Selv Sokrates klaget på ungdommen, sies det. Professorer klager på sin side på studentene. Det er et gammelt tema, nå atter en gang aktualisert av en debatt i Panorama før jul som jeg skal komme tilbake til.

Jeg tenker ofte tilbake på hvordan jeg selv var som student. Jeg leste mye, helt sikkert mer enn gjennomsnittet av dagens studenter, og jeg tror også jeg var langt mer interessert i faget enn flertallet er i dag. Men jeg var sikkert mer interessert enn gjennomsnittet den gang også. Samtidig var ikke alt jeg leste like relevant, og jeg gikk ofte på forelesninger først og fremst for å treffe medstudenter. Det varierte sterkt hvor godt forberedt jeg var, og hvor godt vi fulgte med. Vi hadde ikke smart-telefoner på den tiden, men vi hadde jo aviser, som vi kunne lese med stor interesse, også under forelesningene. Et parti bondesjakk med sidemannen ble det også tid til i ny og ne.

Jeg fremsto nok ikke alltid som en like inspirert student, sett fra forelesernes perspektiv. Men det er ingenting vi som underviser ved høyere utdanningsinstitusjoner ønsker mer enn at studentene brenner for faget sitt. At de ønsker å lære, at de stiller kritiske spørsmål, at de nøster opp litteratur i utkanten av pensumlitteraturen og at de derigjennom signaliserer en ambisjon om å flytte på forskningsfronten, i en eller annen retning. De fleste vil ikke lykkes, like lite som alle ungdommene som drømmer om å bli den nye Messi vil lykkes. Vi trenger uansett folk som drømmer om å gjøre en forskjell, som det heter.

Gudmund Hernes er en av våre mest markante utdanningsministre de siste tiårene. Få kan som ham levendegjøre kunnskapstørst. Den førte ham selv fra enkle kår, via blant annet Baltimore og Bergen, til posisjonen som forsknings- og utdanningsminister i 1990.

Hernes, som selv er en glimrende foreleser, ser på høyere utdanning som en dialog mellom lærere og engasjerte studenter. Noen eksempler fra linken over: «Kan ikke professorene være kjedelige (…)? Spørsmålet er feil stilt: Spørsmålet er ikke om du har inspirerende lærere – men om du selv er en inspirerende student (…) Kan du trekke andre studenter med i en interessant debatt? Følger du så godt med i faget at du egger lærerne til å følge med? Kan du stille dem noen spørsmål de ikke har et godt svar på – stille dem til veggs?»

Undervisningen blir kort sagt bedre om læreren konfronteres og stilles spørsmål, om han eller hun avkreves begrunnelse eller ytterligere argumenter. Ikke bare er det verdifullt å reflektere, både for student og lærer, det kan også komme nye innsikter ut av slik kommunikasjon. Stadige spørsmål og diskusjoner betyr kanskje at læreren ikke kommer gjennom så mye av stoffet som tanken var, men det er det verdt.

Samtidig kommer nok dessverre Hernes i skade for å forveksle sin egen kunnskapshunger i ungdommen med en allmenn hunger. Særlig i dag, hvor den generelle forventningen er at nesten alle bør studere ett eller annet, virker det rett og slett ganske utopisk å tro at vi kan forvandle gjennomsnittlig ungdom til Hernes-kloninger som har både vilje og evne til å flytte forskningsfronten. Noen har selvsagt fortsatt denne drivkraften, men veksten i høyere utdanning har nødvendigvis skjedd nedenfra: når antallet øker, øker også andelen med lavere motivasjon enn Hernes (og til og meg lavere motivasjon enn meg). De fleste ønsker solide utdanningspapirer for å få seg en jobb de kan trives med og leve av. Det er sannsynligvis også fornuftig at de fleste legger listen der, hvis ikke kan det fort bli litt for mange knuste drømmer å håndtere.

Intuitivt skulle man kanskje tro at dagens studenter har bedre forutsetninger enn noen gang tidligere for å briljere. Jeg er ganske sikker på at de fleste av dem på videregående brukte mer tid på skolearbeid enn min generasjon gjorde. Ett av ungdomsforskningens mest interessante funn de siste årene er nettopp hvordan den oppvoksende slekt er blitt hardtarbeidende, pliktoppfyllende og til og med mer edruelige.

Men i høyere utdanning fungerer det bare sånn noenlunde, selv om variasjonsbredden er stor. I Panorama slo professor Kai A. Olsen fast at det ikke var noen grunn til å ønske studentene lykke til på eksamen. Eksamen bør ikke dreie seg om å ha flaks, mente han, men om å være godt forberedt, noe mange studenter ikke er: De har ikke lest pensum (eller de har skummet det i siste liten), de møter ofte ikke opp på undervisning (i hvert fall ikke hvis den begynner 0815, er jeg fristet til å legge til), og om de møter opp, går mye av oppmerksomheten med til sosiale medier.

Alt dette er sant, er min erfaring. Ikke for alle, men for bekymringsfullt mange. Så er spørsmålet hva vi skal gjøre med det. Den tenkemåten som har hatt vind i seilene de siste årene er at bedre undervisning vil vekke studentenes interesse. Studentene selv mener naturligvis dette, men slike synspunkter har gjenklang langt inn i det politiske miljøet også. Stilt overfor en engasjerende og motivert lærer vil de vil legge fra seg telefonene og følge interessert med, er tanken.

Det er helt sikkert sant at lærernes evne til å levendegjøre kunnskap varierer (og det er usikkert hvor mye formell pedagogisk kompetanse kan avhjelpe eventuelle utfordringer som lærerens personlighet skaper). Men som Hernes sier; læring er på sitt beste dialog. Studenter bør ikke passivt sitte og forvente å bli underholdt eller matet med kunnskap av læreren, de må selv bidra til å skape et bedre læringsmiljø. Hvis f.eks. ingen har forberedt seg til dagens undervisning, blir det to tunge timer både for student og lærer. Jeg merker selv hvor mye bedre jeg underviser om jeg blir møtt med kritiske spørsmål, eller med spørsmål overhodet: spørsmålene forteller meg ofte noe om i hvilken grad de henger med og om det er grunn til å ta et skritt tilbake, de tvinger meg til å tenke, og ikke minst åpner de for diskusjon og andre former for tilbakemeldinger. Det hender rett som det er at jeg bevisst lar diskusjoner skli ut i noen minutter, bare for å få studentene – og for så vidt meg selv – til å tø opp. Men alt dette er mye lettere å få til om studentene er forberedt.

På mange av emnene jeg har hatt i det siste har de fleste møtt opp til undervisning, men det har gått tydelig fram at bare noen få har forberedt seg ved å lese den anbefalte litteraturen. Lysten til å stille spørsmål under forelesningene er heller ikke påtrengende. De siste årene er det særlig to ting som har slått meg:

For det første leser studentene ofte ganske intenst i perioden etter at undervisningen er avsluttet, men før eksamen. Det hender rett som det er at jeg i denne perioden får spørsmål etter spørsmål på e-post, som jeg svarer på så godt jeg kan. Noen av spørsmålene er trivielle, men de er rett som det er ganske gode også. Jeg kan ikke fri meg fra tanken på hvor mye bedre undervisningen ville fungert om disse studentene hadde forberedt seg og stilt tilsvarende spørsmål i undervisningssituasjonen.

Mange studenter leser ikke før de føler at de må. De forbereder seg ikke til forelesninger, for eksamen er fortsatt et godt stykke unna. Men jeg har (for det andre) lagt merke til at om de blir bedt om selv å forberede og presentere pensumstoff i undervisningssituasjoner, er de fleste både pliktoppfyllende og samvittighetsfulle, og ikke minst viser de da sitt potensial. Blir de pålagt å bidra med noe, gjør de aller fleste en skikkelig jobb.

For meg indikerer dette at studenter flest ikke akkurat brenner for faget sitt, men deres pliktoppfyllende grunnholdning gjør at det nytter å stille krav til dem. Den tradisjonelle forelesningen maner ikke til innsats i så måte: ingen kontrollerer om de har forberedt seg, og noe får de vel med seg uansett, så da kan de prioritere andre ting, tenker de.

Jeg ser ikke for meg at jeg noen gang kommer til å gå inn for obligatorisk oppmøte annet enn der det av ulike grunner er en forutsetning for læring. Det byr meg imot å avkreve voksne folk slike ting. Men den tradisjonelle forelesningen er en lite egnet undervisningsform. Masseuniversitetet, som har bidratt til å skape den pliktoppfyllende, men bare halvt interesserte student, er imidlertid til hinder for en dramatisk omlegging: Forholdstallet mellom studenter og ansatte er dessverre slik at det er vanskelig å tenke seg forsvarlig undervisning uten forelesninger.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.