I NTNUs internasjonale handlingsplan heter det at undervisning på masternivå generelt bør foregå på engelsk.

Jeg forstår i og for seg at de som deltar i en arbeidsgruppe som skal meisle ut en strategi for internasjonalisering foreslår et slikt tiltak. Det handler om å signalisere ambisjoner, og er noe å slå seg på brystet med når det skal rapporteres til Nokut og til departementet. Dersom de mener det alvorlig, er det imidlertid grunn til bekymring, eller i det minste ettertanke.

Det er bra at studenter og ansatte får bedre ferdigheter i engelsk, både muntlig og skriftlig. På internasjonale konferanser merker man fort – som en gjennomsnittsbetraktning – at engelskkunnskapene i land som Skandinavia og Nederland kan framstå som et konkurransefortrinn overfor en del andre europeere. Likevel hemmes mange også blant oss av språklige barrierer når de skal presentere eller diskutere faglig stoff på engelsk. Det kan være ordforrådet, betydningen av nyanser eller grammatiske viderverdigheter som volder bekymring, eller oftest en kombinasjon av slike faktorer.

Jeg merker det på kolleger, og ikke minst merker jeg det på meg selv: det er mye jeg føler at jeg ikke får sagt så presist som jeg ønsker. I likhet med de aller fleste nordmenn behersker jeg engelsk langt dårligere enn mitt eget morsmål.

I forskning trenger ikke dette å være noe stort problem. Skriftlig klarer de fleste å uttrykke seg noenlunde presist fordi det er mulig å file på setninger over tid. Programvare kan også hjelpe oss. Ikke minst vil språkvaskere og korrekturlesere forbedre tekstene. Selv om mye av det som publiseres ikke akkurat representerer særlig litterær verdi, er det publiserbart. De siste tallene viser da også at rundt 90 prosent av forskningen publiseres på engelsk ved våre tre største universiteter.

Den økende andelen skyldes nok et stykke på vei at det samlede volumet øker. I hvert fall i en del fag er altså ikke nødvendigvis reduksjonen i norskspråklig forskning så stor, men den utgjør likevel en synkende andel. Finansieringssystemet gjør jo at det ofte er viktigere å publisere mest mulig enn å publisere god og viktig forskning, og også forskere har en tendens til å respondere på slike incentiver.

Et helt annet spørsmål er uansett hvilken posisjon engelsk skal ha i undervisnings- og møtesammenheng. De fleste institutter har i dag et internasjonalt arbeidsmiljø, enten det er engelskspråklige forskere eller forskere fra andre land som er avhengig av engelsk for å kommunisere med norske kolleger. På interne møter er det derfor relativt vanlig å bruke engelsk som arbeidsspråk, selv om det også hender at fremmedspråklige ønsker at det snakkes norsk for å bli fortrolige med språket.

Stort sett går det naturligvis greit, men akkurat som på internasjonale konferanser får samtalen en annen karakter enn den gjør hvis de kunne brukt sitt morsmål. Det hender utvilsomt rett som det er at enkelte brenner inne med noe fordi de frykter at de ikke klarer å uttrykke seg så godt som de ønsker på engelsk.

En god del undervisning foregår på engelsk fordi foreleserne ikke behersker skandinavisk språk tilstrekkelig godt. Det er neppe noe stort problem, studenter må selvsagt venne seg til å forstå muntlig engelsk, og de lærer dessuten av det. Det er dessuten mulig at mange norske 20-åringer snart er like fortrolige med engelsk som med norsk. Men jeg merker meg fortsatt at en ikke ubetydelig andel sliter overraskende mye med akademiske tekster på engelsk.

Å gjøre det til hovedregel å undervise på engelsk er uansett misforstått. Selv om det finnes miljøer hvor mange av studentene kommer til å arbeide internasjonalt, og hvor studentsammensetningen er internasjonal, utdanner vi fortsatt i hovedsak kandidater som skal gjøre nytte for seg i Norge.

Å undervise på engelsk hemmer flertallet av både lærere og studenter, og det hemmer dessuten utviklingen av et vokabular som kan anvendes også i yrkessammenheng. Hovedregelen bør derfor være engelsk når man må, norsk når man kan.

Om vi vender tilbake til forskningen, er det naturligvis også et viktig poeng at den er i dialog med samfunnet. En av forskningens funksjoner er å utgjøre samfunnets kritiske selvrefleksjon. Det betyr at den leverer et språk og en terminologi som blir en integrert del av den offentlige samtalen.

Insisteringen på å bruke engelsk i stadig flere sammenhenger bygger slik på en altfor enkel forestilling om det akademiske språkets funksjoner. Ideen om å forske på engelsk og formidle på norsk overser at formidlingen mangler akademiske bein å stå på dersom den utelukkende skal baseres på en terminologi som er utviklet på engelsk. Det er noe helt annet å oversette engelsk faglig terminologi til norsk, enn å utvikle en norsk akademisk terminologi i kontinuerlig dialog med offentligheten. Begrepsutviklingen er en integrert del av forskningsprosessen, i hvert fall i samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag.

Det er for eksempel liten tvil om at de to maktutredningene i Norge de siste 50 årene har levert en rekke begreper og forståelsesformer som inngår i det informerte offentlige ordskiftet. Det gjelder begreper som den segmenterte stat, det medievridde samfunn eller politikkens rettsliggjøring. Dette ville sett helt annerledes ut dersom denne forskningen hadde vært utviklet i engelsk språkdrakt, og gitt mindre perspektivrikdom når vi på norsk bidrar til vår egen selvrefleksjon.

Det er ingen motsetning mellom engelsk og norsk, hverken i undervisning eller forskning. Flest mulig bør beherske begge deler, og bidra på begge språk. At flest mulig forskere kan kommunisere med og bidra til den internasjonale forskningsfronten er en selvfølge, akkurat som det bør være en selvfølge at de også kan bidra til norskspråklig fag- og begrepsutvikling. Men slik situasjonen er i dag, er det ingen grunn til å oppmuntre til økt bruk av engelsk, den prosessen går sin gang uten hjelp. Det som måtte foreligge av virkemidler bør rettes inn mot å vedlikeholde norsk som forsknings- og undervisningsspråk.

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.