Til vårt masterstudium i idrettsvitenskap har jeg utviklet et emne om utviklingstrekk i den moderne idretten.

Blant bidragene studentene forventes å lese, er en historisk sett viktig artikkel om det som kalles serious leisure – det å bruke fritiden på en aktivitet eller hobby som man engasjerer seg sterkt i, på en slik måte at man ønsker å forbedre seg, lære mer og delta i kulturer av likesinnede som deler samme lidenskap. Visse former for sportsaktiviteter faller utvilsomt under dette, både blant ungdom og voksne.

Artikkelen er skrevet av Robert A. Stebbins og publisert første gang i 1982. Senere har dette forskningsfeltet utviklet seg voldsomt i flere retninger, slik det er med all forskning. Men akkurat som samfunnsvitere generelt fortsatt står på skuldrene til klassikere som Karl Marx (1818-1883), Emile Durkheim (1858-1917) og Max Weber (1864-1920), er Stebbins’ artikkel et uomgjengelig bidrag for den som er interessert i fritid. Jeg supplerer naturligvis temaet med nyere forskningsbidrag, men Stebbins bør man kjenne til om man vil påberope seg å være fortrolig med feltet.

Men kanskje jeg tar feil? Kunnskap av eldre dato er nettopp det; gammel. Nå for tiden er gammel i ferd med å bli et synonym for utdatert. Gjengs kunnskap fra 1982 gir ingen veiledning for unge i dag. Derfor bør jeg antakelig snarest fjerne artikkelen fra pensum også.

Slik er det nemlig: I februar kunne vi lese i Universitetsavisa at i løpet av én generasjon er holdbarheten for en utdanning blitt redusert fra 26 til fire og et halvt år. Problemstillingen ble presentert i en paneldebatt, og det underliggende spørsmålet var hvordan behovet for etter- og videreutdanning gjennom yrkeskarrieren skulle finansieres. Mot et slikt bakteppe er naturligvis dette et viktig spørsmål. Vi snakker jo i så fall om et behov for omfattende videreutdanningsprogrammer i hvert fall hvert femte år.

Det blir i artikkelen henvist til en Deloitte-undersøkelse som belegg for påstanden om utdanningers varighet. Universitetsavisa har selv forsøkt å hjelpe meg å finne rapporten hvor denne påstanden lanseres, men det har ikke lyktes oss å finne belegget for beregningen. Jeg var ikke på konferansen og det er mulig Deloitte ble forvekslet med en annen aktør, så jeg skal ikke bebreide Deloitte for dette, det er jo så mange slike aktører i skjæringsfeltet mellom utredning og konsulentvirksomhet.

Uansett; den som har beregnet seg fram til at en utdannings holdbarhet nå er bare fire og et halvt år, har sannsynligvis ikke gjort det gratis. Ofte er det jo slik at det mest interessante i slike tilfeller ikke hvem som utfører undersøkelsen, men hvem som betaler for den. Jeg ser ikke bort fra at det var aktører som har interesser i etter- og videreutdanning.

Det er her det blir interessant. Etter- og videreutdanning er et marked i vekst, og det vil vokse ytterligere. Alarmklokkene vil gå hos både myndigheter og i næringslivet om de får ferten i at alt de ansatte har lært vil være verdiløst i løpet av fem år. Dermed oppstår det et marked for slike tjenester hos utdanningsinstitusjonene, både offentlige og private.

Men i og med at det dermed er mange aktører som har interesse i at konklusjonen om sterkt redusert holdbarhet av utdanning skal være riktig, er det åpenbart nødvendig å vurdere hvorvidt konklusjonen er rimelig. Den skurrer imidlertid kraftig. Ringer det ingen bjeller når en undersøkelse konkluderer på en så radikal måte? Den virker jo intuitivt helt urimelig, og den naturlige reaksjonsformen er å gå argumentasjonsrekken som ligger til grunn nærmere etter i sømmene. Av og til hender det jo at virkeligheten arter seg helt annerledes enn vi tror, så vi bør ikke avvise den uten videre.

Men likevel: Fra 26 til fire og et halvt år!

I det moderne samfunn er antakelig følelsen av å leve i en brytningstid en grunnleggende erfaring. Den klassiske sosiologien fra slutten av 1800-tallet tematiserte nettopp dette, blant annet de sosiale konsekvensene av omfattende samfunnsendringer (blant annet industrialisering, urbanisering og flere og mindre tette sosiale relasjoner). Mange av de som går i grunnskolen i dag vil kanskje ende opp i yrker som ikke finnes ennå. Så det er klart det trengs etter- og videreutdanning, tenker man.

Men det siste poenget – at stadig flere har yrker som ikke fantes da deres foreldre vokste opp – har jeg ikke funnet på selv. Jeg har lånt det av Edvard Bull d.y., som skrev nettopp dette i et avsluttende sveip over den norske etterkrigshistorien. Interesserte kan finne det i Cappelens Norgeshistorie, bind 15. Det er utgitt i 1979. Det er for så vidt ikke så lenge siden, men systemet for etter- og videreutdanning var nok mindre systematisert enn i dag. Men det viste seg at vi klarte oss.

Dette skyldes naturligvis at det meste av utdanningssystemet ikke er innrettet mot konkret innlæring av helt spesifikke ferdigheter. Slike ferdigheter læres i all hovedsak på den enkelte arbeidsplass. Utdanning handler om å utvikle generelle evner, kunnskaper og kompetanser. Det gir ungdom (og voksne) et bedre grunnlag for å mestre mer spesifikke ferdigheter ved hjelp av den kunnskapen og de ferdighetene utdanningen har gitt dem.

Utdanning handler rett og slett om å lære å lære. De fleste samfunnsvitere som ikke jobber i forskning og utdanning, opplever antakelig at de analytiske ferdighetene og en samfunnsfaglig måte å tenke på er det de har størst nytte av i arbeidsdagen, ikke at de leste en bestemt bok eller artikkel. Det betyr ikke at boka eller artikkelen var uten betydning, det var jo nettopp disse tekstene som utviklet den analytiske evnen. Det er ikke så relevant om boka var publisert i 1980 eller i 2018.

Nå finnes det selvsagt ferdigheter som tiden rett og slett løper fra. Jeg er ikke så godt kjent med innholdet i dagens skole, men jeg har en mistanke om at såkalt skjønnskrift, for øvrig ett av mine svakere fag, er mindre viktig enn da jeg gikk i barneskolen. Både på ungdomsskolen og i videregående hadde jeg maskinskriving som fag, det tror jeg heller ikke er noe utbredt tilbud nå for tiden.

Men på den annen side: At jeg faktisk lærte dette rundt 1980 gjør at jeg den dag i dag skriver raskere på laptopen jeg sitter ved nå enn stort sett alle andre jeg slumper til å møte på min vei. Touch-systemet er ikke utdatert (så lenge tastaturene utformes på samme måte) selv om skrivemaskinen er det. Slik er det trolig for flere typer kunnskaper og ferdigheter.

Jeg tror folk kan være stolte av den utdanningen de har tatt, selv om den ble avsluttet for mer enn fire og et halvt år siden. Selvsagt vil det være behov for faglige oppdateringer, videreutdanning og voksenopplæring for folk som vil eller må skifte karrierespor. Men at slik virksomhet, i likhet med mye annet i vår sektor, legitimeres med svært luftige antakelser à la den som her ble tillagt Deloitte, er faktisk et ganske stort problem. Et videreutdanningskurs i kildekritikk kunne vært noe for ledere som ukritisk videreformidler slikt tøv.

Og studentene mine skal fortsatt lese Stebbins.

RETTELSE 25.03.19: I en tidligere versjon av artikkelen framgikk det at det var Marianne Aasen som siterte den omtalte rapporten. Det er feil. Aasen opplyser at det var Aleksandra Hirst i Equinor som viste til en slik rapport under paneldebatten.

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.