«Lykke til!»-hilsener til studentene pryder Molde campus i eksamenstida. Foto: Arild J. Waagbø

Salige Maria!

Som jeg skal komme tilbake til, så er det ikke første gang det har gått en kule varmt ved at folk bokstavfortolker idiomer.

Av GEORG PANZER, høgskolelektor

I forbindelse med at jeg har tatt Lufthansa ned til møter og familiebesøk i Tyskland, har jeg flere ganger lagt merke til at kapteinen innleder med å si «Gruss Gott!». Det som på norsk ville være «Hils Gud!» er et vanlig idiom i det sørlige Tyskland, og her er muligheten for svart humor betydelig. Om andre tyskere i stedet sier «Servus», så lar jeg meg ikke affisere av at det opprinnelig var knyttet til slaveri. Jeg vet at dette er et idiom og at de sier det av respekt. Mine kolleger vet også at jeg har en tørr humor og ofte benytter anledningen til å trekke idiomer ut i det absurde og gjøre narr av eufemismer. Særlig sistnevnte må gjøres med varsomhet.

Da Kai Olsen i en fellesmail påpekte at man ikke burde ønske eksamenskandidater lykke til på eksamen, smilte jeg i skjegget og tenkte typisk Kai. Da Jan Ragnvald Eide kontret med at de tar dette til etterretning, og at de fra nå av vil hilse eksamenskandidatene med «Håper for din del at du er godt nok forberedt!», lo jeg og tenkte typisk Jan Ragnvald. Jeg har den glede å være venn med han på Facebook, og fryder meg over hans stadige tørrvittige kommentarer som er langt bedre enn mine egne.

PANZER: Om allegorier og analogier i en beslutningsprosess

PANZER: Debatteknikk og debattskikk

For å gjøre en trope: I forbindelse med pedagogisk seminar, kom en pedagogikkprofessor til Molde for å overvære noen av mine forelesninger. Han gav meg tilbakemelding på at forelesningene var «engasjerende monoton». Han syntes jeg foreleste et vanskelig stoff på en engasjert måte, men at over tre timer så ble det for ensformig for studentene. Det var bare de mest viljesterke som klarte å følge med og få fullt utbytte av undervisningen. Han anbefalte meg å bryte opp stoffet og kanskje by mer på meg selv. En måte å gjøre det på er å være allegorisk innimellom. Det er enkelte fag, som skatterett, finansregnsskap, UNIDROIT Principles of Contract Law, som har særlige utfordringer i så måte. I disse fagene vil pedagogiske pauser, gjerne i form av små historier og allegorier, hjelpe å bryte opp undervisningen slik at den ikke blir for monoton. Det øker læringsutbyttet. Studenter er imidlertid forskjellig. De ler ikke av de samme tingene, og det er ikke alle som forstår moralen eller poenget i allegoriene. Det spiller ingen rolle. Disse historieavbrekkene er viktige i seg selv.

Hva har denne fabuleringen med idiomer å gjøre, tenker du kanskje nå? Jo, det er at vi alltid må tolke noe i kontekst, og at man må se hen til både avsender og mottaker. Kai Olsen, som avsender, liker temperatur og liker å komme med provoserende utsagn. Han provoserer like gjerne fagfeller og administrasjon, ikke bare studenter. Han har sagt til meg at han tåler en trøkk tilbake, men jeg vet ikke. På meg virker han nidkjær. Jeg synes at han provoserer unødvendig, men det er nok for sent å endre hans karakter nå. Min karakter er moderasjon, og jeg skriver disse innlegg for å dempe temperaturen og få frem nyanser. Jeg ønsker at man etter endt arbeidsdag skal kunne «hvile i fred» (da i en «kaiansk» og bokstavlig forståelse, ikke den ordinære idiomatiske) og møte morgendagen med ny giv og et smil.

DIMMESTØL: God bedring, Kai Olsen!

OLSEN: Lykke til?!!

Den mest elegante replikken mot Kais provoserende epistler, er nok Jan Ragnvalds sardoniske kommentar. Den setter Kai i sjakk. Når Kai (uten å vite at han er i Zugzwang) nidkjært utpensler hvorfor «lykke til» ikke kan tolkes idiomatisk, så er det ikke rart at svarene blir krasse. Når Kai generaliserer og mener at idiomet bidrar til å forderve ungdommen, så er det lett at ungdommen generaliserer og mener at professorer fabulerer for mye. Dessverre kom en annen kjær kollega i kryssilden, ettersom han også en gang kom i skade for å generalisere i full offentlighet og dermed stilte seg lagelig til for replikk.

Jeg leste i Språknytt for noen år siden at nettopp «Gruss Gott!» var foranledningen til et drap rundt 1650. Jeg tror de hadde funnet omtale av saken i en gammel kriminalkrønike. En nordmann som i mange år hadde vært soldat på kontinentet var på vei hjem etter freden i Westfalen. Det er mulig han kom fra Vestlandet, for ferden hjem ledet han igjennom Valdres. Der ønsket han å ta inn på en veikro for natten. Han åpnet døren og hilste «Gruss Gott!». En av gjestene ble så provosert av at mannen ikke hilste på godt norsk, at han dro fram kniven og stakk ham ihjel. Dette var i hine hårde dager/gode gamle dager – alt ettersom hvor nostalgisk ens karakter er. Noen vil nok synes at denne historien er en uinteressant fabulering. Mine studenter i folkerett vil kunne se en dybde som ikke andre er i stand til.