Illustasjonsfoto: Andreas Hustad

Den vanskelige kulturen

Det at man flytter på seg behøver ikke bety at man glemmer hvor man kommer fra. Tvert imot. De rotløse blant oss har ofte et bevisst forhold til kulturen.

Maren Sæbø er journalist.

Jula er en tid som betyr tradisjon for mange, og den bringer alltid med seg noen forsøk på å definere hva egentlig tradisjonen er, og i forlengelse, hva kultur er. Så også i den jula vi akkurat har rydda ut av huset. Denne gangen var det selveste kulturministeren, som brukte kvelden før kvelden på ikke bare å definere sin egen jul, men alles jul og kultur. Grøt, brunost, ski og salmesang var blant statsrådens preferanser. Og skepsis til Oslo.

Det høres jo tilforlatelig ut. Om man da ikke bor i Oslo, skyr skigåing, ikke liker brunost eller grøt, og attpåtil er ateist. Kulturministerens samling av kulturmarkører traff svært dårlig i min husholdning. Men det betyr ikke på noen måte at de jeg feiret jul med ikke har kultur, eller at vi mangler kulturarv. Som alle andre her til lands er min kultur (og dermed min identitet) knyttet til både familie, familiehistorie, egen oppvekst og egne opplevelser.

Kultur er selvfølgelig en felles referanseramme, men det betyr ikke at den er eller skal være lik for alle innenfor et lands grenser. Den er ikke engang lik innenfor et fylke eller et lokalsamfunn. Og den er ofte svært forskjellig fra generasjon til generasjon. Den flytter på seg når de som bærer den flytter på seg, men tilpasser seg også nye omgivelser. På 1880-tallet ble det fart i utvandringen fra Norge, og Møre og Romsdal.  Hvordan og hvorfor de dro, hva som drev dem og hva som kanskje dyttet, beskrives av Edvard Hoem i hans romanserie om slåttekaren Knut Nesje og hans etterslekt fra Molde.

Denne historien er gjenkjennbar for mange av oss. Mine oldeforeldre, begge vokst opp i Måndalen i Romsdal, dro også. De var bare tenåringer, de ville oppleve noe nytt. Han jobbet på de endeløse slettene i Nord-Dakota. Hun fikk huspost. De giftet seg i Minnesota, men returnerte så til Måndalen for å ta seg av foreldrene. De var både utflyttere og hjemflyttere. Og på småbruket på Voll var den store verden en del av oppveksten til min farfar. Min oldemor sørget for det, for rastløsheten ble hun aldri kvitt. Det meste av etterslekten har vokst opp andre steder enn i Måndalen, og vi flytter stadig på oss.

Jeg har flyttet en del i mitt eget liv også. Mesteparten av livet har jeg bodd i Groruddalen og jeg bor nå i samme borettslag som mine foreldre bodde i da jeg ble født. Men jeg har også bodd i sentrum av Oslo. Og i Sør-Afrika. Og Angola. Mange tror kanskje at denne rotløsheten gjør oss usikre på egen kultur eller bakgrunn, at det at jeg ikke tror på det samme som mine tippoldeforeldre, at jeg ikke synger de samme sangene som mine besteforeldre gjør, at jeg havner på usikker grunn. Jeg tror tvert imot.

Jeg tror mine utflyttinger og hjemflyttinger gir meg et mer bevisst forhold til kultur. Jeg står minst like støtt i den som en statsråd står i skisporet, eller under salmesang til jul og påske.

Mens Møre og Romsdal er et utflytterfylke, er Groruddalen selve innflytterdalen. Det at jeg bor i en bydel med folk fra hele landet, og fra resten av verden, gir anledning til å tenke en del på kultur, og kulturarv. Det gjør nok også at jeg reagerer når den som skal styre kulturen her i landet, gjør den så trang som ministeren klarte denne julen. Vi som bor blant utflyttere og innflyttere, vet at utflyttergrupper ofte holder hardt på deler av den kulturen de forlot. Det gjør også romsdalingene i Hoems romanserie. Det er viktig for dem å samles til sang og samvær på morsmålet. Over generasjoner forandres dette. Norsk-amerikanere i dag er jo ofte mer «norske» enn de fjerne slektningene her hjemme. Men kulturen deres forfedre en gang bar med seg da de seilte ut fra Bergen, Ålesund, Kristiansund eller Trondheim, er i dag mer som en slags «kultur på boks». Ved siden av hermetikken har de også skapt ny kultur.

Vi ser det blant utflyttere og innflyttere i dag også, de har ofte med seg en kulturell bagasje når de flytter på seg. Det er vel delvis dette som gjør det så viktig for statsråder, så vel som de mange røstene i kommentarfeltene, å definere hva som er «norsk kultur». Flyttingen, og det alt større mangfoldet av kultur, oppleves som truende.

Like over nyttår var kulturministerens regjeringskollega kunnskapsministeren ute med et forslag om å definere landets kultur i kanon.  Det vil i så fall føre til enda noen omganger med diskusjoner om hva som egentlig er «norsk kultur». Jeg tror jeg pakker sekken og stikker til fjells. For jeg er ganske trygg på min, og det er vel ikke noe som er så skadelig for kulturen som å bli satt i bur. Den er som menneskene som bærer den med seg, den vil ut og reise.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.