Med Radio Don Quijote leverer Teatret Vårt et svært underholdende opplysningsarbeid om et 400 år gammelt litterært jordskjelv.

Cervantes fortelling om den skarpsindige lavadelsmannen fra La Mancha regnes i litteraturvitenskapen som den første moderne romanen. Selv om de aller fleste kjenner til historien om ridderen som kjemper mot vindmøller (som han tror er onde kjemper), har de færreste lest Don Quijote. For mange vil derfor Radio Don Quijote være en innføring i mesterverket; en Don Quijote 101.

Det er åpenbart et ambisiøst prosjekt, med stor fallhøyde. Men regissør Tormod Carlsen (og ensemblet?) har valgt en dramatisk ramme som evner å formidle romanens eksperimentelle karakter, i tillegg til  at de mest sentrale episodene i vår ridders eventyrlige reise inn i galskapen (og tilbake) iscenesettes med elegant gjennomført teaterlek.

Publikum får før forestillingen utdelt høretelefoner og hver sin radiomottaker, og på scenen (i det som vanligvis er teatersalen på Plassen) åpenbarer det seg et radiostudio med programleder Aurora (Vivi Sunde) og tekniker/sidekommentator Jan Tore (Bjørnar Lisether Teigen). Dagens sending av kulturprogrammet Dypdykk starter straks, en sending som i sin helhet er viet Cervantes mesterverk.

Effektivt introduserer Aurora oss for en relativt skrøpelig kar, rundt de 50, som har forlest seg på litteratur om heltmodige riddere (ja, litteratur har alltid vært farlig), og derfor føler seg kallet til å dra ut i verden som Don Quijote for å gjøre rett der urett finnes, og for å ære den skjønne jomfru Dulcinea (et opphøyet fantasifoster vår ridder har basert på en bondekvinne han en gang har fått et glimt av).

Litteraturen skaper bilder som øynene ikke kan se, forteller Vivi Sundes rollefigur Aurora, med en lett komisk inderlighet og innlevelse bare såkalte kulturkjerringer (av alle kjønn) kan legge for en dag. Og for Don Quijote, forsetter hun, er det viktigere å se verden som den burde være, enn som den virkelig er. Aurora glir i stykket inn og ut av rollen som Don Quijote i det de milepælene i riddereventyret iscenesettes som radioteater. Tekniker Jan Tore følger henne tett også i radioteater-dramatiseringene, med da som ridderens trofaste venn og væpner Sancho Panza – en omsorgsfull mann, som i motsetning til ridderen, synes å være ved sine fulle fem.

Radioteater-sekvensene er imponerende gjennomført, og det er særlig i disse at de øvrige rollefigurene kommer til nytte i forestillingen.  Et lydlandskap males opp av rollefigurene – i stor grad med mikrofoner på scenegulvet (som f. eks. à la kokosnøtthesten i Monty Pyhthon and the Holy Grail) – og de samme rollefigurene levendegjør ridderen, væpneren og hestens skjellsettende frontkollisjoner med virkelighetens verden i form av godt koreografert fysisk teater og effekter lånt fra et actionpreget tegnefilmunivers av typen Looney Tunes. Sekvensene ivaretar det sterkt komiske og kaotiske i ridderens håpløse og virkelighetsfjerne bestrebeler, som i regelen ender med at han får pryl av ymse slag. I Radio Don Quijote hører man virkelige stjernene over vår hovedpersons ganske forslåtte kropp og hode.

Også scenografien, signert teatersjef Thomas Bjørnager, er knallgod. Hele scenerommet er tatt i bruk fra gulv til tak, og radiostudioets dører, vegger og vinduer rives ned, slås ut eller åpnes opp  i tråd med det som skjer i Dypdykk-sendingen og/eller på Don Quijotes riddereventyr. Den tekniske siden, lyd og lys, er også i toppklasse, og bidrar sterkt til å løfte fram skifter i tempo og stemningsleie underveis i forestillingen.

Vivi Sundes tolkning av Aurora/Don Quijote er overbevisende og velspilt – ofte både gripende og komisk på samme tid. Hun bærer mye av forestillingen. Hennes tekniker/væpner (Bjørnar Lisether Teigen), den andre skuespilleren som trer tydeligst fram i forestillingen, leverer også sine rollefigurer godt. Som programledertype hører Aurora hjemme på 1970-tallet, så for henne er ironi å betrakte som et fremmedord. Dette tilfører forestillingen mye komikk, som f. eks. når Ungdomsseksjonen (joda, alle skal med, ungdommen er framtiden osv.) rapper om vår ridders kjærlighet til sin drivende og inspirerende kraft – fantasikvinnen Dulcinea, og tillegger ridderen kjødelige lyster i den anledning.

Da griper Aurora resolutt inn: «Man knuller ikke et ideal!»

Samtidig passer Auroras dyptfølte og inderlige programlederstil perfekt til å male ut det som for henne (og derfor også for forestillingen/sendingen) er sentralt i Don Quijote, at vår ridder – drømmeren – har gode intensjoner. Han er drevet av kjærlighet og lengsel, og hans mange mislykkede forsøk på å være en heltemodig ridder skyldes de høye idealene han holder seg med.

Et knippe sanger framføres godt, og i varierte stilarter, av Tonje/sangerinnen (Sara Fellman) i løpet forestillingen, for dette er jo radio, også inkludert jingler med ring inn til oss og si din mening-oppfordringer. Valget av sanger er en merkelig blanding av salmer, gamle slagere og annet, så man må anta at programleder Aurora har hatt en finger med i å komponere denne spillelisten. Da står nemlig de underlige låtvalgene til troende.

Alt i alt er Radio Don Quijote en leken, spenstig og eksperimentell forestilling som lykkes i være god og underholdende skole(radio) om en roman som sprengte litterære grenser.

——————————————————————————–

«Radio Don Quijote», Teatret Vårt i Molde

(Spilletid 1 time og 45 minutter, uten pause)

Instruktør: Tormod Carlsen

Scenograf: Thomas Bjørnager

Skuespillere: Vivi Sunde, Lars Melsæter Rydjord, Bjørnar Lisether Teigen, Johanna Mørck, Hugo Mikal Skår og Sara Fellman

Anmeldelsen er basert på premieren lørdag 2. september. Forestillingen går på Plassen i Molde til og med 23. september, deretter blir det én visning i Ålesund og én i Kristiansund.