Striden om fusjonene i universitets- og høyskolesektoren begynner på ett plan å legge seg. Mange er allerede fusjonert og jobber med å finne sin form.

Det er fristende å håpe at det medfører økt fokus på primæroppgavene, men antakelig er det nå de viktigste debattene begynner. Det begynner å bli lenge siden siste normalår i sektoren, og for mange institusjoner er det ingen utsikter til at disse vil gjenoppstå i nær fremtid.

Det kan naturligvis virke merkelig å påstå at røyken er i ferd med å legge seg, siden denne spalten publiseres i høyskoleavisa ved en av få institusjoner hvor diskusjonen fortsatt pågår for fullt. Alt er altså ikke avklart, i hvert fall ikke i Molde.

Fra ett perspektiv kan vi se alenegang-strategien Molde i utgangspunktet valgte som et slags svarteper-spill: I første fase av prosessen signaliserte mange institusjoner, både store og små, liten entusiasme for fusjoner. Men mange snudde, stilt overfor nokså tydelige forventninger fra myndighetene, som jo har pengesekken til å understøtte argumentasjonen.

I spillteoretisk forstand kan dette uttrykkes slik at det for enhver mindre høyskole var fornuftig å satse på å fortsette alene, men bare så lenge de fleste andre høyskoler fulgte samme strategi. Jo flere som inngikk i ulike allianser, jo mer sårbar ble de som ble stående igjen, og jo flere dører lukket seg hvis man skulle skifte mening. Dette opplevde Høgskolen i Molde når det gjaldt følerne de sendte ut overfor NTNU, som da allerede hadde avklart sin allianse.

Men om vi et øyeblikk ser bort fra dette, og vurderer situasjonen for fusjonene som allerede er gjennomført eller som er under etablering: Hvordan går det?

Det er naturligvis for tidlig å si, og ikke minst spørs det hva målestokken skal være. Departementets ambisjon er, som vi etter hvert vet altfor godt, at institusjonene skal bli mer «robuste». En slik målestokk er så diffus at situasjonen unndrar seg enhver vurdering, og vil fortsette å gjøre det.

Derimot ser vi allerede nå at reformene i neste omgang gjenskaper den mest klassiske av alle politiske motsetninger i Norge: Sentrum mot periferi. Tanken om strukturreformen som en sentraliseringsprosess – som konsekvens om ikke som intensjon – var naturligvis et viktig element når høyskolene lette etter partnere. Men dette spørsmålet blir enda viktigere når fusjonerte institusjoner, til dels spredd over svære geografiske avstander, skal finne sin form.

En rekke gamle og til dels små høyskoler kan nå smykke seg med universitetstittel (eller de inngår i allianser med ambisjoner om en slik tittel), men framtida for dem som studiesteder er mer usikker.

Ta for eksempel Nord universitet, et navn som utviser en såpass sterk forakt for godt språk at jeg knapt klarer å skrive det uten å sette «såkalte» foran. Dette universitetet har studiesteder fra Stjørdal i sør til Vesterålen i nord. Universitetets kraftsentrum er Bodø, men består vel av et tosifret antall campuser. Bare ved den gamle Høyskolen i Nord-Trøndelag finnes det utdanningstilbud i alle de fem omtrent jevnstore byene; Stjørdal, Levanger, Verdal, Steinkjer og Namsos. Hvor mange av disse har campuser om ti års tid? Det vet vi ikke, men at ledelsen etter hvert vil se seg tjent med en viss rasjonalisering, virker forsiktig sagt sannsynlig. Det kommer til å bli by mot by i Nord-Trøndelag.

Eller hva med den gamle Høgskolen i Nesna, som også inngår i dette nye universitetet? De er i ferd med å bli ribbet for studietilbud, kunne vi nylig lese i Khrono, og den ærverdige lærerutdanningen er også truet. Å inngå i en «robust» allianse innebærer ofte at de minst robuste delene må skalles av, så det burde kanskje ikke komme som noen overraskelse.

Nå kan det sikkert hende at politisk tautrekking internt ved universitetet, eller mer politiske redningsaksjoner, redder viktige deler av studietilbudet i Nesna i denne omgang. Hvorvidt lærerutdanningen med tiden likevel vil bli flyttet andre steder, kan likevel knapt kalles et åpent spørsmål.

Jeg har her brukt Nord universitet som eksempel på en type konflikt som helt sikkert vil dukke opp en rekke steder i årene som kommer: ingen ved mindre studiesteder som er blitt en del av større allianser, bør føle seg trygge på hva fremtiden vil bringe.

Det gjelder imidlertid også om man velger å bli stående alene, slik Høgskolen i Molde har gjort: Man kan straffes i departementets budsjettprosesser, man kan bli mindre attraktiv som studiested, og ikke minst mindre ettertraktet blant fagfolk på jakt etter de mest spennende jobbtilbudene.

For forsknings- og utdanningsinstitusjoner som i økende grad forventes å sikte mot det «fremragende», er det selvsagt fornuftig å samle kreftene på færre steder og i færre miljøer. Det er ikke til å unngå at gitt ambisjonene bak strukturreformen, blir resultatet mer sentralisering og konsentrasjon. Det er vanskelig å se for seg at forskningsmiljøet ved for eksempel en lærerutdanning på et lite sted over tid kan befinne seg i den internasjonale forskningsfronten.

Men så er spørsmålet hva som er disse utdanningsinstitusjonenes primære formål: Mange av høyskolene som nå er forsvunnet, var opprinnelig distriktshøyskoler, som forsvant gjennom en omorganisering i 1994. De fortsatte likevel å ha omtrent samme funksjon: De tilbød i hovedsak mer yrkes- og profesjonsorientert utdanning enn universitetene, og flere av dem tilbød i tillegg universitetsfag på lavere nivå, som spesielt interesserte kunne studere videre ved universitetene. Selv tok jeg mitt første grunnfag ved Møre og Romsdal distriktshøgskole, som jeg tror den het, en myk overgang før jeg flyttet til Oslo.

Slik representerte distriktshøyskolene, og senere de nye høyskolene, verdifulle muligheter for ungdom i alle fylker og regioner, som ikke uten videre hadde lyst til å flytte til en av de store byene. Mange hadde også en betydelig andel studenter fra større byer som ønsket å flytte på seg etter videregående.

Dette er ikke nødvendigvis noen viktig begrunnelse for å opprettholde høyskoler på hvert nes, som noen en gang foraktfullt formulerte det, men spredningen av utdanningstilbudene hadde også en annen konsekvens: Den gjorde det lettere å skaffe utdannet arbeidskraft i de regionene hvor høyskolene lå.

Ikke så sjelden slår unge voksne rot på steder hvor de studerer eller får sin første arbeidsplass. I studietiden finner mange både kjærester og deltidsjobber som etter hvert kan bli til mer faste former for forhold og arbeid. Eller man slår rot i den grad at man som ferdigutdannet lærer, sykepleier eller annet, legger planer for et yrkesliv på samme sted eller i samme region.

Det var også en av distriktshøyskolenes ambisjoner: å legge til rette for et mer kunnskapsintensivt arbeidsmarked utenfor de store byene, etter hvert som industriarbeidsplassene ble færre og mer usikre. Rekrutteringen av lærere til småbyene som i dag har lærerutdanning, vil ganske sikkert bli dårligere hvis utdanningen sentraliseres.

Med den pågående strukturreformen er fokus forskjøvet i retning av større satsing på fremragende fagmiljøer. Det kan tenkes at det da kommer bedre profesjonsutøvere ut i den andre enden, men det er betydelig risiko for at det på sikt vil svekke tilgangen på kvalifisert arbeidskraft i småbyene hvor sentraliseringsvinden har feid med seg den regionale høyskolen.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.