Antydninger til sollys gjennom vinduet mer enn viser at aktiviteten har vært lav den senere tida, her oppe på toppen av Haugen. Støvskyene synliggjøres av sollyset og en livstrøtt flue surrer forsiktig i en krok. 

Det er med andre ord noe tid siden undertegnede har vært her. For å være presis, siste besøk var etter hjemmeseieren i Europaligaen mot Celtic (3-1) 22. oktober i fjor. Regnværstapet hjemme mot Fenerbahce fristet verken undertegnede eller andre medlemmer i teamet til en våt fjelltur.

I dag er imidlertid været langt bedre, og et rosaaktig skjær hviler over horisonten når jeg stavrer meg ned til sivilisasjonen utpå ettermiddagen (se bildet). Tankene går mot årets første hjemmekamp i Tippeligaen, mot Tromsø førstkommende søndag.

Som de fleste neppe kan ha unngått å få med seg, startet MFK sesongen tidlig i år. Hjemmekampen mot Sevilla var en stor opplevelse. Riktignok holdt ikke strategien – behørig omtalt i Panorama – helt inn, men det var jaggu ikke så langt unna. Uansett, en seier mot Sevilla, et lag som de aller fleste eksperter i verden vil rangere blant Europas 20 beste lag, er intet mindre enn en kraftprestasjon. Det faktum at seieren ble innkassert utenfor sesong for MFKs vedkommende, gjør åpenbart ikke prestasjonen mindre imponerende. Hva så med oppfølgeren, kampen mot «Alle gutta» – Mjøndalen? Et uavgjort resultat med tre innslupne mål synes kanskje ikke imponerende?

Ta det helt med ro, det laget som møtte mjøndølingene var nok nærmere årets utgave av Molde 2, et lag som slet i fjorårets andredivisjon. I så måte framstår snarere dette resultatet som imponerende. Når «Molde 2» i tillegg slår KBK 4-1 borte i helga – samt at «Molde 1» feier all tvil vekk og kjører over AaFK få dager tidligere – kan vi ikke annet enn å glede oss skikkelig til årets Tippeliga. Vi er med andre ord svært så optimistiske på vegne av årets utgave av hjemmelaget. Om det ikke ender med gull og glitter, ender det garantert med en skikkelig kamp om heder og ære.

Mindre optimistisk er jeg nok dessverre på Høgskolen i Moldes vegne. På vei ned til bilen, og med HiMoldes praktfulle bygningsmasse for øyet,  kan jeg ikke unngå å reflektere litt over den skjebnekampen som utspiller seg daglig i disse etter hvert så velkjente lokalene.

Fusjonsvinden har nemlig begynt å blåse. Slik jeg ser det, dessverre i gal retning, men jeg både ser og hører frykten for å bli stående alene hver eneste dag. Dette er selvsagt både trist og forstemmende.

Det smått paradoksale faktum at det synes som om de som har mest å tape på en fusjon nå er tilhengere, mens de som har mest å vinne er motstandere, får vi la ligge. Det er nemlig mer som overrasker i denne striden. Det som tross alt har overrasket meg mest er omgivelsenes kullsviertro på (ikke bare) fusjon, men til og med hvem vi bør fusjonere med.

Det at et samlet romsdalsk næringsliv er 100% sikre på at NTNU er den eneste interessante (og mulige) fusjonspartner fyller meg med undring. Hvordan kan disse aktørene ha perfekt fremsyn mht. NTNUs fremtidige beslutninger? Jeg har faktisk vært ansatt ved NTNU (sammenhengende) fra 1984 til 2010, og at næringslivsledere kan ha perfekt fremsyn om hvordan NTNU vil beslutte både mht. trønderske – for ikke å snakke om moldske eller ålesundske disposisjoner – forekommer meg å være det reneste tøv. Her råder det åpenbart ikke så lite usikkerhet.

Verre er det kanskje at argumentasjonen (etter fusjon) synes å avsløre en kapital, men dog så enkel misforståelse. Det argumenteres med at NTNU er bedre for HiM, bedre for studenter ved HiM osv. osv. Det de fleste synes å ikke ha fått med seg, er jo det mest åpenbare: Etter en fusjon finnes det ingen HiM eller HiMolde eller Høgskolen i Molde. Fusjon er ensbetydende med nedleggelse. På samme måte som Høgskolen i Ålesund (for lengst) er nedlagt – se utklippet fra HiAls web-side under – vil en fusjon innebære utradering av et miljø som slett ikke har fått til så lite opp gjennom åra.

Jeg skal ikke trette leseren med oppramsinger av hva denne lille høgskolen har fått til – åpenbart ikke alltid med departement og NOKUTs velsignelse.

Nei, når jeg setter meg i bilen, skyver jeg disse tunge tankene vekk. Når vinden først blåser i den retning vinden tar, får den bare blåse seg ferdig. Etter storm kommer som kjent stille. Tross alt, jeg kan se fram til Tippeligaen 2016, og optimisme på hjemmelagets vegne.

Ha en fortreffelig Tippeliga-sesong!

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.