De fleste som leste forrige innslag i denne spalten har vel en viss anelse om innholdet i dette bidraget.

Sommer-depresjonen ble dessverre ikke bedret at kampen mot VIF. Noen kan kanskje stusse på at MFK går til en bortekamp mot det – tross alt beste laget fra Norges største by – med kun to (!) forsvarspillere i startoppstillingen. Her skal VIF slås; angrep er det beste forsvar. Dessverre for MFK (heldigvis for VIF) er fotball noe mer komplekst enn som så. Det er faktisk ganske så vanskelig å vinne fotballkamper selv mot adskillig dårligere lag, om en kun angriper. Med sannsynlighet 1 vil motstanderlaget låne ballen av og til, og dersom en ikke evner å forsvare seg, tapes kampen.

Nå har vi, som alltid på toppen av Haugen, full tillit til sittende trener og øvrig klubbapparat. For alt vi vet kunne både Flo, Rindarøy, Toivio og svensken med det vanskelig navnet ha vært skadet, eller av andre årsaker utilgjengelige mot VIF. Vi velger å tro at dette er forklaringen, selv om en slik ugunstig samtidig skadeopphopning vel bør være en sak for MFKs medisinske apparat. Uansett, det hjelper lite å grave seg ned.

Derfor måtte jeg bare trå til med en ny helsekronikk. Denne gangen (ikke helt tilfeldig) dreier det som samspill, eller snare mangelen på slikt[1].

__________

SENTRALISERING OG (MANGLENDE) SAMSPILL

Kjetil K. Haugen

Professorer i logistikk

Høgskolen i Molde, Vitenskapelig høgskole i Logistikk

Nylig fikk vi innsyn i Per-Idar Vassets feilbehandlingshistorie via NRK. Den stakkars mannen fikk fjernet store deler av fordøyelsessystemet helt unødvendig.

Forklaringen som ble gitt var en telefaks som forsvant. I 2016, en telefaks som forsvant! Hva er dette for noe? Bruken av telefaks er av åpenbare grunner for lengst historie i øvrige deler av norsk virkelighet.

Helseminister Høie ble konfrontert med historien og argumenterte med systemsvikt.  I den grad en skal tro på systemsvikt som årsak er det merkelig at  Høie ikke blir konfrontert med det faktum at han er ansvarlig for en slik systemsvikt, og ikke minst at de politiske føringene som den sittende regjering målbærer om sentralisering, kanskje øker en slik mulighet for systemsvikt.

Eksemplet med Vasset er i så måte godt. Så vidt vi kunne forstå av den, riktignok både uklare og mangelfulle presentasjonen i NRK, ville ikke denne situasjonen ha oppstått om Vasset hadde blitt operert ved sykehuset i Ålesund. Ålesund fikk nemlig beskjed via brev. Hvorfor bruker en forresten brev til Ålesund og faks til Oslo?

I det moderne («vidunderlige») helsevesenet skal en pasient delvis bli diagnostisert via fastlege og lokalsykehus, mens videre behandlingsforløp (om nødvendig) skal gjennomføres via spesialisthelsetjenesten – i tilfeller som dette; St. Olavs i Trondheim og/eller Rikshospitalet. Fra politikerhold argumenteres det med at moderne helseproduksjon krever en så stor grad av spesialisering at en ikke kan ta seg råd til en slik kompetanse ved de små sykehusene. Dette er for så vidt et greit argument, men det å opprette en behandlingskjede med flere aktører som skal samspille, skaper nye og andre problemer. Det er selvsagt vel og bra for en pasient å vite at han eller hun vil bli behandlet eller operert på av de aller beste legene. Men hvilken hjelp har man av et minimalt arr eller de peneste skjøter på tarmen, dersom legen har fjernet en masse som ikke burde ha blitt fjernet.

Dette er egentlig ganske så enkelt: Risiko for feil-behandling og pasientskade øker selvsagt når pasienten utsettes for flere leger og ulike systemer ved ulike sykehus. Ikke nok med det, risikoen øker mye. Som Vassets tilfelle antyder, skal det ganske så lite til før ting går helt galt.

Kanskje er ikke den gamle (utskjelte) modellen med nærhet til hele behandlingsforløpet så dum allikevel. Vi (artikkelforfatterne) vil i alle fall foretrekke å bli behandlet for den sykdommen vi har av en gjennomsnittlig kirurg, framfor at verden beste kirurg skjærer frisk og uhemmet i friske organer.

Egentlig dreier dette seg om system og logistikk. Ønsker en å lage et system for effektiv helse er doseringen mellom bruk av flere «produsenter» helt avgjørende både for pasientsikkerhet og helbredelse. En overdrevent tro på sentralisering er kanskje ikke veien å gå dersom «pasientene i sentrum» er primærmålsetningen?

__________

Samspill er med andre ord ikke bare viktig på fotballbanen. Enkelte lesere (av forrige episode) reagerte kanskje noe på min kategoriske plassering av MFK i bunnstriden om det ble tap mot VIF. Vi ligger jo (per i dag) fortsatt rimelig trygt plassert på 9. plass på tabellen, med sju poengs forsprang til den siste sikre plassen – 13., der VIF befinner seg i dag. Problemet er dessverre at i de seks siste kampene (der MFK har kapret fattige ett poeng) har lagene nedenfor, med unntak av Start, kapret henholdsvis 9, 8 ,8 , 5 og 4 (STABÆK, VIL, TIL, AaFK og LSK). Skulle jeg spå om utgangen med disse dataene ville jeg nok ha plassert (det skjærer meg i hjerte å skrive dette) MFK på 14. plass, med LSK og START på direkte nedrykk. Da synes utfallet med kvalikkamp mot KBK snublende nært – gud forby. Ikke bare blir undertegnedes lojalitet satt på en nesten umulig prøve, jeg har en sterk følelse av at KBK vil være mer enn nådeløse dersom et slikt scenario skulle utspille seg.

En alternativ metode for å vurdere denne saken er å se på hvor mange poeng en i gjennomsnitt trenger for å overleve i TL, i de 7 sesongene 16-klubbsversjonen har eksistert. En kjapp beregning ga 32.4 poeng. La meg være konservativ og runde opp til 33 poeng. Da må altså MFK – for å være rimelig sikker på TL-spill neste sesong – spille inn 8 poeng i de resterende 12 kampene. Slik de har framstått de siste 6 kampene synes faktisk det som en svært så vanskelig oppgave.

Men, som antydet tidligere i På toppen av Haugen stoler vi på at MFK med hele sitt apparat er voksne nok til stikke fingeren i den jorda (som de nå for øvrig må vekk fra Aker stadion for å finne) og innse at en må begynne både å øve ordentlig på defensivt spill, og ikke minst, ta ut lag med den nødvendige mengden defensive fibre.

Om publikum ikke har forstått det før: Tida er slett ikke inne for piping, nå er det full støtte som gjelder. Vi vil da vel ikke spille i OBOS-ligaen og la KBK ta plassen vår i Tippeligaen? Dessuten, jeg har adskillig bedre ting å ta meg til enn å radbrekke det norske helsevesenet. J

Heia, heia Molde!

[1] Hjemmelaget er som kjent svært så gode på papiret, så leting etter årsaker og dermed løsninger på MFKs sportslige floke bør muligens fokusere på samspill og lag.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.