Sosiale medier er i ferd med å bli en uomgjengelig kilde til data for forskere i en rekke disipliner, rett og slett fordi det er en sentral arena i tilværelsen for stadig flere. Ungdom rapporteres både å drikke og røyke mindre enn før, og tilbringer mer tid hjemme. Den sosiale interaksjonen som foregikk utenfor pølsekiosken og på samvirkelagskafeen, skjer i økende grad på internett.
Tid brukt på sosiale medier kan nok oppleves som både død og bortkastet tid, men det er like fullt en sentral arena som det er ønskelig å få mer kunnskap om. Derfor bør myndighetsorganer være forsiktige med å stille urimelige krav til samtykke og personvern når det gjelder forskning på slike spørsmål. Mye tyder på at kravene i dag er nettopp urimelige.
For eksempel er internett blitt en viktig arena for å finne eller prøve å finne partnere. Store deler av både samfunns-, kultur- og idrettsdebatten foregår dessuten på sosiale medier. Når det gjelder det siste, er sosiale medier på den ene siden ofte arnestedet for diskusjoner som senere beveger seg over i tradisjonelle medier, som når en profilert persons Facebook-post blir plukket opp av en avis og blir gjenstand for både nyhetssak og etterfølgende debatt.
På den andre siden: om debattinnlegg publiseres i tradisjonelle medier, deles de mest interessante raskt på sosiale medier, og blir så gjenstand for omfattende diskusjon der. Det er atskillig mer konstruktivt enn å sende et svar til avisa og håpe å få det på trykk i løpet av en ukes tid. Jeg merker selv hvordan det er blitt et savn at et sentralt debattorgan som Klassekampen nesten aldri legger ut kronikkene de trykker på nettsidene. Det medfører at de ikke lar seg følge opp på sosiale medier.
Denne utviklingen kan tolkes på flere måter, som ikke nødvendigvis peker i samme retning. På den ene siden gir det flere mulighet til å delta i offentlig debatt. Langt flere enn før kan på offentlig tilgjengelige arenaer uttrykke meninger som tidligere var begrenset av avisenes spalteplass. Det gir utvilsomt debatten en mer variabel kvalitet enn før, men samtidig er det i hvert fall prinsipielt mulig at tenkemåter og forestillinger som tas for gitt hos debatterende eliter, blir satt spørsmålstegn ved.
På den andre siden fører utviklingen også til at samtalene over lunsj- og kafébord flytter ut i offentligheten, og blir til en slags halv-offentlighet. At folk ikke sitter på kafeen lenger, men på Facebook, betyr jo ikke nødvendigvis at temaet er forandret. På sosiale medier er grensene mellom det personlige, det private og det offentlige uklare. Derfor er det heller ikke uvanlig å uttrykke seg ganske forskjellig fra hva man ville gjort dersom det var ment for offentligheten. For en observatør blir det i så fall som om man sitter på bar og overhører en samtale om sensitive temaer på nabobordet: man bør helst late som man ikke hørte det.
Fra ett perspektiv representerer altså sosiale medier en demokratisk utvidelse av offentligheten, fra et annet perspektiv innebærer de at ikke-offentlige samtaler beveger seg ut i det offentlige rommet. Hvilket av disse perspektivene vi anvender, har store konsekvenser for hvordan vi kan og bør behandle den informasjonen sosiale medier tilbyr.
Sosiale mediers sentrale rolle i bortimot all slags samfunns- og kulturdebatt gjør at de representerer en potensiell gullgruve for forskere innen en rekke fag. Dels er det interessant å se på hva som kjennetegner sosial interaksjon, for eksempel hvordan den forløper sammenlignet med tradisjonell kommunikasjon. Men sosiale medier er også verdifulle for å forstå hva deltakerne tenker, uttrykker og mener. Enten det er personlige blogger om slanking og trening, en åpen Facebook-gruppe som diskuterer innvandring, eller en diskusjonsgruppe med anonyme deltakere som diskuterer musikk, representerer aktiviteten et svært verdifullt innblikk i forhandlinger og diskusjoner av ulike temaer.
Sosiale mediers halvoffentlige karakter gjør det imidlertid utfordrende å vurdere forskningsetiske spørsmål. I sommer tok Morgenbladet opp en viktig sak, hvor Tromsø-professoren Olaug S. Lian hadde undersøkt debatter på pasientblogger og åpne nettsider. Målet var å analysere ME-sykes erfaringer med sykdom og helsetjenesten. Prosjektet fikk støtte av Forskningsrådet og ble godkjent av Personvernombudet. Lian og kollegene hadde også utelukket mange mulige kilder av hensyn til forskersamfunnets egne normer for bruk av nettkilder, som generelt er strenge. Men det var ikke tilstrekkelig. Av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsfag og humaniora (Nesh) fikk de smekk på fingrene for mangelfullt personvernarbeid, og de måtte som følge av dette trekke flere artikler som allerede var sendt ulike tidsskrifter.
Morgenbladets artikkel (eller på Retriever) gir flere eksempler på hvor strengt Nesh vurderer kriteriene for å kalle et sosialt medium for offentlig, og hva de dermed godkjenner. Poenget deres er nettopp at sosiale medier ikke uten videre kan betraktes som offentlige, selv om de teknisk sett er det i den forstand at man kan følge dem uten noen form for påloggingsprosedyrer. Det innebærer i sin tur at dersom utsagn på sosiale medier skal brukes direkte, må forskeren normalt innhente samtykke til dette.
Det er altså strengere vilkår for å analysere en Facebook-diskusjon (i for eksempel en åpen gruppe) enn å analysere leserbrev til en lokalavis. Dette gjelder helt uavhengig av om det sosiale mediet er helt offentlig, det vil si at alle med internettilknytning kan lese det som skrives. Denne tolkningen bygger mest sannsynlig på bar- eller kafé-metaforen jeg viste til over. Selv om det er en offentlig arena, kan det skape ubehag å vite at det du uttrykker kan bli brukt i en annen sammenheng. Selv om det ble uttrykt på en prinsipielt sett offentlig arena, var det ikke ment for offentligheten.
Men internett skiller seg fra baren på minst én viktig måte, som gjør det enda vanskeligere: Hvis en forsker siterer fra et innlegg på en åpen blogg, hjelper det ikke å anonymisere forfatteren, for innlegget er enkelt å spore opp ved hjelp av Google. Dermed er en like langt, og Neshs konklusjon er ofte at slike data ikke kan samles inn uten informert samtykke. Det hjelper heller ikke uten videre hvis de som skriver på internett bruker pseudonymer («nicknavn») i stedet for virkelige navn, slik hovedregelen var før Facebooks tid. Da jeg selv begynte å se på internett som mulig datakilde, het det i Neshs retningslinjer at nicknavn kunne være godt innarbeidet og derfor kunne være gjenstand for samme type personvernhensyn som virkelige navn.
Dette er komplekse spørsmål, og selv om jeg mener Nesh har vist seg alt for firkantede i mange sammenhenger, skal man ikke ta lett på dem. I stedet for å betrakte ethvert nettsted som prinsipielt ikke-offentlig, hadde det likevel vært hensiktsmessig å skille tydeligere mellom helt offentlige, delvis offentlige og mer eller mindre lukkede arenaer. En tilnærming til internasjonale forskernormer ville også vært klart ønskelig.
Nestleder i Nesh, Elisabeth Staksrud, sa til Morgenbladet i den refererte saken at mange ungdommer er mer private på Twitter enn på Facebook, en åpenbar feilslutning fra ungdommenes side hvis vi ser på medienes tekniske utforming (hvis man da ikke aktivt reserverer sine egne twittermeldinger til spesielt utvalgte personer). Men like rimelig som å utforme retningslinjer som tar hensyn til en slik misforståelse, er det vel å lære dem at det ikke er tilfelle?
Men så kan man vel, dersom man analyserer en åpen Facebook-gruppe eller en blogg, informere om at man har tenkt å bruke gruppen i et forskningsprosjekt, slik at hensynet til informert samtykke er ivaretatt? Det er ikke så enkelt, noe Ingeborg Grønning viser i denne artikkelen i Etikk i praksis – Nordic Journal of Applied Ethics. På en Facebook-gruppe kan man naturligvis be administrator legge ut informasjon om dette, men slik informasjon vil fort kunne bli lite synlig, og dersom den blir lest, er naturligvis risikoen stor for at det påvirker måten folk uttrykker seg på, spesielt om det er en gruppe som diskuterer kontroversielle spørsmål. Å omskrive innlegg for å hindre at de er sporbare reduserer også datakvaliteten, selv om det ikke er prinsipielt umulig. Å sende melding for å be om samtykke til alle som har postet innlegg man vil bruke på en eller annen måte er bortimot umulig for eksempel på Facebook, siden meldinger til folk man ikke har på sin egen kontaktliste ofte vil legge seg i spam-filteret og dermed ikke bli lest.
Journalister henter mye stoff fra sosiale medier og vegrer seg ikke mot å sitere det. Jeg blir selv relativt regelmessig sitert i norske aviser på mer eller mindre vellykkede utsagn jeg har postet på Twitter. Retningslinjene, som på flere områder er strengere i Norge enn det internasjonale forskersamfunnets normer skulle tilsi, er til hinder for viktig forskning. Jo mer av offentlig debatt som foregår på sosiale medier, jo dårligere muligheter har vi for å forstå den. Det må offentlige instanser som vurderer slike prosjekter etter hvert forstå.
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.