For dem som jakter case om beslutningsprosesser i akademia,, må Høgskolen i Molde sin behandling av struktursaken i februar 2016 framstå som klassisk.

Iallfall sies det ofte at nettopp akademia preges av omkamper og at akademikere derfor er vanskelig, ja nesten umulig, å lede. I motsetning til i næringslivet der credoet er lojalitet når beslutninger er fattet. Interessant da at vendingen høgskolestyret gjorde siste uke blant annet kom som et resultat av at også lokale næringslivsledere blåste til omkamp.

Høgskolens styre har helt siden høsten 2014 hatt selvstendighet som primærstandpunkt. Alliansemodellen med Lillehammer og Volda var forenlig med dette, selv om modellen hadde som konsekvens at alle partene måtte gi og ta i alle fellesprosjekter. I innspillet til departementet vedtok vårt styre at alternativet til alliansemodellen var å stå alene. Da vedtaket ble fattet, var selvfølgelig styret klar over at vi ville kunne bli en liten institusjon i det nye landskapet.  Det var altså tatt høyde for det scenarioet vi nå står i. Og det har ikke kommet til vesentlige ny informasjon. Vi visste også godt om prosessen på Vestlandet, som fremdeles er uavklart, og at høgskolene i Lillehammer og Hedmark kan komme til å fusjonere.

Så da er vel omkampen også ris til rektors egen bak? Både ja og nei. Kravene om omkamp kan naturligvis tolkes som at rektor og styret har mislyktes i å samle høgskolen og høgskolens støttespillere bak en omforent strategi. Alternativt at vi ikke har greid å skape lojalitet til en strategisk beslutning som er demokratisk vedtatt i styret, der både ansatte, studenter og eksterne har sine representanter. Av hensyn til strategi- og utviklingsarbeidet i høgskolen, for ikke å snakke om den daglige forskningen og undervisningen, hadde det uten tvil vært ønskelig å unngå omkamp.

De til dels unødvendige negative karakteristikkene om høgskolens og studentenes kvalitet, som enkelte ynder å spandere oss i debattens løp, er heller ikke ønskelige. Vi snakker oss selv ned, som det heter på dagens språk. Dermed er vi med på reformretorikken som dyrker forestillingen om at vi (som er små) er for dårlige, og bare kan bli bedre gjennom å bli en del av store enheter. Ministeren har forresten forandret retorikk. Nå minnes sektoren på at store institusjoner i seg selv ikke skaper kvalitet. De skaper visstnok bare bedre betingelser for kvalitet.

Bak denne retorikken har jeg vanskelig for å se at utviklingen ved høgskolen er negativ. Studentbarometeret viste ikke at studentene er misfornøyde, men at de er noe mindre fornøyde enn året før. 3,7 på en skala fra 1 til 5, der 5 er meget godt fornøyd, kan neppe tolkes til omfattende misnøye. Men vi vet om mange av årsakene til at vi ikke er på for eksempel 4. Fordi vi er et tett miljø og har god kontakt med studentene på campus. Den forcen skal vi bruke til å skape bedre undervisning og et enda bedre studiemiljø. Og til å utfordre både studentene og våre ansatte mer.

Vi vet også at vi har fått uttelling for ombyggingene i lokalene våre. Kantinen har økt omsetningen kraftig, og studentenes bruk av lokalene øker, også på kveldstid. Tilbakemeldingene fra studentutvalgene er positive. Med 89 nye studentboliger på campus er det grunn til å tro på ytterligere økning og mer aktivitet på campus allerede fra høsten.

De fleste forskningsgruppene har god aktivitet og det søkes og oppnås mer forskningsprosjekter. Andelen ansatte i førstestillinger stiger, og publiseringstallene går videre opp. Selv før registreringen er ferdig har vi allerede slått rekorden vår fra 2012. Dette skyldes til dels en ny beregningsmåte. Den gir bedre uttelling for sampublisering med forskere fra utenlandske universiteter, og viser at vi er internasjonale. For dem som tvilte.

Vi får også mange tilbakemeldinger på at høgskolen har åpnet seg mer mot byen og regionen. Og kanskje svarer vi også i større grad på behovene i arbeidslivet. Som deltidsutdanningen i sykepleie i Sunndal, som nå har en fantastisk søkning. Utvidelsen av fristen for emnestudenter da arbeidsløsheten eskalerte rundt årsskiftet. Og samarbeidet med iKuben, der vi nå blant annet lager et videreutdanningsprogram innenfor innovasjon og det industrielle internettet. Det er noen få eksempler.

Samtidig, når diskusjonene om struktur, studenttilfredshet og stryktall når omgivelsene våre, blant annet gjennom Panorama, Facebook og lokalavisen, er det kanskje både på godt og vondt. Jeg ser det. Jeg tror likevel vi blir en viktigere samfunnsinstitusjon når vi tør å eksponere og diskutere både det vi får til og det vi blingser på. Selv i det tabloide formatet. Vi blir nok aldri feilfrie, men vi prøver, og vi får til mye med de ressursene vi har. Det må vi også fortelle om.

Noen synes kanskje rektor her litt raskt forlot selvrisen og isteden havnet i den reneste selvros. Og kanskje i en annen omkamp. Med de debattantene i Panorama og lokalavisen som, i mine øyne, framstiller oss ensidig og negativt (hensiktsmessig, selvfølgelig, for å skape inntrykk av at vi trenger en redningsplanke, men neppe hensiktsmessig om vi skal gå inn i en fusjon med stolthet, engasjement og hevet hode, eller gå inn i framtiden alene).

Jeg skal ikke ta æren for så mye av det som går bra. Jeg opplever at vi har en rekke engasjerte og dyktige medarbeidere og et godt arbeidsmiljø. Det er skapt over tid, av mange, og det var der også før strukturreformen. Har vi blitt så mye dårligere de årene reformen har vart? Eller er det selvtilliten som knekker?

Det jeg savner i den lokale debatten er også erkjennelsen av at strukturreformen er en sentraliseringsreform. Den er ikke satt i gang for at fagmiljøene i små institusjoner som våre skal blomstre. Tvert imot, det skal bli vanskeligere å gi master- og doktorgrader på steder som Molde. Selve motoren for akademisk utvikling, studieprogrammer der både lærere og studenter også forsker, skal sultefores i institusjoner som vår. Fusjoner og store institusjoner er en mekanisme for å få dette til.

I politikk og akademia er ikke omkamper ukjent. Det har kanskje sammenheng med at lederne ofte er tillitsvalgte. Jeg er valgt av studentene og de ansatte, og føler naturligvis en forpliktelse til å lytte og, så godt som mulig, ha støtte i organisasjonen for de beslutningene som tas. Uroen som nå har bredt seg både internt og eksternt gjør det naturlig med en ekstra runde. Det er det styret har gått inn for, for å utforske mulighetsrommet enda en gang. For meg var det uproblematisk. Også før selve styremøtet.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.