Ole Gunnar Solskjær var superreserve i Manchester United. Foto: Tor Atle Kleven (CC BY-SA 2.0)

Tvungen spilletid

Ryktene har svirret i det siste. Faktisk så vidt høylytt at de har funnet veien helt opp på toppen av Haugen.

Kjetil Kåre Haugen er professor ved HiMolde.
Kjetil Kåre Haugen er professor ved HiMolde.

Som vanlig fester ikke teamet oppe i de høyere luftlag særlig lit til denne akk så menneskelige aktiviteten. Men, noen ganger blir informasjonsstrømmen så vidt påtrengende at en viss affære må tas. Denne gangen gjelder det spilletid og treneres valg av spillere. I solidaritet med hjemmelaget, og en viss nyvunnet optimisme etter en praktkamp mot neandertalerne fra Valle, skal vi avstå fullstendig fra konkretisering. Problemstillingen kan derimot behandles med en viss faglighet og ukens tema fortjener kanskje en slik behandling.

De fleste fotballsupportere har i perioder opplevd følelsen av maktesløshet når spillere som så åpenbart ikke presterer; gjentatte ganger gis tillit i lagoppstillinger. Dette er egentlig en ganske ubehagelig følelse, spesielt når en sjøl (erfaringsmessig er en sjelden alene, målt ut i fra tribunekommentarene i slike situasjoner) er svært trygg på at benken gir klart bedre muligheter. Om spiss A spiller 85 minutter i hver kamp og demonstrerer fullstendig evneveikhet i ballmottak, dribling, avslutninger, løpsdueller og innsats, mens spiss B kommer inn de siste fem og scorer, dribler og jobber knallhardt, begynner en etter hvert å lure.

Når dette gjentas i kamp etter kamp etter kamp blir undring og irritasjon en eksplosiv blanding som munner ut i et klart formulert spørsmål: Finnes det enkeltspillere som har kontraktsfestet spilletid? Har noen i sin uendelige visdom akseptert et ønske fra spiller og/eller agent som limer spilleren fast i førsteellveren?

Fenomenet (eller i alle fall et tilhørende fenomen) er ikke nytt. Det har til og med fått et navn; superreserve. En spiller som spiller lite og scorer mye. Noen lesere, som har erfaring fra forrige årtusen, husker kanskje Liverpools David Fairclough som fikk denne betegnelsen i lagets gullalder på 70- og 80-tallet. Ole Gunnar Solskjær fikk i noen grad også dette stempelet i sin etter hvert lange og gloriøse karriere i Manchester United. Men nå sklir vi ut i digresjoner.

Det kan være gode fotballfaglige grunner for at superreserven kan ha en naturlig og riktig funksjon i et fotballag.  Motstanderlagets slitenhet og kamputviklingen kan eksempelvis favorisere superreservens primæregenskaper og sånn sett gjøre han (eller henne for den saks skyld) til best i slike situasjoner. Men det er uvegerlig slik at om noen spiller lite, må andre spille mye. I tilfellene diskutert ovenfor var kanskje ikke det alternative spillermateriellet spesielt irriterende, så disse tilfellene er mao. ikke særlig dekkende for vår situasjon. Den situasjonen vi tar mål av oss til å  diskutere kjennetegnes altså ved et fotballag som velger å utstyre førstelaget med spillere som åpenbart er dårligere, eller i dårligere form, enn alternative benkeslitere. Dette er neppe lurt om en målsetning er å vinne fotballkamper.

Spørsmålet blir da fristende: er det utenforliggende årsaker til et slikt bevisst ikke-prestasjonsfremmende tiltak? Kan det tenkes at enkeltspillere har fått kontraktsfestet spilletid?

Sett fra klubbens ståsted er dette åpenbart en ulempe. Det å måtte bruke en spiller minst en viss tid gjennom en sesong kan aldri være optimalt for en klubb. Dette er et enkelt optimeringsteknisk argument. Ekstra restriksjoner påført et optimeringsproblem kan aldri gi bedre løsninger enn alternativet. Fotballklubber bør altså motsette seg eventuell kontraktsfestet spilletid. Dette er vel og bra, og greit både å forstå og akseptere. Hva med spillerens situasjon? Vil han kunne ønske å spille så mye som mulig?

Jo. Det kan tenkes situasjoner der dette er i spillerens interesse. Spesielt kanskje i situasjoner der spilleren spiller dårlig og laget spiller godt. Spillere i dårlig form, og/eller med dårlige ferdigheter, framstår som kjent som bedre på et godt enn et dårlig lag, og dersom ambisjonsnivået innebærer ønsker om å skifte til en mer lukrativ klubb enn den man spiller i for øyeblikket, kan en slik strategi fort bli fristende for en fotballspiller. Utstillingsvinduet fungerer. I den motsatte situasjonen, et lag som spiller dårlig, er det åpenbart vanskeligere å vise seg fram, og i en slik situasjon kan det kanskje heller være nyttig å være skadet eller sitte på benken. Utenlandske oppkjøpere som overværer et tapende lag vil nok i mindre grad greie å se kvalitetene til enkeltspillere om opplaget sjanser brennes og tabbene florerer i den defensive fasen av spillet. Utstillingsvinduet fungerer mao. ikke.

La oss forsøke å oppsummer vår argumentasjon: Et lag vil aldri ønske å begrense bruken av eget spillermateriell. En spiller vil i noen situasjoner ønske mest mulig spilletid, i andre minst mulig. Hvilken løsning bør da «markedet» skape her? Jo, med de enkle forutsetningene vi har lagt til grunn og en forutsetning om at det er like sannsynlig at «markedet» går opp som ned – altså at det laget vi ser på er et gjennomsnitts-lag som vinner og taper halvparten av de kampene som spilles – bør  ikke et «marked» med full informasjonstilgang klarere slike kontrakter. For de som ikke er like vel bevandret i økonomsjargong bør vi altså ikke se slike kontrakter i den virkelige fotballverdenen.

Men, og det er et men med en viss betydning her også. Om det laget vi ser på er veldig godt – eller aller helst – forventningene om høyt prestasjonsnivå er høye før kontraktsinngåelse for den aktuelle spilleren, vil spillernes samlede positive nytte kunne overstige klubbens samlede unytte og slik sett presse fram slike kontrakter. Om det i tillegg er slik at de aktuelle spilleren har høyere forventninger om egen kvalitet enn det markedet har, vil det i sin tur medvirke til ekstra økende tilbøyelighet for spilleren til å ønske å spille så mye som mulig. Situasjonen minner kanskje i noen grad om «winner’s-curse» (Wikipedia-lenke) – en notorisk tilbøyelighet til å overprise fotballspillere gjennom auksjoner med asymmetrisk informasjon om spillerkvalitet.

Litt populært kan vi kanskje si at lag som har gjort det veldig godt før, kombinert med nye spillere som kommer tilbake fra mindre vellykkede opphold i europeiske toppklubber – fortsatt med ambisjonsnivået i orden, burde trigge en røde lampe hos klubbdirektøren. Kontraktsfestet spilletid er sjelden en god idé, verken for klubb eller spiller

Vi har selvsagt ingen tro på at hjemmelaget med sin kunnskapsrike og rutinerte sportslige- og administrative ledelse ville tenke på å akseptere denne typen kontrakter. Men, kanskje kan andre klubber ha nytte av disse enkle argumentene.

På toppen av Haugen er man til for å hjelpe.

Et aldri så lite PS: Det er kanskje grunn til å nevne at argumentasjonen i dette bidraget er sterkt forenklet. Aller helst burde en formulert en slik problemstilling formalisert matematisk, kanskje ved hjelp av spillteori, for så å finne hvordan ulike parametere påvirket ulike likevektsutfall. Forhåpentligvis ville vi da ha funnet ut (rent formelt) at de hypotesene om virkning som er framsatt ovenfor faktisk blir realiserte. For så vidt en interessant og utfordrende oppgave, men den faller til de grader utenfor formspråket i denne spalten.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.