfattet mange motforestillinger mot dette.
Selv om vi har vært gjennom en mer eller mindre sammenhengende strukturprosess i et tiår endres både kart og terreng raskt i disse dager. Ikke minst er det p.t. svært usikkert hva departementet og Stortinget vil gå inn for. Til en viss grad vil ting være mer kjent når Stortingsmeldingen legges fram til påske (sannsynligvis), men det skal også være en behandling av denne i Stortinget før sommeren.
Det er sikkert flere enn Lise og Morten som mener vi bør fri til NTNU, men jeg vet også at det er mange som deler vår skepsis til å gå inn i et ekteskap hvor vi vil utgjøre en prosent eller to i Norges største universitet. Det finnes helt klart muligheter for faglig samarbeid med NTNU, og vi og Møreforsking inngår vel p.t. i minst 5-6 prosjekter hvor vi samarbeider. Og det er nettop også et poeng – vi får til samarbeid der hvor det er grunnlag for det uten at vi gir fra oss kontrollen over egne beslutninger til et styrerom i Trondheim.
Akkurat nå er vi i et slags vakuum hvor vi må se hvordan regjering og storting agerer de neste månedene. Dersom tegningen blir slik at vi MÅ fusjonere står det vel mellom NTNU (dersom de vil ha oss) og en modell med mer likeverdige partnere (f.eks. HiVolda og HiLillehammer). Slik jeg vurderer det, kan det også hende at kartet blir så mye endret at vi må gjøre en ny vurdering av om vi fortsatt ønsker alenegang selv om vi skulle få lov til det. Men akkurat nå bør vi vente og se noen måneder.
Fint at flere melder seg på, selv om det er de samme som ellers gjør det. Jeg må si meg helt enig med Lise som sier at grundigheten i avveining av alternativer synes svakt kommunisert internt, og har mer omfattet trusselvurderinger snarere enn mulighetssøking. Du skriver «når det gjelder struktursaken har det forundret meg at det har vært så få motforestillinger å hente f.eks. på allmøtene. Oppleves det som skummelt å ytre seg om vår strategi i slike sammenhenger?» Som svar på dette så vil jeg si at det kan helt klart oppleves skummelt. På allmøtet vedrørende strukturdebatten så hadde rektor en powerpoint som ble gjennomgått før man åpnet for diskusjon hvor det stod noe sånt som at «det er entydig at de ansatte ønsker at vi fortsatt skal stå alene». Det krever mot å ta i ordet i en forsamling i utgangspunktet og det krever desto enda større mot å gå mot en enstemmig ledelse i en forsamling (som man vet kommer til å komme med motargument i plenum). Denne uttalelsen syntes jeg likevel var såpass fravikende fra min opplevelse etter å ha snakket uformelt med mange ansatte i tilfeldige diskusjoner som hadde dukket opp i løpet av høsten at jeg så meg nødt til å si at jeg ikke kunne kjenne meg igjen i utsagnet ved å si at «jeg er enig i at majoriteten nok ønsker at HiMolde skal være selvstendig, men det er helt klart ikke entydig». Jeg kan likevel meddele at før jeg valgte å ta ordet for å motsi dette utsagnet på powerpointen så kjente jeg at pulsen begynte å stige betraktelig og jeg ble smånervøs – og det på tross av at jeg er vant til å ta ordet i mange sammenhenger og også har både talt og sunget foran mange forsamlinger på opp mot 1000 personer i salen og ikke har problemer med det. Jeg kan da bare tenke meg at dette kan være en temmelig stor barriere for andre som ikke har samme erfaring i å ta ordet i forsamlinger som jeg har. Jeg var da også den eneste som våget å motsi ledelsen på dette allmøtet, men jeg kan røpe for deg at i etterkant har noen sagt til meg (fra uventet hold) at de var helt enig i det jeg sa men at de ikke «orket å ta diskusjonen». Da har man ved høgskolen et demokratisk problem ettersom jeg har påpekt ved flere anledninger at vi har en del dominante personer (hvor jeg er en av dem) som lett tar til orde, mens det er er en stor stille majoritet som ikke snakker (og vi derfor ikke vet hva disse egentlig mener). Alle ansatte på høgskolen har en like viktig stemme i denne saken og da hjelper det heller ikke at når jeg sa på dette allmøtet at man nok med fordel i slike saker bør gjennomføre en spørreundersøkelse for å få frem meningsmangfoldet (og dermed gi rom for hva som er legitimt å mene) og hvor dette da blir avfeid av rektor der og da (kanskje fordi man var sent i prosessen) og man også opplever lite hyggelig himling med øynene fra en som står høyt i systemet uten at jeg trenger å gå mer i detalj på det.
Vedrørende det du sier at «når ledelsen over mange år med strategiprosesser (med skiftende ledelser) har valgt en selvstendighetslinje, har jeg ikke oppfattet mange motforestillinger mot dette» så stemmer nok dette, men det har da også sammenheng med at signalene fra departementet ikke har vært så tydelig som denne gangen. Jeg gikk jo også som høgsskolestyremedlem når denne saken stormet sist i 2010 inn for selvstendighet, men har endret oppfatning nå fordi mens fusjoner tidligere var unntaket så blir det nok nå mer regelen. Når man har fått beskjed om at «ingen skal få stå alene» så er det naturlig at mange endrer sin meningsoppfatning ut i fra dagens virkelighetsbilde for å komme ut av denne prosessen på en best muilg måte for HiMolde. Nettopp fordi når du sier vi er 1-2 % i forhold til NTNU, hvor små blir vi ikke da på landsbasis hvis vi går for alenegang.
Du sier videre «Morten antyder at dette skyldes at ledelsen ikke lar seg rikke en millimeter, og at det derfor er formålsløst å melde motforestillinger her». Det er riktig at jeg her snakker kun ut fra meg selv, men det er basert på at jeg ved mange ulike anledninger har ytret meninger både innenfor fagforening, avdelingsmøte og allmøte som har gått på tvers av ledelsens synspunkt – uten at man noen gang har fått noen tilbakemelding fra ledelsen på at man har fått med seg poenget og heller ikke blir nevnt i saksdokument som sendes videre så vidt meg bekjent – selv om jeg ikke har vært den eneste som har ment dette. Det har altså ikke kun vært «enkeltpersoners ytringer». Man mister derfor motivasjonen til å ta diskusjonen med ledelsen videre når man ikke engang nevner det med en bisetning. Hadde du vært til stede på lunsjrommet dagen etter det ble kjent at Høgskolen i Ålesund slår seg sammen med NTNU så hadde du opplevd at da var det faktisk mange som lettet på sløret og som uttrykte sin frustrasjon og bekymring og meddelte dette klart og tydelig til rektor – uten at man har merket at argumentasjonen fra rektor verken innad eller utad har endret seg av den grunn. Så derfor bør du ikke bli så «forundret at det har vært så få motforestillinger» og heller ikke bør bli det fremover heller med mindre man tar lærdom av denne prosessen.