Nei, vi skriver ikke dette i våre stillingsutlysninger. Likevel er dette inntrykket en sitter igjen med.

Av KAI A. OLSEN, professor ved HiMolde, UiBergen og Oslomet

Universitetene i utlandet tar akademisk innavl alvorlig. Ved mange universiteter i USA er det utenkelig at en skal ansette egne doktorgradskandidater. I Norge er det regelen. Ja, det er til og med et argument for å opprette nye doktorgradsstudier at en da kan bedre egen rekruttering til vitenskapelige stillinger.

For en liten institusjon som Høgskolen i Molde blir det spesielt viktig å unngå innavl. Mens store institusjoner uansett får et visst tilsig av kandidater fra andre institusjoner, kan vi risikere å bli oss selv nok Nå var dette ikke et problem før vi fikk våre egne master- og doktorgradstudier. Da måtte vi rekruttere fra universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og i noen grad også fra utlandet. Men med egne studier blir faren stor om vi ikke tar problemet med innavl alvorlig.

Ved høyskolen har vi bygget opp forskningsområder, og er i fred med å bygge opp nye områder, med i hovedsak interne kandidater. Da blir det vanskelig å bli relevant på en internasjonal arena. Og som kjent, i forskning (som i idrett) finnes det ingen annen arena av betydning.

Nå kan det være vanskelig å få gode fagfolk til å komme til Molde. En skulle derfor tro at vi gjør vårt ytterste for å få eksterne søkere. Det gjør vi ikke!

Ta dekanstillingene, der vi nå har forlenget søknadsfristene. Her ønsker vi kandidater som ”skal drive avdelingen med et visjonært og strategisk perspektiv og bidra til å utvikle avdelingens potensial innen utdanning, forskning og formidling”. Søkerne skal ha høy faglig kompetanse, gode nettverk, erfaring med administrasjon og personalledelse – kort sagt vi er ute etter dyktige ledere. For disse toppkandidatene tilbyr vi lønnstrinn 76 til 79, altså en topplønn på 770 000 kroner. Vi har da nedjustert spennet fra stillingskode 1474 Dekan, som går helt til 1 250 000 kroner. Andre lyser ut i hele spennet, mens noen begrenser dette til lønnstrinn 86 (925 000).  Nå opplyser vi her om at for spesielt kvalifiserte søkere kan høyere lønn vurderes, men de fleste vil nok oppfatte lønnstrinn 79 som en begrensning. Det er ikke mye om en vil ha gode søkere, også om en tar hensyn til at dekan er en tidsbegrenset jobb. Da skal det vel litt til for at noen er villig til å komme utenifra til en slik stilling, spesielt når vi må regne med at gode eksterne søkere neppe bor i Molde i utgangspunktet.

Vi har hatt store problemer med å besette disse stillingene. Hvorfor tilbyr vi da lavere lønn enn andre institusjoner? Om stillingene er så viktige som vi sier i annonsen, hvorfor gjør vi ikke vårt ytterste for å få gode søkere?

Helselogistikk er viktig del av Høgskolen i Molde sine satsningsområder. For dette nye feltet skal vi ansette en professor. Søkeren skal ha kjennskap til norsk helsesektor og tjenesteforskning, ha doktorgrad innenfor logistikk og erfaring fra empirisk forskning innenfor helselogistikk. Åpenbart er vi her ute etter en dyktig faglig person som skal få en viktig rolle, som foreløpig eneste professor innen forskningsområdet.

Nå er det ikke mange som arbeider i dette feltet i Norge. Da må vi kanskje ut i verden for å finne den riktige kandidaten? Åpenbart ikke! Joda, utlysningsteksten finnes også på engelsk, men det er krav at den som ansettes må kunne undervise på norsk! Dette til tross for at vi ikke har et studietilbud i helselogistikk, og til tross for at all vår undervisning på høyere nivå i logistikk går på engelsk. For å være helt sikker på å ikke få eksterne søkere, har vi også her begrenset lønn til lønnstrinn 79, mindre enn hva som er vanlig å betale en erfaren professor. Etter at undertegnede påpekte dette, tilføyde man setningen: ”For spesielt kvalifisert søker kan høyere lønn vurderes”. Hadde en ikke gjort det, ville lønnen være begrenset oppad til lønnstrinn 79.

Toppuniversiteter i utlandet, som Oxford, Cambridge og andre, tilbyr ofte helt normal lønn. De får mange søkere uansett. Det gjelder ikke for Høgskolen i Molde. Da er det svært risikabelt å tilby lavere lønn enn andre. Om da ikke hensikten er å skremme bort eksterne søkere?

Om vi til tross for dette skulle få kompetente søkere, så kan vi bruke inntil to år fra utlysning til tilsetting. Slik var det på universitetene i gamle dager. Da var det et privilegium å få en akademisk stilling, og mange gikk på vent i midlertidige stillinger. Men nå er tidene annerledes. Vi konkurrerer om de beste hodene, ikke bare med næringslivet, men også med andre høyskoler og universiteter. Mens en intern søker som oftest vil være i en annen stilling og til nød kan vente, så finner en ingen eksterne med slik tålmodighet.

Men selvfølgelig, om en ikke vil ha besatt stillingene med eksterne, er denne tregheten en god strategi.