For noen uker siden skrev jeg et innlegg på Facebook, hvor jeg i forbifarten kom til å nevne at jeg aldri hadde sett en Star Wars-film, og at jeg heller ikke hadde til hensikt å endre denne tradisjonen.

Det var bare en sidebemerkning i en kommentar som handlet om noe helt annet. Men de fleste reaksjonene på kommentaren min grep fatt i nettopp dette. Jeg erklærte meg altså, uten å rødme, som uvitende om Star Wars-universet. Hvordan var det mulig? Som følge av dette bunnløse hullet i min dannelse ble jeg erklært som offer for en tapt ungdomstid. Noen få delte mitt syn, men generelt var bildet nokså entydig: Star Wars skal man ha sett, det er i vår tid viktigere enn å kjenne Ibsen og Bach. La meg også legge til at dette ikke var folkelige reaksjoner på elitistisk snobberi fra min side. I all hovedsak kom kommentarene fra andre akademikere og intellektuelle. Å være ukjent med Star Wars er altså en alvorlig sak.

Mot denne type angrep var det ikke mulig for meg å finne noe patent forsvar. Det måtte eventuelt være noe sånt som at jeg foretrekker litteratur fremfor film. Men for det første betyr ikke det at jeg leser bestselgere. For det andre var jeg faktisk veldig interessert i film en gang i tiden, uten at det resulterte i at jeg så Star Wars, som så vidt jeg vet forelå med opptil flere romertall bak tittelen allerede den gang.

Det året jeg studerte i Molde, midt i 80-årene, meldte jeg meg inn i Molde Filmklubb og befant meg også ellers rett som det var på kino. Da status skulle gjøres opp til nyttår, leste jeg en oversikt over de ti mest sette filmene på kinoen i året som var gått. Av disse hadde jeg sett én. Av de ti minst sette hadde jeg derimot sett sju.

Det passet for så vidt utmerket inn i selvbildet til en umoden ungdom som søkte seg mot de dannede sirkler, uten helt å være kvalifisert. Nå skal jeg ikke legge skjul på at et par av de minst sette filmene utvilsomt fortjente å være nettopp det, men blant de øvrige var det også filmer jeg gjerne kunne tenkt meg å se på nytt, i hvert fall fremfor å gi i kast med Star Wars. Jeg står for disse preferansene den dag i dag, selv når jeg trekker fra ungdommelig snobberi: jeg får langt mye mer ut av gode franske eller tyske filmer enn av en blockbuster fra Hollywood, hvor profesjonelt den siste enn er laget.

At jeg har sære interesser er imidlertid av begrenset interesse. Poenget er at så sent som i min ungdomstid var det ganske klare skiller mellom klasse- og utdanningskategoriene når det gjaldt kulturkonsum. I hvert fall var folk med høy utdanning svært forsiktige med å annonsere sine guilty pleasures, som det gjerne kalles i dag.

Da jeg kom til Blindern i 1987, var det for eksempel umulig å få kjøpt VG i kantina på Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Om noen som befant seg der daglig leste VG, sa de det ikke høyt. VG hadde utvilsomt landets ledende sportsredaksjon, noe som ikke var uten betydning for meg. Så av og til måtte man jo lese avisa. Men sport var lenge også suspekt i disse kretsene.

Jeg kan ikke huske at jeg i studietiden noen gang ble avkrevd selvkritikk for ikke å ha sett Star Wars, eller for at jeg utviste suveren ignoranse overfor de fleste av populærkulturens øvrige frembringelser. Folk gikk på kino og så på TV og på sport, men da som en form for avkobling, ikke fordi det var serier eller filmer i den populærkulturelle sjangeren de absolutt måtte se for å følge med i tiden. I hvert fall oppfattet jeg det slik. Tiden var nok i ferd med å løpe fra meg allerede den gang. Men når snudde det?

Det var selvsagt en prosess over flere år, kanskje over en hel generasjon, og den var åpenbart i gang allerede i 80-årene. Akademisk sett var interessen for populærkultur blant annet begrunnet i det såkalte Cultural Studies-perspektivet, som nettopp innebar å ta folks kulturelle preferanser og praksiser på alvor. Denne tradisjonen har røtter helt tilbake til 60-årene.

90-årene ble likevel et tydeligere tidsskille, i hvert fall om vi vender blikket bort fra akademiske institusjoner. I ettertid er det kjent som ironiens tiår, sikkert med god grunn. Det som kjennetegnet perioden i denne forstand, var nettopp fornyet interesse for deler av populærkulturen, men helst uten å gi slipp på et minimum av ironisk distanse. Man måtte være fortrolig med populærkulturens sentrale produkter, men uten å bli oppslukt av dem. For å fortsette linken til Høgskolen i Molde: Jeg arbeidet der en kort periode midt i 90-årene, og merket meg at TV-apparatet i kantina stort sett alltid var innstilt på MTV. Få eller ingen så på, men det signaliserte likevel miljøets dynamikk og verdigrunnlag. Dette hadde aldri gått for ti år siden, tenkte jeg, og satte meg antakelig lengst mulig unna skjermen.

Som jeg var inne på i mitt forrige blogginnlegg, er det likevel lett å argumentere for at den oppmykningen av slike skiller som har funnet sted de siste 25 årene, i hovedsak er av det gode. De tradisjonelle hierarkiene lar seg jo heller ikke opprettholde. Hvis Bruce Springsteens musikk og tekster gir mening til flere generasjoner av ungdom, er det ingen grunn til at den skulle nedvurderes bare fordi den klassifiseres som «rock». Den fornyede respekten for populærkultur har dessuten åpnet opp et helt akademisk felt for spennende akademiske studier, noe jeg selv også har nytt godt av.

Men jeg gir meg ikke. Du får meg aldri inn på kinoen for å se Star Wars. Der går grensen.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.