Høgskolen i Molde skal være kjent som det lærestedet som har lavest frafall i landet! skriver førsteamanuensis Steinar Kristoffersen i sitt svar til Hallgeir Gammelsæters ti spørsmål til rektorkandidatene.
Av STEINAR KRISTOFFERSEN, rektorkandidat og førsteamanuensis
- Vil du være en hjemmerektor eller en reisende rektor?
Jeg vil prioritere arbeidet på «hjemmebane» for min del, og så langt det lar seg gjøre delegere ansvar og tillit for å representere oss til mine medarbeidere og den enkelte forsker. En enkelt person, rektor eller ikke, har uansett begreset kapasitet og kan ikke rekke over alt. Dessuten er det kanskje lett slik at dersom en eller noen få alene anser seg å kunne representere høgskolen eksternt, så vil det mystifisere og begrense verdien av denne kontakten. Da syns jeg det er bedre at rektor motiverer og muliggjør ekstern kontakt for langt flere, såfremt at det skjer på en transparent måte med klare og gode mål, og at flest mulig taler høgskolens sak ute og tar med seg tilbake til oss alt det de har oppnådd. For å få det til, tror jeg at rektor må være synlig tilstede «hjemme».
Det betyr ikke at jeg kvier meg for å reise. Tvert imot. Men jeg har erfaring fra «reisende virksomhet» både som forskningsleder og konsulent, og vet at det lett blir et «one man show».
For studentenes del vil jeg formulere et klart mål for mitt arbeid på høgskolen, dersom jeg skulle være den som får tillit fra kollegaer og studenter: Høgskolen i Molde skal være kjent som det lærestedet som har lavest frafall i landet!
Dette er et krevende mål. Vi har ikke homogene studentkull. Mange er deltidsstudenter eller har krevende engasjementer i studentorganisasjonene eller andre foreninger og lag. Noen har funnet frem til fag hos oss etter at de har studert noe helt annet ved andre institusjoner. Da må undervisingen være personlig, forpliktende og godt organisert. Dessuten må vi fra høgskolens side fortsette å støtte utviklingen av et godt studentmiljø på studentenes premisser.
Vi bør øke innsatsen betydelig for å modernisere bygningsmassen. Jeg kan ikke selv bidra med kunnskap eller kapasitet til å avhjelpe psykiske stressituasjoner, men jeg tror at vi som jobber på høgskolen må vise at vi ser, og bryr oss om studentene, og ja, det er viktig å ønske dem «lykke til med eksamen». Vi kan synliggjøre studentaktiviteten som skjer hos oss – ved å tilby eller tilrettelegge mye bedre for treningsrom, bibliotek, kiosk, butikk og kaffebar. Jeg tror både eksamensresultater og trivselen for oss alle vil påvirkes av dette!
- I hvilken grad synes du dette er verd å prioritere, og i hvilken grad ser du på deg selv som en pådriver en slik prosess framover?
Dette syns jeg er en fantastisk artig idé. Jeg har allerede diskutert flere utvidelser av bruksmåten for de byggene vi allerede har, med flere, og jeg vil nevne noen av dem her:
Bruk av «90-meterskogen» til konserter, øving og engasjement i samarbeid med kulturskolen. Dette kan vi bruke til å understøtte studier, forskning og praksis i event management såvel som vernepleie-aktiviteter der teater og musikk brukes aktivt.
Flytte trimrommet til ett av lokalene med glassvinduer ut mot «90-meterskogen». Jeg tror at neste generasjon sykepleiere vil også samtidig som de er profesjonelle helsearbeidere, være personlige trenere, fysioterapeuter, kiropraktorer, livsstils- og trendkonsulenter og kostholdseksperter. Naturligvis kan vi forberede dem enda bedre på det ved å utnytte lokalene bedre, og ikke minst kan vi får flere studenter når vi har tøffe, moderne lokaler.
Jeg har, bare halvt i fleip, sagt at hvis jeg blir rektor skal høgskolen ha et utendørs 50-meters svømmeanlegg for undervisningsformål, rekreasjon og trening for studenter og innbyggerne i regionen. En flerbrukshall er naturligvis enda mer anvendelig, men ingenting av dette står i motsetning til hverandre, og det vil bidra ytterligere til å sette oss på kartet over unike studiesteder.
I en epostutveksling med flere faglige representanter for vernepleierutdanningen, har jeg sagt at vi kunne «lage et tilbud der vi (…) vektlegger «sosial glede» (hos brukerne), delvis gjennom fysisk aktivitet (…), delvis gjennom kontakt med andre i frivillige/uformelle organisasjoner, foreninger og lag, men ikke minst (og dette brenner jeg for) at vi ser på sammenhengen mellom egen helse og det å ta vare på andres (på mikronivå, enkeltindivider eller til og med noe så enkelt som kjæledyr) til andre grupper og helt opp til miljøet rundt oss.»
I tilknytning til en flerbrukshall kan vi ha mer enn bare Statsbyggs geiter. Vi kan ha oppstalling av hus- og kjæledyr med tilhørende fasiliteter der studentene kan øve, vurdere, forske og glede seg over de kontakt-, emosjons- og kognisjonsskapende mulighetene som ligger i dette, for eldre, funksjonshemmende, ensomme og oss alle, som ikke har disse mulighetene ellers.
Dette gir i tillegg de gnistrende FoU-mulighetene som ligger i å sammenligne trenings- og kontaktmulighetene med effekten av den «velferdsteknologien» som finnes, og basert på dette bidra til å utvikle enda bedre slik teknologi.
For ordens skyld, jeg innser at dette tar minst ti, snarere enn to år, å få til, og at vi ikke har etablert, enn si i det hele tatt diskutert, disse studieprogramsmulighetene. Men jeg syns det er viktig at vi ser på dem som nettopp det, nemlig muligheter og ikke umuligheter.
- Er førstekompetanse på dekannivå et krav kandidatene vil støtte dersom det blir aktuelt i perioden?
Ja, det syns jeg virker foruftig. Rekruttering til dekanstillingene vil uansett være viktig/krevende, og jeg tror det blir lettere dersom man stiller dette formelle kravet, fremfor som det også av meg er formulert i denne valgkampen, at det alternativt kan bygge på annen erfaring eller kompetanse. Det er flott om dekanene er yngre (enn rektor) og da vil færre ha slik erfaring. Det er vel heller ikke lett å se for seg at en koalisjon av villige rådgivere skal stå klar til å bistå en nyansatt dekan, slik som de kan tenkes å ville gjøre for en rektor? Behovet for denne kompetansen har samme begrunnelse som for rektor, så derfor viser jeg til svaret mitt nedenfor.
- Hva er avgjørende for om dere vil gå for fortsatt valgt rektor?
Det er avgjort for min del. Jeg går for valgt rektor. Det gir best rekrutteringsgrunnlag, ikke motsatt, som enkelte later til å tro, og ikke minst, man får en rektor som har tillitt i flertallet av de ansatte og studentene, modulo en vekting av de ulike valgkretsene som jeg skulle tror er moden for revisjon lenge før demokratiet som sådan! Valgt rektor er en naturlig og fleksibel åremålsordning. Dessuten gir det de ansatte styreleder i tillegg til ansvar for instutusjonens faglige utvikling, og dette representerer et eierskap og en mulighet til påvirkning som det for meg er både ideologisk og engasjementsmessig umulig å gi slipp på frivillig.
- Hvis ansett rektor skulle få flertall i styret, hvordan tenker dere om å ansette en rektor uten doktorgrad?
Jeg er blitt utfordret på dette spørsmålet flere ganger, og må vel innrømme at jeg kanskje har «idealisert» problemstillingen noe. En rektor må kunne kritiske og objektiv vurdere faglige initiativer, fagansattes prestasjoner og fremtidige ansattes akademiske kvalifikasjoner, uten selv å «komme i spill» når ivrige kollegaer deler sine synspunkter på sakene. Jeg mener fremdeles at det er mulig uten å ha en doktorgrad, men samtidig er det vanskelig å tenke seg en mer effektiv måte å opparbeide seg slike kvalifikasjoner på, enn å forske selv. En doktorgrad dokumenterer at man har denne kompetansen.
- Hvilke lederegenskaper mener dere kan kompensere for det å være doktorutdannet?
Kristisk sans og mot, åpenhet og systematikk vedrørende kriterier for evaluering av forslag, bidrag og andres vurderinger, samt evne til å sette seg inn i forskningens verdi og kvalitet på lik linje med det som en doktorutdanining i praksis er et «fagbrev» på. På samme måte som «fagbrevet» ikke garanterer at man er flink til dette, kan det tenkes at personer uten det har lært seg dette gjennom annen erfaring, eller for alt jeg vet, er født med slike evner. Jeg må innrømme at for min egen del har det vel neppe vært helt og holdent noen av delene, og at doktorutdanningen gav meg et grunnlag for åpen og kritisk tenking som jeg neppe hadde kunnet utvikle uten. Dessuten har jeg et nettverk og omgangskrets av hundre andre vitenskapelige ansatte med lignende kompetanse, som jeg nårsomhelt kan kontakte for å be om råd. Med en doktorutdanning er man i mindre grad prisgitt andres inviterte eller frivillige betraktninger og bidrag til en slik evaluering, og det gir objektivitet og robusthet. Man kan nok greie dette uten, dersom man har erfaring fra å lede en forskningsgruppe eller et stort FoU-prosjekt, eller har gjennomført en selvstendig vurdering av en corpus av vitenskapelig materiale eller selv gjort flere mindre eller større forskningsprosjekter og fått reultatene kritisk vurdert av andre. Jeg tror også at arbeid med etablering av gründerselskaper, på finansieringssiden, dvs «due dilligence» eller redaktør- og forfatterskap i patent- eller populærvitenskapelige publikasjoner, kan bidra med mye av det samme. Men fremfor alt er en doktorgrad den tryggeste plattformen for forskningsledelse.
- Betyr dette at vi som velgere, velger et team, og er de andre i teamet innforstått med dette?
Ja. Teamet må i så fall gjøres kjent. Rådgivning og diskusjoner som teammedlemmene har med rektor vil også helt uunngåelig være preget av subjektive interesser og faglige bakgrunn. De bør, og vil til slutt måtte ta ansvar for beslutningene som rektor tar på bakgrunn av deres råd.
- Vil dere rigge ned strukturen med viserektorer, og selv være mer hands-on på både undervisning og forskning, eller er dette en struktur dere vil beholde selv om dere har forskerutdanning?
Jeg tror jeg vil svare litt avventende, på bakgrunn av at jeg ikke har kjennskap til hvordan oppgavene som ligger i dette er fordelt mellom sittende rektor og viserektorene. Derimot vil jeg si at jeg syns det er et opplagt ansvar, og et privilegium for ansatte ved en vitenskapelig høgskole selv å forvalte sine forskingsmuligheter og –resultater. Det samme gjelder undervisningen, selvfølgelig. Jeg har sagt at jeg syns vi skal gjøre mer av dette arbeidet i tverrfaglige team, og mye mindre av det individuelt. Da har jeg kanskje indikert en form for grunninnstilling. Forøvrig vil jeg lese gjennom evalueringsrapporten om dette en ekstra gang, før jeg henter inn flere vurderinger og mer data fra organisasjonen om hvordan disse ordningene fungerer og tar endelig standpunkt i denne saken.
- Hvilke tanker har dere om endringer på avdelingsnivået?
Jeg tror ingen av utfordringene vi står overfor i dag kan adresseres ved å gjøre endringer i avdelingsstrukturen, og kommer derfor ikke selv til å prioritere denne saken. Dersom den fremmes av andre og det kan underbygges at endringen vil gjøre oss bedre rustet til å takle endringer i studentenes interesser og behov, rekruttere og tilgodese et betydelig større antall studenter, samarebeide tettere med industrien eller finne den beste løsningen på strukturutfordringene, så skal det ikke være vanskelig for meg å skifte mening om dette!
- Hvis dere deler min premiss, hvilke grep vil dere gjøre for å bedre informasjonen og åpenheten?
Det var et vanskelig spørsmål. Jeg syns hverken avdelingsmøtene eller allmøtet fungerer veldig bra. Personalseminaret var lovende og verdt å forsøke å bygge videre på. Jeg tror flere av premissene og foreløpige konklusjoner må presenteres på forhånd, før det inviteres til diskusjon om et tema, og ikke minst at det gjøres så ofte og i så oversiktlige sammenhenger at alle ansatte blir trygge i slike situasjoner. Dessuten trengs det forståelige og entydelige referater fra møtene, og det bør passes på at de som ikke er tilstede oppfordres innstendig til å delta i diskusjonen på andre måter. En av de viktigste forutsetningene for at vi skal lykkes, er at det er mest lønnsomt for de som sitter på informasjon, hensikter og nettverk, å utvikle og diskutere dem åpent. Å få til denne løsningen blir kanskje hverken lett, morsomt eller kjapt, men jeg tror bestemt at det er veien å gå.