Ingenting skjedde. Det ble det viktigste som har skjedd i europeisk fotball.
I England ble fotballklubber organisert som aksjeselskaper så tidlig som i 1888. I 1912 vedtok det engelske fotballforbundet (FA) Rule 34. Regelen begrenset aksjeeiernes utbytte til fem prosent av pålydende aksjeverdi, forbød honorar til styremedlemmer, og sikret at eventuelle verdier etter konkurs skulle gå tilbake til lokalsamfunnet.
Rule 34 fristet kun lokale kapitaleiere med interesse for fotball og lokalsamfunn. I 1983 ble imidlertid denne demningen mot sterkere kapitalinteresser brutt. Eierne av Tottenham Hotspur opprettet et holdingselskap som eier av klubben. Selskapet gikk på børs og tok ut større verdier enn det Rule 34 tillot.
Man skulle tro at FA stoppet regelbruddet, men ingen ting skjedde. Tottenhams omgåelse fikk passere. Forbundet abdiserte fra rollen som regulator, og det ble fritt fram å organisere seg slik at aksjeeierne kunne profitere på klubbene. Mange tradisjonelle eiere tjente formuer på å selge klubben videre.
Per 2016 var mer enn 70 prosent av klubbene i Premier League og 50 prosent av klubbene i Championship på utenlandske hender. Mange klubber har hatt svært dårlige erfaringer med sine eiere. FAs Fit and Proper test som skal luke ut mistenksomme eiere har vist seg lite effektiv. Hvordan kontrollerer man etterretteligheten til eiere, særlig utenlandske? Det som først skapte en bølge av børsnoterte klubber – i 2000 var det 22 børsnoterte klubber i England – har resultert i en rekke unoterte selskaper. Kontrollerende utenlandske eiere ønsker ikke det innsynet børsnotering krever.
FA var på nytt statist da 1. divisjonsklubbene brøt ut og dannet Premier League i 1992. Toppklubbene ville ha de økende TV-inntektene for seg selv. Solidaritetsordningene som bidro til en viss utjevning i sporten ble raskt vannet ut. Dette dannet grunnlaget for det økende økonomiske gapet mellom klubbene og redusert sportslig konkurranse. Lønningene til de beste spillerne har blitt hinsidige, mens storklubbenes fangarmer nå søker barnetalenter verden rundt i jakten på de neste store stjernene.
Presset mot restriksjonene og kravet om aksjeselskaper spredte seg til kontinentet. Like vilkår, takk. I 2013 var 60 prosent av de 237 klubbene som deltok i UEFAs turneringer aksjeselskaper. Noen av disse, som de svenske og tyske, krever imidlertid at klubben selv kontrollerer flertallet av aksjene. Senest i fjor stemte de tyske klubbene for å beholde denne såkalte 50+1 regelen. Og tyske arenaer er de best besøkte i Europa.
Norsk fotball har også merket presset fra kapitalen. Mange norske klubber har operert med en dualmodell der klubben har leid ut sine kommersielle verdier til et samarbeidende aksjeselskap, som dermed i praksis betaler klubbens toppfotballsatsing. I dualmodellen går aksjeselskapets innflytelse i klubben via pengene. Hvis aksjeselskapet får økonomiske problemer kan klubben si opp avtalen og fortsette på egen hånd.
Brann og Lyn (den gang FC Lyn Oslo) er klubber som har erfaring med slike skilsmisser. For Brann var den lykkelig fordi aksjeselskapet sanerte gjelden. Da gjelden var borte sto sponsorene klar til å finansiere klubbdriften. Lyn overtok aksjeselskapet for kr. 1 og kunne fortsette som klubb, men uten sponsorpenger til å møte forpliktelsene selskapet hadde inngått, gikk klubben fra Tippeliga til 6.divisjon på to sesonger.
Noen klubber, som Molde, har levd lykkelig med dualmodellen siden den ble innført i 1992. Andre, som Start og Viking, har hatt mye uro. Rosenborg har levd lykkelig uten idrettsforening, og Brann kan vel ikke sies å ha tapt på å gå tilbake til foreningsmodellen. Det er altså flere modeller som virker, men felles for dem er at de involverte partene må kunne samarbeide. Klubber som ikke mestrer samarbeid utenfor banen kan vel heller ikke vente at de skal greie det på banen?
Til fotballtinget i helga har forbundsstyret foreslått at norske klubber skal kunne bli aksjeselskaper, eid av andre enn klubbmedlemmene. Dette skjer uten en forutgående utredning, og det er ikke lett å se noen oppside ved forslaget. Styret erkjenner at det utfordrer den norske idrettsmodellen, demokratiet og idrettens regelverk, men har likevel ikke noen overbevisende argumenter for forslaget. Tvert imot, deres tydeligste argument er en trussel om at kapitalen overtar all makt i dualmodellen. Denne trusselen skal møtes ved å overlate all makt til kapitalen.
Se Tinghefte 2019 sidene 37-42 (ekstern lenke).
Er det noen likhet mellom FA i England og det norske forbundsstyret? Mye tyder på at også forbundsstyret nå låner øre til dem som mener regulering er brysomt. I FAs tilfelle var dette skjebnesvangert. Godt hjulpet av stadig bedre TV-avtaler ble de beste ligaene og klubbene fort så mektige at selv UEFA i dag har problemer med å regulere idretten. De siste 20 årene har trusselen om en privat europeisk liga presset UEFA, og gullkalven Champions League er blitt skreddersydd de største klubbenes interesser. Visst har den økonomiske omsetningen i europeisk fotball har gått bratt oppover de siste tiårene, men prisen er maktesløse fotballforbund, og enorme økonomiske avstander mellom klubber og ligaer.
I denne situasjonen tenker kanskje forbundsstyret at en bare må være med på ferden. Spørsmålet er hvilken kapital de ser for seg skal strømme inn i norske toppklubber under en ny AS-modell. Internasjonalt ser vi flere eiertyper. Enkelte bruker klubber som sponsorobjekter (Red Bull). Andre bruker klubber for å vise fram rikdom og store egoer (Chelsea, Monaco). Atter andre er verktøy for såkalt soft power (Paris Saint Germain og Manchester City), der udemokratiske stater bruker idrett for å pynte seg og fremme nasjonale næringsinteresser i Vesten. De amerikanske eiernes ønske er antakelig en amerikansk modell for europeisk profesjonell idrett. Det er også liten tvil om at det å eie en fotballklubb kan bidra til å hvitvaske et frynsete rykte og ikke minst penger fra korrupsjon eller f. eks. gamblingsindustrien.
Norske kapitaleiere bør greie å samarbeide med klubbene innenfor dagens dualmodell. For å vinne på banen er det krav til gode relasjoner og godt samarbeid. Bør ikke det samme gjelde utenfor? Av utenlandske investorer er det trolig bare hvitvaskere som kan være interessert i norske klubber. Så lenge disse ikke er dømt, er de vanskelige å ta. Beviser er vanskelig å skaffe, og selgende klubb eller forbundet kan vanskelig opphøye seg til moralpoliti kun med bakgrunn i rykter.
Forbundsstyrets forslag følges av et sett bestemmelser som skal regulere forholdet mellom klubbene og den «nye AS-modellen». De engelske erfaringene viser at håndhevingen av slike bestemmelser er vanskelig i praksis. Og at unnfallenhet fort avler mer unnfallenhet.
*************************************
Professor Hallgeir Gammelsæter:
I fell in love with sport in the late 1960s, before sport was broadly broadcast. 50 years later, the hunger for watching sport has turned into a need for rationing it. Today, the access to publicized sport is limitless, but sport is also highly politicized and globalized. Sometimes that which is not showed is more intriguing than that which is recorded by the cameras.