Det er godt mulig at Leif Welhaven har rett i at mange utenfor Romsdal misliker Molde. Det bør klubben i så fall være glad for.

Rivalisering er en viktig drivkraft for fotballinteressen. Fascinasjonen for fotball ligger ikke bare i at man har en bestemt klubb som man støtter i tykt og ikke minst tynt, men også i at denne klubben som regel har bestemte rivaler som tilhengerne ønsker alt (sportslig) vondt. Rosenborg mot Molde eller Brann. Vålerenga mot Lillestrøm. Tromsø mot Bodø/Glimt.

Lokale og regionale medier opererer på samme måte. Rett nok bygger de i prinsippet på journalistiske premisser og vil derfor påberope seg å være kritiske. Men i praksis er de ofte nokså ukritiske talerør for den lokale klubben, selv om unntak finnes. Men Adresseavisen vet selvsagt at de stort sett leses av folk som holder med Rosenborg, og Romsdals Budstikke har mange Molde-tilhengere blant sine lesere. Samme sak er det i Bergen, hvor BA etter fjorårets cupfinale publiserte følgende treffsikre nyhetssak: «Rosenborg ble norgesmestere. Slo Godset 4-1 på Ullevaal. BA kommer ikke tilbake med mer.»

Slik er mediene talerør for lesernes favorittklubb, og det er selvsagt i og for seg legitimt, selv om mange mener de burde kikket «sine» klubber nærmere i kortene gjennom mer tradisjonell, kritisk journalistikk.

Men det er litt på siden av dagens tema, som tar utgangspunkt i de nasjonale mediene, for eksempel TV2, VG, Aftenposten etc. Disse er nasjonale i den forstand at de dekker nasjonal idrett på en nøytral måte (mens de selvsagt blir svært partiske når nasjonale utøvere konkurrerer internasjonalt). Mange mener nok at de nasjonale mediene ofte i praksis vier for mye oppmerksomhet til klubber i Oslo-området, men utgangspunktet deres er at de er nøytrale.

Det betyr i sin tur at klubbene rundt om i landet ses på med et helt annet blikk enn lokale og regionale og lokale aviser gjør. Det er på denne bakgrunn vi må tolke VGs Leif Welhaven når han for noen uker siden etterlyste et mer sjarmerende Molde. Han inntok det overordnede nøytrale blikket, og konklusjonen var at Molde skapte lite nasjonal begeistring til tross for høyt sportslig nivå. Det er ganske mange som ikke har noe særlig sans for Molde; flere enn klubbens og byens størrelse skulle tilsi. Welhaven nevnte en del konkrete saker som han mener svekker klubbens «omdømme».

Welhavens analyse var kanskje ikke blant de mest solide jeg har lest fra hans hånd, og Hallgeir Gammelsæter arresterte ham da også nokså ettertrykkelig i Panorama. Gammelsæter har mange gode argumenter, men jeg tror likevel Welhaven har et poeng, som han imidlertid kokte bort i kålen gjennom upresise formuleringer om hva som forventes i «underholdningsbransjen»: Molde FK har i perioder håndtert kritikk ganske dårlig sett i et omdømme-perspektiv. I tillegg til sakene Welhaven selv nevner, kan vi legge til blant annet klubbens periodevise boikott av det kritiske fotballmagasinet Josimar.

Men for klubber på Moldes størrelse – og da snakker jeg ikke om de betydelige økonomiske musklene som er skapt gjennom måten klubben er finansiert på, men om byens størrelse og publikumsgrunnlaget det gir – er likegyldighet fra omverden en vel så stor trussel som at man er mislikt av mange.

Det skyldes nettopp rivaliseringen – begeistring og interesse i fotball forutsetter ofte at den ledsages av en tilsvarende antipati fra tilhengerne av flere andre klubber.

Det beste laget i norsk fotball denne våren har vært Odd, som ser ut til å gjøre en imponerende jobb med nokså begrensede ressurser. Men de nasjonale mediene har antakelig skrevet langt mer om Molde og Rosenborg enn om Odd. Odd er vel knapt hovedrivalen til noen, og derfor er det ikke så mange som bryr seg, bortsett fra at man bør la seg imponere litt.  En del av sakene om Molde har vært negativt vinklet, men ofte er det bedre å bli gjenstand for negativ oppmerksomhet enn ikke å få oppmerksomhet i det hele tatt.

Molde har også vært en nasjonalt populær klubb i perioder, for eksempel i gjennombruddsesongen i 1974. Men oftere har de framstått som en arrig lillebror til Rosenborg, noe som har skapt stor interesse, men bare unntaksvis stor begeistring. I perioden med «fyrtårnene» Nerland, Flo og Belsvik vant laget rett som det var over Rosenborg, men det var nok oftest sistnevnte klubb som fikk det meste av sympatien.

På samme måte levde nok Molde utmerket med å bli beskyldt for ræva-fotball av Nils Arne Eggen etter semifinalen mellom klubbene i 1994 (for ordens skyld: Eggen beklaget raskt uttalelsen). Moldes posisjon som lillebror ga dem en legitim rett til å bruke den underlegnes virkemidler for å vinne, selv om det ikke gikk hjem hos det nøytrale publikum.

Men her er vi ved poenget: Blant de som følger norsk fotball relativt tett, er det egentlig bare nasjonale medier som for eksempel VG som forventes å løfte blikket og opptre som nøytrale overdommere, som kan si noe mer eller mindre vettugt om hvorvidt ulike klubber tilfredsstiller en abstrakt forventning om å skape nasjonal begeistring. Nesten alle som bruker mye tid på norsk fotball holder med én klubb, og som regel misliker de noen få andre ganske intenst.

Dermed er det egentlig ingen grunn til å mistrives i en posisjon hvor man ikke er spesielt populær utenfor sin egen region. Hvis Welhaven har rett, er i så fall Molde i en mye bedre posisjon enn Odd. Det handler ikke om omdømme, men om engasjement. Det er lettere å engasjere seg for en klubb hvis man vet at ganske mange er engasjert mot den også.

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.