Rektorvalget er unnagjort, og rektor tolker resultatet som støtte til linja han har stått for i struktursaken. Det er godt mulig han tolker resultatet riktig, og det er i tilfelle ikke overraskende.

Av LISE LILLEBRYGFJELD HALSE, førsteamanuensis ved HiMolde

Jeg har ikke registret den store interne debatten blant de ansatte rundt SAKS, og referatene fra styremøtene tyder ikke på at diskusjonene har gått spesielt høyt der heller. I en så viktig sak er dette bekymringsfullt.

Relativt tidlig bestemte Høgskolen i Molde seg for at selvstendighet var den riktige veien å gå. Denne strategien har en holdt fast ved hele veien siden de første tidlige signalene fra Kunnskapsdepartementet (KD) kom i mai i fjor, bortsett fra noen spede forsøk med Ålesund og andre. For å forsvare denne strategien i forhold til våre eiere og omgivelsene for øvrig, har ledelsen begitt seg inn på en krevende pedagogisk øvelse: De har forklart at idéen om store enheter innenfor akademia er veldig dårlig, for det fins ingen dokumentasjon på at store enheter fører til bedre kvalitet, det vil si at de grunnleggende antakelsen som SAKS hviler på er helt feil. Åpenbart må det være et stort kunnskapshull i regjeringskvartalene, som vår ledelse har sett det som nødvendig å tette. Da næringslivet kom på banen og mente at Høgskolen muligens burde innta en mer proaktiv holdning i strukturprosessen, fikk de også forklart hvordan det hele hang sammen.

LES MER: Hallgeir Gammelsæter gjenvalgt som rektor

Jeg vil ikke gå inn på diskusjonen om det er fornuftig å endre strukturen i Universitets og Høgskolesektoren. Det er en viktig debatt, og jeg synes det er bra at disse synspunktene er kommet frem, også fra min høgskole. Det jeg imidlertid vil mene noe om, er hvor fornuftig det er å velge en strategi i den pågående strukturprosessen ut i fra disse argumentene. Strategien kan ikke forstås annerledes enn at å ved å fortelle vår eier at fusjon ikke er så lurt, skulle vi få lov til å gi inn i fremtiden som selvstendig institusjon. Prorektor mente til og med i sitt siste innlegg fra «Toppen av Haugen» at strukturprosessen har bestått av «tomme trusler», at vi har vært smartere enn størstedelen av UH-sektoren ved å la være å agere etter de nevnte trusler, og at det hele nå er «avblåst». Dette utsagnet illustrerer en virkelighetsoppfatning som etter min mening ikke bare er feil, men som er direkte skadelig for fremtiden til høgskolen.

LES MER: Tomme trusler, SAKS og en smule MFK

Det nye kartet i UH-sektoren viser de fusjonsprosessene som allerede er i god gang. Etter første runde med sammenslåinger, står vi igjen med kun 8 høgskoler, hvor Høgskolen i Molde er blant de minste. Det er ingen indikasjoner på at strukturprosessen kommer til å stoppe ved dette, og at Høgskolen i Molde vil bli skjermet fra fremtidige fusjoner, eller i verste fall utarming og nedleggelse. Tvert om, Høgskolen i Molde blir pekt på som en høgskole som en kommer til å se nærmere på fremover. Sist torsdag var jeg tilhører på et foredrag med statssekretæren i Kunnskapsdepartementet. Han uttalte at Molde (ble spesielt nevnt) er et av de miljøene som KD er mest usikre på står rustet til å stå alene. Tydeligere kan det knapt sies. Skjerpede krav til kvalitet samt endringer i finansieringsordningen er verktøy for å få til ytterligere endringer i vår sektor. Strukturmeldingen gav ikke svar på hva som kommer til å skje med finansieringen, men det er signalisert endringer allerede ved statsbudsjettet for 2016. Det bekymrer meg at den strategien som vår ledelse synes å være så fornøyd med, har gjort at vi har mistet hånden på rattet, som ironisk nok har vært et argument for selvstendighet. I fjor høst burde vi ha utforsket mulighetene som lå i fusjon med andre partnere, men i stedet valgte en å fokusere på truslene.

LES MER: – Vi skal strekke oss og bli bedre

Vår ledelses svar på strukturmeldingen ble presentert på allmøte i forrige uke. Jeg hadde ikke mulighet til å være til stede på dette, men så gjennom artikkel i Panorama samt presentasjonen. Jeg fant lite i disse som gav meg svar på hvordan Høgskolen skal møte de utfordringene som ligger i den nye strukturen, bortsett fra at vi «skal strekke oss og bli bedre», og at «det er godt å bli pustet i nakken og sparket litt i leggen». Jeg mener at dette illustrerer at alvoret ikke er gått opp for vår ledelse enda. SAKS handler ikke om å bli sparket litt i leggen, og det er ikke tilstrekkelig bare å bli «bedre» i det vi allerede gjør for å møte de utfordringene vi står overfor.

Situasjonen krever mer av oss enn dette. Det er på tide å våkne og møte virkeligheten.