Den moderne idretten har en slags dobbelt tilblivelse. På den ene siden er den uttrykk for det moderne samfunnets differensiering: Ulike institusjoner får sin egen, til dels særegne logikk.

Særlig i og med den engelske sportens utbredelse, blir idretten gjenstand for en særegen type modernisering som gjør den til et eget sosialt felt, med sine bestemte koder. Det var i dette perspektivet Allen Guttmann (1978) hevdet at idretten kjennetegnes av for eksempel byråkratisering, kvantifisering og sekularisering. Perspektivet er inspirert av Weber, men samtidig får disse prosessene en bestemt form i idretten preget av dens særegne rasjonalitet.

Andre har kalt dette en sportifiseringsprosess, hvor noe får sportens egenskaper, knyttet til måling og sammenligning av prestasjoner basert på mer eller mindre standardiserte øvelser. En sportifiseringsprosess innebærer også at idrettens indre rasjonalitet blir viktigere enn den ytre: Idretten blir sitt eget mål, mer enn et virkemiddel for å nå andre mål (for eksempel forsvarsevne eller folkehelse).

På den andre siden er idretten, i hvert fall i Norge, nært knyttet til frivilligheten. Den organiserte idretten er vår største frivillige organisasjon, og den er i prinsippet demokratisk organisert. Idretten har også langt på vei sin egen jurisdiksjon. Dens organisering er i prinsippet ikke direkte knyttet til hverken stat eller marked, men til sivilsamfunnet.

Samtidig er idretten likevel tydelig koblet til, og er avhengig av, både stat og marked. Disse forbindelseslinjene varierer mellom ulike land og er også i endring. Dette er ett av utgangspunktene for den foreliggende boken, hvor Gammelsæter setter seg fore å diskutere hvordan ulike måter å forstå idretten på leder til ulike konklusjoner på spørsmålet om hvordan den vil eller bør utvikle seg.

Det dreier seg altså om forholdet mellom idrett, stat og marked, i et institusjonelt perspektiv hentet fra organisasjonsteorien (Meyer og Rowan, Powell og DiMaggio, Scott, m.fl.). Institusjonsbegrepet får ingen eksakt definisjon, men fremkommer litt etter litt i det første kapitlet. Institusjoner er «sammenvevning av 1) ideer og forestillinger, 2) konkrete aktivteter og 3) formelle organisasjoner» (s. 19), og «i praksis er institusjoner et slags sett av «spilleregler» som er «limt» sammen» (s. 21). Slik skjønner vi sånn omtrent hva institusjoner er, men det er kronisk vanskelig å definere entydig, uten å gape over enten for mye eller for lite. Fortsatt har jeg ikke sett en bedre definisjon enn den Douglass North (1990: 1) ga i første setning i en av sine bøker: «Institutions are the rules of the game in society, or, more formally, the humanly devised constraints that shape human interaction».

I lys av at stat, marked og idrett (eventuelt sivilsamfunnet mer generelt) har ulike normer og mål, blir begrepet om institusjonelle logikker sentralt. Ulike institusjoner skaper ulike handlings- og verdimønstre. Mens idretten ser på sin egen virksomhet som en verdi i seg selv (indre rasjonalitet) er den politiske logikken basert på at idretten skal bidra til velferd (ytre rasjonalitet, og markedets institusjonelle logikk bygger på tanken om at idretten og dens produkter har bytteverdi (også ytre rasjonalitet). Slik settes ulike perspektiver på idretten i spill fordi idrettens interessenter kommer fra alle disse tre feltene.

Ut fra disse innledende avklaringene er kapitlene 2-4 viet disse tre institusjonelle logikkenes blikk på idretten. Dernest handler kapittel 5 om stat og marked på idrettens arena, med andre ord hvordan disse institusjonene utfordrer idrettens autonomi.

Kapittel 6 anlegger et annet perspektiv, ved at den løfter blikket på idretten fra et enhetlig felt til et fenomen preget av spenninger og variasjon, internt i idretten og mellom land og regioner. Kapittel 7 viderefører dette perspektivet ved å diskutere om idrettens modernisering er en entydig størrelse, blant annet med utgangspunkt i utviklingsteoriens moderniseringsperspektiv, hvor spørsmålet er hvordan tilbakestående land og regioner kan utvikle seg til å bli moderne. Guttmanns (se over) analyse av den moderne idrettens framvekst spiller også en viktig rolle her.

Kapittel 8, med den merkelige tittelen «Med hodet i været og en fot i bakken», er overraskende nok et teorikapittel. Jeg leste boka fra første til siste side uten å se grundig på innholdsfortegnelsen først, og trodde egentlig teorien var overstått i og med avklaringen av institusjoner og institusjonelle logikker i kapittel 1. Men her får vi en betydelig utdypning av disse begrepene, samt en oversikt over organisasjonsteorien og dens koblinger til institusjonelle perspektiver.

Kapittel 9 er mer en casestudie av europeisk fotball med utgangspunkt i slike perspektiver, mens kapittel 10 handler om idrettsledelse i spennet mellom ulike institusjonelle logikker, så som blant annet idealismens, indrestyringens, kommersialismens, politikkens og entreprenørskapets logikk.

Dette er en god bok som definitivt bør være aktuell lesning på en rekke emner og studieprogrammer i samfunnsvitenskapelig orienterte idrettsstudier. Fra mitt perspektiv, hvor jeg blant annet arbeider med å videreutvikle emner om idretten og det moderne, er boka i høyeste grad aktuell. Det er vel dermed håp om at det kommer nye utgaver etter hvert, og i så måte er de følgende kritiske kommentarene ment som forslag til ting som kan justeres ved neste korsvei.

For det første er jeg usikker på om undertittelen, «et institusjonelt perspektiv på idrettsledelse» holder det den lover. Bare det siste kapitlet handler klart og tydelig om ledelse, og selv det gir ikke nødvendigvis noen oppskrift på hvordan ledelse bør utøves i praksis. Nå er jeg blant dem som mener vi har alt for mange ledere, eller så kaller vi alt for mange aktiviteter for «ledelse», så det kan vel ligge der, men mye av kunnskapen i boka er minst like relevant uten dette begrepet (kanskje handler det i praksis like mye om styring som om ledelse, forresten).

For det andre skriver Gammelsæter i forordet at han har lagt mye energi i å skrive så enkelt som mulig. Bruk av en lesbarhetsindeks viser visstnok at «teksten varierer mellom lettlest (som skjønnlitteratur eller ukeblader) og middels vanskelig (som vanlig avistekst)» (s. 6). Nå undres jeg på hvorfor det er vanskeligere tekster i avisene enn i skjønnlitteraturen. Det aner meg at folk som Solstad og Fløgstad kan blir fornærmet av å bli kategorisert sammen med ukebladene, men det skal jeg la ligge.

Gammelsæter har imidlertid av og til en setningsoppbygging som for meg rett og slett ser ut som dårlig norsk, selv om det muligens har «pedagogiske» årsaker. For eksempel bruker han ofte punktum på en måte som skaper ufullstendige setninger. Det kryr av konstruksjoner av denne typen: «For institusjonell teori har dette vært en utfordring fordi institusjonalisering nærmest betyr å skape stabilitet. Som er det motsatte av endring.» (s. 202). Et slikt retorisk grep kan kanskje fungere muntlig, men komma er mye bedre enn punktum før siste ledd (samt at det vel er nokså selvsagt at stabilitet er det motsatte av endring, slik at siste ledd uansett kunne strykes). Et annet eksempel på oppstyltede setninger som kan virke pedagogiske, men som egentlig bare er dårlige konstruksjoner: «Men er det slik? Kanskje er det ikke helt slik» (s. 132).

Ønsket om å skrive enkelt gjør også at Gammelsæter har en tendens til å tvære ut relativt banale poenger, og hvor setning nummer to bare sier det samme som den foregående, med litt andre ord: «I idrettssjargongen brukes ofte begrepet teori om noe som nærmest umulig kan skje i praksis. «Teori» eller «teoretisk» blir ofte brukt om noe som knapt skjer i virkeligheten» (s. 183). Her er setningsinnholdet det samme, og en av dem kunne trygt blitt strøket. Den etterfølgende redegjørelsen for hvordan ordet «teori» blir brukt i dagligtalen er generelt altfor omstendelig. Gammelsæter er langt bedre når han kommer til substansen. De «pedagogiske» innledningene kan kortes ned. Særlig de rent språklige blemmene burde forlaget tatt tak i.

Gammelsæter skal ha ros for å inkludere transnasjonale perspektiver på idrett, og ikke forlite seg på organisasjonsteori alene. Diskusjonen på side 173-179, om blant annet Diamond League i friidrett og sykkelsportens organisering, er interessant i så måte. Men enkelte poenger er likevel forvirrende. På side 174 innledes for eksempel et avsnitt med at i Diamond League tas det lite nasjonale hensyn. Dette følges umiddelbart opp med at høydehopp alltid er på programmet i Stockholm hvis Sverige har utøvere i verdenstoppen, og at spyd alltid var på programmet på Bislett så lenge Andreas Torkildsen var med. Jeg skjønner hvor Gammelsæter vil, men er ikke dette nettopp eksempler på at det tas nasjonale hensyn?

Det er mange perspektiver og poenger i boka som kunne fortjent en nærmere diskusjon, men det blir det ikke plass til her. Vi har å gjøre med en nyttig og god utgivelse.

Referanser:

Guttmann, A. (1978): From Ritual to Record. The Nature of Modern Sports. New York: Columbia University Press.

North, D. (1990): Institutions, Institutional Change and Economic Performance. Cambridge: Cambridge University Press.