Alpinist Henrik Kristoffersen kan anke etter tapet i Oslo tingrett, så muligheten er åpen for at han vinner til slutt – her også. Men jeg tror han har bedre sjanse i slalåmbakken.

Mandag 6. mai 2019 falt det dom i saken mellom alpinist Henrik Kristoffersen og Norges Skiforbund (NSF). Sakens bakgrunn er at Kristoffersens ønsker å promotere Red Bull på hjelm/hodeplagg – et veldig attraktivt sted å bli promotert. NSF nektet ham dette, fordi de allerede har solgt plassen til Telenor.

Nedenfor vil jeg gi en gjennomgang av dommen.  Dommen er lang og grundig. Jeg forenkler derfor en god del. Beklager til dere som syns jeg forenkler for mye og til deres som syns jeg ikke forenkler nok. Og til dere som av andre grunner mener jeg burde uttrykt meg annerledes, så var det sagt.

Og til dere som gjerne skulle lest litt om Kristoffersen og forholdet til konkurranseloven § 11/EØS artikkel 54 eller § 10/EØS artikkel 53, og for så vidt til alle andre: Les dommen! Idrettsjuss er gøy.

LAST NED: Dom i sak 16-166104 Kristoffersen (PDF-dokument)

Dommen er viktig. Noen synes å mene at hele den norske idrettsmodellen sto på prøve. Det synes jeg er å trekke det langt. Men saken synliggjør en del viktige ting om det økonomiske forholdet mellom elite- og breddesatsing, og om utøveres rettigheter kontra idrettsforbundenes rettigheter.

Kristoffersen tapte saken, og jeg kan vel allerede nå avsløre at jeg er enig i dette resultatet. Men avslutningsvis vil jeg si noen ord om hvor viktig det er at han faktisk kan overprøve en slik problemstilling i rettsapparatet.

Kort om idrettens regelverk, hvorfor det må følges og dets begrensning

Etter NIFs lov § 14-4 (1) er det klart at det er NSF som har rett til å inngå markedsavtaler. Bestemmelsene sier at bare «organisasjonsledd» kan inngå slik avtaler. Men etter § 14-4 (2) «kan» organisasjonsledd tillate at utNSFøver inngår slike avtaler. NSFs fellesreglement tillater altså utøvere å inngå egne markedsavtaler, dersom en del vilkår er oppfylt. Internasjonalt setter FIS som vilkår for deltakelse i VM, World Cup mv. at utøverens markedsavtaler er godkjent av det nasjonale forbund. IOC har tilsvarende regler for deltakelse i OL.

LES MER: Monopoly in court

Hvorfor må Kristoffersen forholde seg til NIFs lov? Og NSFs regler? Selv om NIF liker å kalle reglene sine for lover, er det ikke lover i den normale betydningen av ordet. Lover er noe Stortinget vedtar og som gjelder generelt. NIFs lov er vedtatt av Idrettstinget og gjelder bare innenfor den organiserte idretten. Det er et organisasjonsinternt regelverk. Litt enkelt sagt bygger slike regler på et avtalerettslig grunnlag. Idrettsutøvere har godtatt at reglene skal gjelde via medlemskap og/eller være på et landslag/delta i konkurranser.  Kristoffersen kan selvfølgelig la være å forholde seg til den organiserte idretten – ikke delta på landslaget mv. Reglene gjelder da ikke for ham. På den andre siden vil han da heller ikke kunne konkurrere. Det er bare FIS og deres nasjonale særforbund som per i dag arrangerer alpinrenn av økonomisk verdi for alpinutøvere i de klassiske grenene.

Det er imidlertid begrensninger i hva NIF/NSF kan vedta av regler. Reglene må ikke stride mot de reglene som gjelder generelt, som typisk bygger på virkelige lover. I tillegg er det internasjonale begrensninger i hva Norge kan tillate at organisasjoner som NIF kan ha regler om. Slike begrensninger har Norge godtatt gjennom avtaler med andre land. EØS-avtalen er et eksempel på det.

Uttalelse fra EFTA-domstolen

Oslo tingrett spurte EFTA-domstolen en del spørsmål rundt den EØS-rettslige reguleringen av Kristoffersen-saken.  EFTA-domstolen kom med en (omfattende) uttalelse før jul i fjor. Den slo fast at EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelighet ikke bare får anvendelse på offentlige myndigheters handlinger, men gjelder regler av enhver art som tar sikte på kollektiv regulering av lønnet arbeid og tjenesteyting. Det følger av dette at EØS-retten kan få anvendelse på regler fastsatt av et idrettsforbund. Dette kunne karakteriseres som en seier til Kristoffersen.

EFTA-domstolen vurderte så om restriksjonene strider mot EØS-avtalen, artikkel 36. Denne bestemmelsen lyder:

«Innen rammen av bestemmelsene i denne avtale skal det ikke være noen restriksjoner på adgangen til å yte tjenester innen avtalepartenes territorium for statsborgere i en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat som har etablert seg i en annen av EFs medlemsstater eller EFTA-stat enn tjenesteytelsens mottager.»

Regelen sier mao. at en tjenesteyter fritt skal kunne tilby sine tjenester innen EØS-området.

Domstolen la til grunn at sponsoravtaler innebærer markedstjenester – Kristoffersen  er en tjenesteyter. Domstolen slo, ikke overraskende, fast at en ordning med forhåndskontroll og samtykke for individuelle sponsoravtaler gjør Kristoffersens markedsaktivitet mindre attraktiv. Han kan mao. ikke tilby sine tjenester fritt.

Men dette er ikke nok til å si at en slik restriksjon strider mot EØS-avtalen. En restriksjon på tjenestefriheten etter EØS-avtalen artikkel 36 kan nemlig rettferdiggjøres hvis det foreligger tvingende allmenne hensyn. Forutsetningen er at restriksjonen er egnet til å sikre oppnåelse av det mål som søkes nådd, og ikke går lenger enn det som er nødvendig for å nå målet. EFTA-domstolen kom med vurderinger rundt dette, som nok kan sies å tale for NSFs synspunkter. Men noe helt klart svar på om NSFs nektelse av å la Kristoffersen inngå hjelmavtale med Red Bull, ga ikke EFTA-domstolen.

Dommen i Oslo tingrett

Hovedtemaet i Oslo tingretts dom var om det kan rettferdiggjøres etter avtalens artikkel 36 at NSF legger restriksjoner på hvem som kan reklamere på Kristoffersens hjelm.

Tingretten la til grunn at solidaritet innenfor idrett kan aksepteres som et legitimt mål begrunnet i allmenne hensyn, siden det muliggjør og oppmuntrer til rekruttering og trening av unge idrettsutøvere. Målet for ordningen med forhåndsgodkjenning av sponsoravtaler er med andre ord grei.

Men for at ordningen skal kunne holde seg innenfor EØS-regelverket, er ikke det nok. NSF må i tillegg godtgjøre bl.a. at ordningen er et egnet middel til å oppnå dette formålet, og at den ikke går lenger enn nødvendig for å oppnå formålet.

Etter en bevisvurdering kom tingretten fram til at NSF har godtgjort at ordningen med forhåndskontroll og samtykke for individuelle sponsoravtaler er et egnet middel for å oppnå NSFs formål om fremme av skiidretten, og at NSF faktisk bruker en vesentlig del av markedsinntektene til formålet om å oppmuntre til rekruttering og trening av unge idrettsutøvere, og til utdanning og barne- og breddeaktivitet.

Retten vurderte så om NSFs godkjenningsordning  går lenger enn det som er nødvendig for å nå målet. Det ble lagt til grunn at «ordningen gir utøverne en rimelig andel av inntektene fra det potensielle marked for sponsoravtaler, samtidig som NSF i tilstrekkelig grad har godtgjort at ordningen er nødvendig for å sikre at NSF er i stand til å fortsette sine aktiviteter innenfor skiidretten.» Mao. er det god balanse i ordningen. Landslagsutøverne får benyttet sitt markedspotensialet samtidig som NSF får penger til sin breddesatsing.

Til slutt vurderte retten om det konkrete avslaget på at Kristoffersen får ha Red Bull på hjelmen sin går lenger enn det som er nødvendig for å nå målet. Retten viste til at EFTA-domstolen la til grunn at det såkalte forholdsmessighetsprinsippet krever at beslutninger som tas under NSFs ordning med forhåndskontroll og samtykke for individuelle sponsoravtaler, må bygge på en rimelig avveining av NSFs interesser og den profesjonelle utøverens interesser. Retten kom til at en slik avveining var gjort, og viste bl.a. til at Kristoffersen hadde betydelige inntekter av idretten sin.

Retten gjorde også en grundig vurdering av om det at Aksel Lund Svindal fikk ha Red Bull på hjelmen, mens Kristoffersen ikke fikk lov, utgjorde en usaklig forskjellsbehandling. Det ble her vist til at på det tidspunktet Svindal inngikk avtale om profilering av Red Bull på hjelmen, var ikke hjelm omfattet av NSFs sponsoravtale med Telenor. Når Telenor-avtalen senere ble fornyet og utvidet til å omfatte også hjelm, ble det i avtalen gjort unntak for Svindal.  Ved denne fornyelsen hadde ikke Kristoffersen fått noe tilbud om hjelmavtale fra Red Bull. Da Kristoffersen fikk tilbudet om hjelmavtale fra Red Bull, var Telenor-avtalen (inkludert hjem) inngått. Mot denne bakgrunn mente retten at det ikke forelå usaklig forskjellsbehandling i rettslig forstand.

Som et slags svar til Kristoffersens anførsel om at avtale med Red Bull som omfatter hodeplagg/hjelm er nødvendig for å optimalisere hans satsning, bl.a. ved at de stiller med helikopter når det er behov for det, og også privatfly til og fra renn, nevnte retten avslutningsvis at resultatene for norske alpinister tilsier at det hittil ikke har vært nødvendig å ha avtale om Red Bull på hjelmen for å oppnå svært gode resultater.

Kristoffersen tapte dermed saken, og NSF fikk medhold i at en kan fortsette den praksis som har vært.

Noen betraktninger

Studentene ved HiMolde som nylig tok eksamen i Idrettsjuss, ble prøvd i hva idrettens selvdømme er. Kort fortalt er det prinsippet om at tvister med tilknytning til den organiserte idretten så langt det er mulig skal løses innenfor NIF-systemet. Det er vel og bra. Det beste er selvsagt at alle er venner og enige hele tiden, men denne saken viser at det ikke alltid er mulig å løse saker i NIF-systemet.

Det er grunn til å spørre om alt bør løses innenfor NIF-systemet. Den organiserte idretten har stor makt, særlig pga. dens monopolsituasjon, som Hallgeir Gammelsæter tidligere har tatt opp i denne bloggen. I Kristoffersens tilfelle har NSF makt, ikke bare til å bestemme om Kristoffersen kan drive sitt yrke hos dem, men til å bestemme om han i det hele tatt kan drive sitt yrke. Det er helt opplagt stort behov for at noen utenfor kan overprøve hvordan NIF bruker en såpass betydelig makt innenfor de lovlige grensene.

Kristoffersen tapte denne saken, men han har vist at han og andre kan stå opp for sine rettigheter, at det er flere sider ved en sak, og – ikke minst – at det finnes grenser for hva den organiserte idretten kan bestemme.

*********************************

Førsteamanuensis Odd Anders Bøyum-Folkeseth:

Jeg liker idrett. Å drive idrett, følge med på toppidrett, men først og fremst å se ungene drive med idrett. Som jurist er jeg også fascinert av reguleringen av idretten; av hvordan idretten regulerer seg selv, og hvordan generelle regler har innvirkning på idretten.