Hva slags syn på læring og kunnskap uttrykker det når politikere i fullt alvor vil gjøre alle forelesninger offentlig tilgjengelig?

Forslaget har alt fått såpass poengtert kritikk fra fagfolk at det burde være enkelt å skrinlegge uten særlig videre diskusjon. Problemene er både prinsipielle, praktiske og økonomiske. Men siden fagfolk ikke ser ut til å ha noen spesielt høy stjerne i universitets- og høyskoledebatter for tiden, er det knapt noen grunn til å tro at fornuften alene vil sette bom for forslaget. Derfor ytterligere noen linjer noen av problemene her.

Jeg husker ikke så mye av de kanskje to-tre hundre forelesningene jeg hørte på i studietiden. Men jeg husker at jeg satt der, skjønt målet med tilstedeværelsen av og til var mer av sosial enn av faglig karakter. Den gang var undervisningsmengden pr. studiepoeng atskillig mindre enn i dag, vi skulle jo ha tid til å lese også. Vi fikk vel likevel med oss ett og annet som kom til nytte, noen ganger til eksamen, i sjeldnere tilfeller også senere i livet.

Det finnes monologforelesninger som er svært gode. Min sosiolog-kollega Gunnar C. Aakvaags forelesninger i moderne sosiologisk teori ligger for eksempel på YouTube, og vil være lærerike for enhver som er interessert i samfunnsvitenskap. Jeg har selv deltatt i forsøk hvor enkeltforelesninger er blitt filmet og lagt ut på nettet, noen av dem finnes kanskje ett eller annet sted på nettet ennå, for alt jeg vet.

Mange, inkludert politikere, mener imidlertid at nye tider krever nye læringsformer, og at den tradisjonelle forelesningen representerer en foreldet formidlingsmåte, fordi den passiviserer studenter. Studentaktiv undervisning gir bedre læring, har vært omkvedet i mange år.

Selv tror jeg troen på forelesningens død er overdrevet, skjønt med et par viktige forbehold. For det første er det for de fleste som hører på en forelesning nesten umulig å konsentrere seg godt i 2×45 minutter. Forelesninger flest er altså altfor lange. Læringseffekten øker utvilsomt hvis studenter umiddelbart får sjansen til å diskutere, anvende eller praktisere lærestoffet.

På to undervisningstimer bør derfor – etter mitt syn – maksimalt halvparten bestå av tradisjonell forelesning. I heldigste fall bidrar studentene med spørsmål, motforestillinger og nyanseringer som øker læringseffekten for alle, inkludert foreleseren. Skjer ikke det, bør man uansett sette av tid til interaktiv undervisning. Det tror jeg mange har erfart at de lærer mye av.

For det andre har mange forelesninger en utprøvende karakter. Særlig overfor mindre studentgrupper, ofte på masternivå, blir skillet mellom forelesning og seminar mindre tydelig. Foreleseren kan bruke en undervisningstime på å prøve seg fram, kanskje vet han ikke helt hvor han ender opp når han starter. Kanskje er studentenes respons en viktig del av selve undervisningen.

Selv husker jeg mange forelesere som formidlet på denne måten, uten noen klar konklusjon, og uten at hverken forelesere eller studenter var helt sikre på hvor det kom til å ende. Mange av disse forelesningene husker jeg som spesielt givende. Ikke bare fordi vi lærte noe, men også fordi vi fikk sjansen til å observere en professor i kamp med sitt eget stoff; vi fikk et innblikk i kunnskap i selve tilblivelsesprosessen. Det ferdigtygde kan man jo uansett lese seg til.

Men ingen av disse to forelesningsformene – den som legger opp til kontinuerlig respons og diskusjon, eller den som har en mer utprøvende form – egner seg særlig godt offentlig. Å se en forelesning på nettet som domineres av spørsmål og kommentarer fra studentene (kommentarer som kanskje ikke en gang er hørbare for seeren), gir svært begrenset informasjonsverdi, og dessuten er det stor risiko for at flere vil vegre seg mot å stille spørsmål. Forslaget begrenser altså forelesningens potensial for akademisk dialog.

For det andre vil den mer utprøvende forelesningen på sin side se merkelig ut for seere som hverken har forutsetninger for å forstå konteksten eller for selv å komme med innspill. Foreleseren kan fremstå som langt mindre overbevisende enn han/hun i virkeligheten er. Selv holder jeg av og til en del sekvenser i forelesninger på denne måten, men jeg ville helt klart vegret meg mot det dersom den skulle bli liggende på YouTube i årene som kommer. Det er ikke til nytte for noen.

Forslaget om å gjøre forelesninger offentlig tilgjengelig bygger derfor overraskende nok på at kunnskap er noe som er gitt en gang for alle, og som læreren ved å gå igjennom en viss mengde pensumlitteratur overfører til mer eller mindre lydhøre og formbare studenter. Både studentene og de som ser forelesningen på nettet konsumerer en kunnskap som de ikke kan stille spørsmål ved.

Vissheten om at man så å si foreleser for evigheten vil dermed påvirke måten forelesningen legges opp på. Det blir flere enetaler, mer opplesning fra på forhånd skrevne manus og mindre kunst- og tenkepauser og spørsmål.

Sagt på en annen måte: Foreleseren må ofte være mye bedre forberedt, med de konsekvenser det har for hvor mye ressurser som må settes av til undervisning. Forslaget innebærer at forelesningen blir som et studio hvor man leser inn en på forhånd definert tekst, ikke et læringslaboratorium.

Det er både overraskende og interessant at politiske miljøer slik ønsker å legge til rette for undervisning som monolog, stikk i strid med parallelle antakelser om hvordan digitaliseringen legger til rette for at den gode undervisningen i stadig større grad blir interaktiv. Jeg tror for min del ikke forelesningen helt har utspilt sin rolle, men den kan fort gjøre det om den flyttes fra auditoriet til internett.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Steinar Kristoffersen er spaltister i Panorama.