Mange har sikkert fått med seg en viss debatt i media om utviklingen av konkurransen mellom europeiske fotballklubber. Det hevdes at i England er det bare en fire-fem lag som slåss om seieren i Premier League, mens det i Spania kun dreier seg om Barcelona og Real Madrid.

Av HAUGEN og BJØRN GUVÅG

I Tyskland regjerer stort sett Bayern grunnen alene, mens i Frankrike og Holland vinner Paris SG og Ajax. I Norge har vi gjerne hatt RBK på toppen, dog med noen sesonger der hjemmelaget har vist ikke ubetydelige tenner. Oppe på toppen av Haugen har selvsagt ikke denne debatten unngått vårt aldri hvilende analyse-teams oppmerksomhet.

Faktisk er denne typen problemstilling en av de aller mest analyserte innen sportsøkonomien. Simon Rottenberg[1] skrev en udødelig artikkel om emnet allerede i 1956, da med baseball som sportssubjekt.

Sportsøkonomer omtaler gjerne denne typen fenomen som «uncertainty of outcome», og brenner gjerne etter å si at dette skiller idretten fra all annen virksomhet. Selger du biler, vil du gjerne bli kvitt så mange konkurrenter som mulig, men holder du hus i idrettsverdenen, behøver du konkurrenter. Om RBK hadde blitt kvitt alle sine konkurrenter i Norge, ville det ikke blitt spilt mange tippeligakamper, eller eliteseriekamper, som det nå vel heter i kommende sesong.

Kort sagt, idrett uten spenning er ikke mye verdt. Vi har hatt fenomenet oppe til diskusjon mange ganger, og vår felles vurdering er vel omtrent som følger. Joda, idrett uten spenning er mindre verdt. På den andre siden finnes det etter hvert mange «fotballintellektuelle» som gjerne ser en og samme kamp om igjen og om igjen, gang etter gang, og nyter både situasjoner og resultat – der er det jo ikke mye «uncertainty of outcome». I tillegg hevder enkelte at selv om enkelte ligaer i enkelte land, som for eksempel de nevnt ovenfor, år etter år beviselig har noe kjedelige og velbrukte vinnernavn, er jo konkurransen likevel ofte god blant de øvrige lagene i ligaen. Getafe, Villareal, Celta Vigo og Las Palmas vinner og taper (om enn ikke med samme sinn) – og spiller uavgjort mot hverandre hele tida. Kanskje er det til og med slik at for å kunne hevde seg på nivået over (Champions League), må enkelte klubber i mange land få et forsprang på resten?

Enkelte av de yngre på-toppen-av-Haugen medarbeiderne synes å helle til en slik teori, og hevder tidvis med styrke at vi får forsone oss med RBKs overlegenhet og satse på at vi kan slå dem en sjelden gang – i alle fall i enkeltkamper.

Slike synspunkter er selvsagt en rød klut for de eldre medlemmene i klanen. Det er vel som vi alltid har hevdet; med ungdom følger det ingenting godt – kviser, kjønnsdrift og nye ideer. Derfor bestemte undertegnede og kollega Guvåg oss for at nå skulle de unge kjeftene stoppes – en gang for alle. Vi dro ut på en reise i europeiske lagsport-ligaer, på jakt etter ligaen med beviselig minst konkurranse; for riktig å statuere et eksempel for disse ungdommelige kjetterne.

Og, vi fant til skutt det vi søkte. Tabellen øverst viser sluttstillingen i ukrainsk herrehåndball for fjoråret. Ja, vi måtte gi opp fotballen og vende oss til den irriterende nevøen – håndball. La oss se litt nærmere på denne tabellen. Den består antagelig av navn på lag vi knapt nok har hørt om, men jumboen fra Poltava identifiserer i alle fall en lokalisering enkelt av oss har hørt om i historietimene. Var det ikke et slag der i 1709? Noe med en Peter av Russland og en Karl av Sverige.

Uansett, det interessante med tabellen er ikke fraværet av kjente lag, men poengfordelingen. I tabellen nedenfor har vi sammenstilt de faktisk oppnådde poeng i den ukrainske herrehåndball-ligaen i 2015/2016-sesongen med en tenkt liga helt uten konkurranse. En slik tabell bør vel reflektere at det beste laget vinner alle sine kamper, det nest beste vinner alle unntatt sine kamper mot det beste, og så videre. Med det noe uvanlige oppsettet i denne ligaen – hvert lag spiller fire kamper mot alle andre lag (og håndballens fortsatte bruk av 2-1-0-poengsystemet) – finner vi da:

I den siste kolonnen har vi, for å tydeliggjør resultatene, beregnet absolutte avvik mellom faktisk oppnådde poeng og de «idealiserte» poengene en skulle oppnådd i en liga teoretisk fri for konkurranse mellom lagene. Som resultatene mer enn antyder, framstår fjorårets liga i ukrainsk herrehåndball omtrent så kjemisk fri for konkurranse som det er mulig å komme.

Vi smurte selvsagt tjukt på under presentasjonen: «Tror dere virkelig noen gidder å se på herrehåndball i Ukraina? Vil det i det hele tatt spilles håndball i Ukraina i fremtiden? Hvem gidder å bruke dyrebar fritid på å se håndballag spille kamper mot hverandre, når resultatet kan forutsies med 99% sannsynlighet? Sånn kan det gå når en ikke følger med i timen og lar den dyrebare ‘uncertainty of outcome’ forsvinne!» Jeg var nesten litt andpusten etter denne kraftanstrengelsen i overtydelig argumentasjon.

Både Bjørn og jeg hadde vel regnet med bifall og stillhet, men den gang ei. Et spørsmål fra salen virket uskyldig: «Hvordan er det egentlig med Ukraina? Er ikke den politiske situasjonen ganske spesiell?» Joda, vi måtte innrømme det. Ukraina har ikke hatt det lett de senere årene, med krig og politisk revolt.

Kunne det tenkes at denne sensasjonelle tabellen kunne ha noe med slike ekstraordinære omstendigheter å gjøre? Hadde vi tabeller for flere år? Hva med tida før den politiske krisa oppsto? Ellers er jo Ukraina et ganske korrupt land, ble det hevdet. Har vi undersøkt Ukrainas gambling-industri og relasjonen til håndballen? Spørsmålene var mange, og vi måtte etter hvert innrømme at vi kanskje ikke hadde gjort hele leksa vår. Det er ikke ofte vi innrømmer det, men av og til har kanskje ungdommelig skarpsinn, pågangsmot og irriterende frekkhet en misjon? Vi overlater til leseren å trekke sine egne slutninger i saken. Den sjeldent interesserte leser kan jo selv studere ukrainsk håndball her:  Ukrainsk håndball på SportStats.com.

Solskjær gikk for øvrig ut i pressen forleden (riktignok etter å ha avslått våre velmente råd (se Tar over etter Høgmo?), og lovet nye visjoner for hjemmelaget. Ikke bare skal hjemmelaget vinne eliteserien og ta knekken på RBK. Vi skal til og med kvalifisere oss for Champions League. Hvilke liflige visjoner! Da forventer vi imidlertid noe sprekere innkjøpspolicy enn det vi har observert så langt, en ukjent midtstopper fra Færøyene og en 19-årig islandsk spiss.

Heia Molde!

[1] Rottenberg S. The Baseball Player’s Labor Market, Journal of Political Economy, Vol. 64, No. 3, 1956, pp 242-258

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.