I disse dager får studentene våre på andre året bachelor og master en epost der de blir invitert til å svare på en nasjonal undersøkelse om kvaliteten i sitt studieprogram. Undersøkelsen gjennomføres i regi av Kunnskapsdepartementet og NOKUT.

Jeg leide nylig bil i Spania og fikk raskt etter innlevering en epost fra leiebilfirmaet der jeg ble oppfordret til å svare på en spørreundersøkelse om leieforholdet. Denne gangen gjorde jeg det, kanskje fordi jeg har brukt samme firma fra samme destinasjon flere ganger før, fikk oppgradering på bilen og har «preferred»- kort, noe som gjør at jeg kan gå rett i bilhallen og få ut bilen raskt.

Den første tanken er likevel: «Skal jeg bruke tid på dette?»

Jeg gjorde meg fort ferdig med skjemaet. Jeg hadde viktigere eposter å besvare, og ga fort en gjennomgående positiv tilbakemelding. Mellom 7 og 10 på skalaen som var brukt ved de fleste spørsmålene. Jeg tok meg egentlig ikke tid til å tenke på hva forskjellen på 7 og 10 egentlig er, så om jeg skulle gjøre det igjen hadde kanskje fordelingen blitt litt annerledes. Hadde jeg egentlig noe å trekke for? Nei, men om ikke annet kan man alltid ønske seg lavere priser, så det er vel ikke smart å gi bare 10-ere?

Og så var ikke oppgraderingen klar da jeg kom til skranken. I forbindelse med utstedelse av nytt kort hadde jeg fått brev – på norsk – om at jeg kunne få gratis oppgradering ved min neste bestilling. Jeg hadde ringt og bedt om oppgradering, og fått til svar at dette kunne de ikke ordne fra Norge, men de ordnet det sikkert lokalt når jeg skulle hente bilen. Det var ikke ordnet, men da jeg forklarte at jeg var lovet oppgradering ble kontorlederen hentet og hun ordnet det raskt. Burde jeg trekke for det? Jeg hadde sikkert spart fem minutter om det var i orden da jeg kom, men de tok utfordringen på strak arm og løste den kjapt. Noe å trekke for? Eller noe å belønne? Ikke godt å si, og særlig ikke når skjemaet skulle besvares fort som svint!

Nå sitter jeg altså på den andre siden, og ber studentene besvare spørreskjema om kvaliteten på studieprogrammene våre, på vegene av myndighetene. Snart skal våre, NOKUTs og departementets folk fordype seg i grafer, tabeller, diagrammer, seminarer og konferanser og trekke konklusjoner fra datafilene om tilstanden i norsk høyere utdanning. Denne nå årlige undersøkelsen går under navnet Studiebarometeret.

Det er symptomatisk for vår tid at mer og mer informasjon hentes inn på denne måten. Flere og flere viktige beslutninger blir inspirert av og tatt med bakgrunn i slike upresise data. Det til tross for at hver og en av oss vet at vi svært ofte fyller inn svarene med venstrehånda og at de dataene vi selv skal bruke er blitt til på samme vis. Den store faren er at beslutningstakere bare ser og bruker de tallene som passer inn i deres bilde av hvordan verden skal være. Slik politikere – og kanskje vi andre også – ofte bruker forskning. Vi ser det vi vil se, i meget god avstand fra reelle menneskelige erfaringer.

Jeg kunne kanskje ha bidratt til å gjøre bilutleieren bedre om jeg fortalte dem at de kanskje burde ha sendt meg et brev som fortalte om oppgraderingen på engelsk (gjerne i tillegg til norsk). De fleste bestiller vel i dag bil på nett? Uten å gå via en norsk operatør? Så kunne jeg ha tatt med brevet i tilfelle jeg ikke fikk den hjelpen jeg fikk i skranken? Men hvorfor bruke tid på det? Ville noen lese det? Plotte det inn som et tall? Og uansett. Det gikk jo bra, så egentlig var det vel bare en fillesak.

Å mene noe om et studiested og studietilbud er selvfølgelig noe helt annet enn å evaluere en så konkret tjeneste som noen dagers billeie. Særlig gjennom avkrysning på et skjema. Høyere utdanning er ikke akkurat kjøring på motorveien. Å vurdere en billeie et par dager etter innlevering er greit, men når vurderer man egentlig hva man får ut av et studium? Underveis? Rett etter avslutning? Noen år etterpå når man kanskje ser ting i et annet lys, og med større avstand til det som skjedde i klasserommet? Og utenfor klasserommet?

Noen mener virkelig læring ikke kommer uten svette og frustrasjon. Er gode tilbakemeldinger uttrykk for at studentene lærer, eller betyr det at studiene ikke er krevende nok? Spørsmålsrekken kan forlenges.

Surveymetoden er effektiv når man ønsker å skaffe rask informasjon, men den er fattigslig når det gjelder å gjengi folks nyanserte erfaringer og sette fingeren på det som er bra, galt og utfordrende. Den krymper en nyansert og detaljrik verden til en rekke tall. Derfor er det viktig at slike data suppleres med kvalitative data, med studentenes og de ansattes egne fortellinger.

Ved Høgskolen i Molde er vi så heldige at har korte linjer og nær kontakt med studentene. Slik ønsker vi å ha det. Det skal være vår profil. Det gir oss tilgang til studentenes opplevelser og kvalitative «data» som Studentbarometeret ikke kan erstatte. Men det kan suppleres, og tross sine mangler skaper det oppmerksomhet om viktige sider ved vår virksomhet. Det setter fokus og skaper diskusjon. Det gir oss anledning til å sjekke ut det vi vet – eller trodde vi visste – via studenter og lærere. Og til å diskutere det viktigste: tiltak som kan gjøre oss alle bedre.

Utdanning er viktigere enn billeie. Jeg oppfordrer derfor dere som får epost fra Studiebarometeret om å ta dere bedre tid enn jeg gjorde med utleiefirmaet. Men like viktig er de små positive og kritiske tilbakemeldingene i hverdagen.

Da kan vi sammen skape et bedre læringsmiljø.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.